 HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge. Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra Gjendesheim via de historierike turisthyttene Memurubu, Gjendebu og Torfinnsbu til Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med Jo Gjende, Ibsens Peer Gynt, Tre i Norge ved to av dem, Gjendine Slålien og Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen. Les mer …
 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Olav Rytter. Foto: Ukjent, hentet fra Erichsen: Studentene fra 1921 : biografiske opplysninger samlet til 50-års jubileet 1971 (1971). Olav Rytter (født 29. januar 1903 i Kristiansund, død 7. juni 1992 i Oslo) var filolog, journalist, kringkastingsmann og internasjonal tjenestemann. Han ble kjent under krigen som medarbeider ved NRKs nyhetsavdeling i London. Etter krigen var han i en årrekke knyttet til FNs informasjonstjeneste i Praha, Jakarta, Teheran og Kairo, og han var deretter blant annet knyttet til nynorskavisen Dag og Tid.
Rytter tok examen artium på latinlinjen i 1921, og studerte deretter indisk og klassiske språk ved universitetet. Som tema for magistergraden, som han tok i 1931, valgte han imidlertid slavisk. Han hadde da hatt et lengre studieopphold ved Karlsuniversitetet i Praha.
Rytter var 1933-1935 lektor i norsk i Warszawa. Som ekspert på Mellom-Europa ble han brukt som foredragsholder ved Nobelinstituttet, til han i 1938 ble hentet til NRK av nyhetssjefen Toralv Øksnevad. Sammen med Hartvig Kiran og Karl Lyche gikk han inn i radioens nyhetstjeneste.
9. april 1940 var Rytter til stede under stortingsmøtet på Hamar, men NRK fikk ikke lov til å referere. Sammen med nyhetssjef Øksnevad dro Rytter videre til Sverige, og derfra til London. Ved ankomsten til London fikk Rytter innpass ved BBCs norske avdeling. Han holdt sin første opplesning i BBC 19. april 1940, og 17. mai 1940 leste han Nordahl Griegs nasjonalpatriotisk dikt «17. mai 1940» med åpningsstrofen: «I dag står flaggstangen naken ...». Øksnevad kom etter fra Sverige noe senere høsten 1940, og samarbeidet med BBC fant etter hvert sin endelige form. Les mer …
 Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). (født 6. april 1818 i Vinje, død 30. juli 1870 i Gran) var forfattar, diktar og bladmann. For mange er han mest kjent for det han skreiv om norsk natur, særleg om fjellheimen. Dikt som «Blaamann» og «Ved Rundarne» («No ser eg atter slike fjell og dalar») er kjent av eit stort publikum også i dag. Han var også ein samfunnsrefsar og målmann med sterke meiningar, og ein pioner i journalistfaget. Aasmund Olavsson måtte tidleg byrja å arbeide på garden. Gjetarlivet skulle gje mykje stoff til seinare skriving, og han meinte at røynsle frå arbeid- og friluftsliv var vel så viktige som skulegang. Etter konfirmasjonen i 1834 meinte både presten og faren at han burde verta lærar, og han vart send til Kviteseid Seminar. Etter to vintrar der tok han eksamen i 1836, og fekk beste karakter. Han var omgangsskulelærar i to grender i Vinje i åra 1836–1841. Så drog han av stad for å få meir utdanning på Asker Seminar, der han tok eksamen sommaren 1843. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 27. desember 1929: Utsnitt av nekrolog over Alexander Bugge. (fødd i Kristiania 30. desember 1870, død i København 24. desember 1929) var historikar. Han var professor ved universitetet i Kristiania 1903-1912, deretter statsstipendiat. Dei faglege spesialfelta hans var vikingtidssamfunnet og mellomalderen, med vekt på handels-, skipsfarts-, og byhistorie, og dessutan eldre busetjingshistorie. Ved sida av fleire betydningsfulle vitskaplege avhandlingar skreiv han populærvitskaplege historiske framstillingar, og han var ein etterspurd foredragshaldar. Bugge var blant dei akademikarane som engasjerte seg sterkt i den lokalhistoriske rørsla tidleg på 1900-talet. Mellom anna skreiv han gards- og ættesoge for Våler i Solør. Les mer …
| 
