 Bryggene i Tromsø var vakre og hvite på 1870-tallet. Vi ser Sjøgatas brygger i bakgrunnen. i Tromsø er ganske kort til sentrumsgate å være, men få gater har hatt større betydning, politisk og økonomisk, i byens korte historie. Ingen andre gater har heller opplevd så store ødeleggelser som Sjøgata, gjennom to voldsomme branner (1948 og 1969).
Sjøgata (tidl. «Søe-gaden») starter på Prostneset og går i dag nordover til Stortorget. Før 1969 munnet den ut i Storgata, men bybrannen i 1969 endret gateløpet. På oversiden ligger det bare 8 hus med front mot gaten, nr. 2-16, men bak disse var det tidligere store bakgårder og haver, enkelte eiendommer gikk helt opp til Storgata. På nedsiden av gaten, mot sjøen, lå det dobbelt så mange hus mot gaten, dette var forretningsgårdene, og bak dem igjen, ut i sjøen, minst like mange brygger/pakkhus. Husene på oversiden, bortsett fra ett, står der fortsatt i dag, på betydelig reduserte tomter, mens alle forretningsgårdene så nær som tre, samt alle bryggene er borte.Da Tromsø ble grunnlagt i 1794 besto bebyggelsen i hovedsak av kirke, prestegård, tollbod og et stort antall kirkestuer langs sjøen. Da byen skulle planlegges hadde man derfor ganske blanke ark og den første planen, fra 1788, streket byen opp i rektangulære kvartaler. Men planer er én ting, å følge dem opp er noe annet. De første årene vokste byen organisk fram langs sjøkanten og på Lorentz Skanckes grunntegning over byen fra 1813 er bebyggelsen som skulle bli Sjøgata og Strandgata mer eller mindre på plass. I motsetning til resten av sentrums strenge gatenett bukter disse to gatene seg fremdeles langs den gamle fjæra. Les mer …
 Polarskuta «Belgica». Foto: Norsk Sjøfartsmuseum. , som er en av verdens mest berømte polarskuter, hviler på bunnen i Harstad hamn. Skuta ble bygd i Svelvik i 1884 og døpt «Patria». «Patria» ble kontrahert av det Christiania-baserte selskapet A/S Patria. Hun var 35 meter lang, 7 meter bred og med en brutto tonnasje på 263 tonn. Hun var bygd for fangst av nebbhval/bottlenose, en tannhval på opptil 10 meter. Fangsten av denne hvalarten startet i Norge i 1883, da det viste seg at spekket var av en høyere kvalitet enn vanlig hvalspekk. Oljen fra bottlenose ble brukt til kremer i farmasøytisk industri og til spindelolje for «finere» instrumenter. Les mer …
 Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv. Foto: Kristin Høidalen Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.
Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta. Les mer …
 Hålogalands gate 20 i Harstad. Sjefen for Vegkontoret, Nicolai Saxegaard, bygde dette huset i 1902 og hadde kontor for etaten her i 20 år. Huset ble ervervet av kommunen og revet i 1964. Det gikk da under betegnelsen Brochmann-gården etter lege S. W. Brochmann, som eide huset fra 1930 til 1940. Foto: ukjent fotograf kan skrive sin historie tilbake til 1859 da det første gang ble bevilget statlige midler til veiutbygging i det nordligste amtet som da het Finnmarkens amt (og som i 1866 ble delt og kalt Tromsø amt og Finnmarkens amt). Staten ansatte da en felles vegbestyrer for begge amtene. Det var ingeniør Andreas Tygen som fikk jobben og hadde kontor i Tromsø. Han hadde i begynnelsen ingen kontorhjelp og betjente alene anleggsvirksomheten fra Salangen til Sør-Varanger. Tygen døde 24. mai 1883. Deretter ble Marius Holst ansatt som vegbestyrer i de to amtene og fikk sitt første kontorsted på Lyngseidet fordi det lå nær de anleggsoppgavene etaten da hadde. Etter påtrykk fra den mektige ordføreren i Trondenes, Rikard Kaarbø, ble kontoret november 1884 flyttet til Harstad. Kaarbøs begrunnelse for å få kontoret til Harstad var å få fart på veibyggingen i området. Her fikk Holst, som da var ungkar, kontor og bolig hos Hans Kristian Olsen i Øysteins gate 1. Dette var foranledningen til at Vegvesenets hovedkontor i Troms skulle bli i Harstad i 76 år. Les mer …
 Rikard Kaarbøs gate, dengang Sjøgata med Hotell Nobel i forgrunnen til venstre og Kaffistova til høyre. Foto: Mittet er en sentrumsgate i Harstad. Den starter fra den ærverdige administrasjonsbygningen på kaia og løper gjennom Rikard Kaarbøs plass (byens sentrum) til Hvedings gate. Gata har fått navn etter byens grunnlegger – Rikard Kaarbø. På eldre reguleringskart er nedre del av gata kalt Sø-Gaden og den øvre del Olafs Gade, uten at historien sier noe om hvem denne Olaf var - kanskje et kongenavn? Plassen mellom disse to gatene ble kalt Olafs plads. (I enkelte av Bygningskommisjonens nedtegnelser før 1910 ble plassen betegnet som «St. Olavs plass», mens Olafs plass forekommer oftest og er det navnet vi finner på reguleringskart fra den tiden.)
