 Det var ikke rart at villa Gyllenborg vakte oppsikt da den ble bygd. Her kan huset ses til høyre for reperbanen der Gyllenborg skole senere ble bygd, fritt beliggende, uten naboer. Foto: Jørgen Wickstrøm, Ca. 1890 i Tromsø var en av byens mest fornemme villaer, men forfalt og ble revet. Siden 1980-tallet har tomta vært en kommunal lekeplass. - Tidligere adresse: Øvre skolegate 54. - Eiendommen ble utskilt fra matr.nr. 598 ( Skolegata 36) i 1905. - Omkring 1910 ble nr. 38b utskilt, som kårstue.
Den store villaen ”Gyllenborg” ble bygd av kjøpmann Johan H. Henriksen på 1870-tallet. Huset lå for seg selv og kneiset over byen, ikke rart det ble kalt «Flottenborg» på folkemunne. Henriksen drev opprinnelig krambu i Fredrik Langes gate 9, men slo seg opp med vin- og kolonialhandel. I 1878 kjøpte han Andersongården, Storgata 87, etter Holst. Tromsø opplevde flere økonomiske tilbakeslag på 1870-tallet og Henriksen gikk konkurs i 1879. Da ble huset til «Falittenborg».
I 1885 bodde skoledirektør Jens Killengreen her med sin kone Inga, fire barn og tjenestepiken Jensine Hansine Larsen, stiftsprost Christian Hall med kona Sara (f. Brodtkorb), to døtre, tjenestepikene Marthe Pedersen og Eline Eilertsen samt fhv. tjenestepike Oleanna Olsen. Killengreen døde i 1897. Les mer …
 Sjøgata 2, ca. 1900. Den gamle prestegården var blitt brennevinsutsalg er Tromsø gamle prestegård. - Gammelt matr.nr. 304.
Allerede i Håkon Håkonssons saga omtales en kirke i Tromsø. «Han lot gjøre en kirke nord i Trums, og kristnet hele det kirkesognet». Man antar at den opprinnelige kirken lå omtrent der Tromsø domkirke ligger i dag og at den ble bygget ca. 1250-60. Første gang vi hører om forholdene på prestegården på Tromsøya er i rapport fra prost Bredal fra 1684. Da var det nedgangstider og hardt å klare seg for både prest og almue. Halvparten av buskapen døde det året, og hester kunne man vært foruten på grunn av «landsens ufrugtbarhet med kornsæd» og steinete veier. Ifølge Hans Hammonds «Nordisk Missions-Historie» levde presten Rasmus Schielderup, ca. 1720, i så ytterlig armod at han nesten uten klær på kroppen måtte arbeide som en bonde for livets opphold.I 1842 ble kirken og prestegården innlemmet i byens område. I 1862 fikk kommunen kongelig skjøte på prestegården og området ned mot sjøen, Prostneset. De siste som ble gravlagt på den gamle kirkegården var biskop Knud Gislesen (1801-1860) og hans kone Henriette Jakobine Gislesen (1809-1859). . De var også de siste geistlige som bodde i prestegården. Prostneset ble beholdt og åpnet for publikum, men huset ble solgt videre til Johan H. Ludvigsen, brennevinshandler, havnefogd, skipper, brannmester, m.m. Les mer …
 Sjøgata 14 slik generasjoner av Tromsøfolk var vant til å se huset. 1960-tallet. Foto: Ukjent. I Sjøgata 14 i Tromsø drev samme familie butikk i nesten to hundre år. Johan Peter Hansen ( 1793- 1871) startet forretning i Sjøgata 37 i 1823, på 1830-tallet(?) bygde han våningshus her. Hansen var en driftig kjøpmann som tok sjanser; i 1830 sendte han alene to ladninger med tørrfisk til Trieste.
I 1843 opptok han nevøen Christian Wadel (1814-) som kompanjong i « Hansen & Wadel». Da Wadel startet eget firma i 1846, kom sønnen Johan Schielderup Hansen (1831-) inn i det som ble « Johan Hansen & Søn», i 1855 fulgt av broren Paul Christian Hansen (1828-1910). «Kjøpmenn og skipsredere. Handel med fisk, tran og kornvarer samt tjære, kolonial- og manufakturvarer, tauverk.», står det i en handelskalender fra 1869. Da grunnleggeren døde i 1871 ble Paul C. eneeier. Han var tidlig blitt enkemann, men giftet seg igjen, nå med Anna Koht (1842-), datter av maler Stephanus Koht (1809-). Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund 62.47408549° N 6.15181299° Ø gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
| 
