 Hovedbygningen på Storgården («Schønninghuset»). Den eneste bygningen som fortsatt står på den største eiendommen på øya. I dag eid av Staten v/Miljødirektoratet. Restaurert utvending de siste årene i regi av foreningen Hjartøyas venner. Tidligere skal bygningen ha vært gulmalt (mulig okergul) og hatt rød teglstein til taktekke. Foto: Oskar Kristiansen (2020) Hjartøya er ei øy i Steigen kommune i Nordland. Øya var tidligere bebodd, men ble fraflyttet i 1963. Hjartøya ligger ved innløpet til fjorden Nordfolda. Øya har et areal på ca. 8,6 km² og høyeste punkt er Grønlikollen på 239 moh. Ved Hjartøya er der flere mindre holmer og skjær. De største av disse er Måsøya, Svinøya og Helløya.
Hjartøya ligger langt sør i Steigen Kommune. Hjartøya ligger i munningen til fjorden Nordfolda og sundet på østsida av øya kalles Mulfjorden. Hjartøya ligger på det nærmeste ca. 2,5 kilometer fra fastlandet og avstanden er omtrent lik til begge sider, med Mulen i øst og Foldstranda i nordvest (begge i Steigen). Øya har et areal på ca. 8,6 km² og er omtrent 6 kilometer lang og 2,3 kilometer bred på det bredeste. Les mer …
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra malmhavnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. Linjen fortsetter på svensk side med navnet Malmbanan, og går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juli 1903. I 1923 ble banen elektrifisert.
Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due. Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 meter over havet. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har sju broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Lars Jacobsen Hætta i 1882 eller 1883. Foto: Sophus Tromholt , samisk Jáhkoš-Lasse (født 21. januar 1834 i Kautokeino, død 17. februar 1896 samme sted) var deltager i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, og ble for dette dømt til døden. Da han bare var atten år gammel, ble dommen omgjort til livsvarig straffarbeid. På slaveriet i Akershus fikk han utdanning, og han ble etter å ha blitt benåda i 1867 bibeloversetter og lærer. Han var sønn av Jakob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Lars Hætta ble gift med Berit Hansdatter Gaup, og han var bror av Aslak Jakobsen Hætta og Mathis Jakobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret. Det er uklart hvilken rolle Lars Hætta egentlig spilte i opprøret, men det kan se ut til at han var direkte involvert i drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Broren Aslak Hætta ledet opprøret, og den strenge dommen mot Lars kan også være et resultat av assosiasjonen med Aslak mer enn av at han spilte en helt sentral rolle i drapene. I den tidligere hendelsen, forstyrrelsen av gudstjenester i Skjervøy kirke og Kautokeino kirke i februar 1852, hadde han ikke vært spesielt sentral og fikk fem dager på vann og brød. Les mer …
 Øyfjellet ruver høyt over byen.
Fotograf: Commons-bruker Tuomas fant sted på høsten i 1954, da et bærplukkerfølge som kom ned fra Øyfjellet i Vefsn, meldte å ha sett og snakket med et utenomjordisk vesen som deretter forsvant i et flyvende fartøy. Det var søstrene Edith og Åsta som fremsatte påstanden. Den tredje i følget, søstrenes onkel, avviste å ha sett noe av det som ble beskrevet. Saken gikk sin seiersgang i norske medier og nådde også utlandet, og i Mosjøen forble saken i lang tid samtaletema. Les mer … | 