Forretningsmannen Elias Hoel var imidlertid den som regulerte gata, og mye tyder på at navnet ble forandret til Rikard Kaarbøs gate ca. 1910. Hoel eide de fleste tomtene på nordsida av gata fra sjøen og opp til Rikard Kaarbøs plass og bygde flere hus her. Den samme gatestrekningen ble byens første bilfrie gate i sentrum og gikk da oftest under betegnelsen «Gågata». Les mer …
 Finmarkens Amtstidende 1832
Nord-Norges første avis, Finmarkens Amtstidende, startet sin utgivelse den 2. januar 1832. Paradoksalt nok var utgiverstedet Christiania. 3. juli samme år kom Tromsø-utgaven i salg. Eksperimentet var ikke særlig vellykket, for allerede etter et år var utgiveren i realiteten bankerott, og avisen kom ut i rykk og napp. Tromsø var imidlertid en driftig småby i vekst, og alt i 1838 kom en ny avis ut, Tromsø-Tidende. Den første avisen i Nordland, Nordlands Amtstidende, kom ut i Bodø fra 1862, og i Finnmark ble Finmarksposten utgitt i Nordkapp fra 1866.General Poul Hansen Birch i Trondheim kjøpte i 1828 feltpressen som hadde blitt brukt på Eidsvoll i 1814. Året etter tok han den med på inspeksjonstur til Vardøhus. Der trykte han en del småskrifter sammen med den kjente pastor Nils Vibe Stockfleth. På tur sørover (i 1830?) var han innom Tromsø. Da fikk han høre at man ønsket seg et trykkeri til byen og sa seg villig til å overlate dem sin presse. For å kunne gi ut en avis trengte man imidlertid en boktrykker med løyve, og dem var det ikke mange av. Les mer …
 Aksel Bergvoll, her til venstre, sammen med Laura Larsen, Henriette Bergvoll og Sedolf Westgård. Alle fra Kvalvik. Aksel ble en av de bærende krefter i oppbygginga av Samvirkelaget i Lyngen Foto: Ukjent , Lyngen i Midt-Troms, ble stiftet høsten 1945, etter at flertallet av befolkningen var kommet tilbake etter evakueringen. Det var Kvalvik og omegn fiskarlag sin formann Aksel Bergvoll som dro saken i gang sammen med Emil Mathisen. Laget som hadde 302 medlemmer med et samlet ansvarsinnskudd på hele 18 200 kroner skulle hete Lyngen Samvirkelag og Jentoft Røkenes ble første formann. Utsalget åpna dørene på Lyngseidet den 6. mai 1946 i det som hadde vært ei «tyskerbrakke» med litt attåt, og allerede andre driftsår nådde laget en omsetning på formidable 680 000,-. Bensinstasjonen ble bygd i 1948, høsten 1953 bygde man egen kai, og i 1954 var planene klare for nytt forretningsbygg. Grunnlaget var lagt for en rivende utvikling av butikken som sies å ha starta som en protest mot Giæver-dynastiets dominerende stilling. I 1991 fusjonerte laget med Tromsø Samvirkelag. Les mer …
Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen. Les mer …
| 
