Skulen min er eit kartleggings- og formidlingsprosjekt om skulehistorie. Målet er å samle kjelder og informasjon om skulehistoria i ein digital portal. Prosjektet starta i Sogn og Fjordane fylke i 2015. Sogn og Fjordane og Hordaland utgjer frå 2020 Vestland fylke. På sikt ønskjer vi å dekke skulehistorie i heile Vestland fylke.
Det er mange ulike kjelder som fortel om skulehistoria, mellom anna katalogar, foto, gjenstandar, brev, dokument og forteljingar. Desse verdifulle materielle og immaterielle kulturminna finn ein hjå musea, arkiva, lokale organisasjonar eller andre, men ikkje alltid lett tilgjengeleg. Det er viktige kjelder til kunnskap som ikkje når ut til folk på ein god nok måte.
Fleire kulturaktørar i Noreg jobbar med å opne opp og tilgjengeleggjere kulturdata. Dette vil vi både bygge vidare på og dra nytte av i dette prosjektet. Målet er å digitalisere og tilgjengeleggjere meir materiale i dei opne nasjonale kulturdatabasane samtidig som vi i vår portal hentar ut skulestoff på tvers av fagområde.
Prosjektet vil prioritere perioden frå den første skulelova kom i 1739 til kommunesamanslåingsperioden på midten av 1960-talet. Både tilgang til kjeldemateriale og personvernsomsyn vil legge føringar for kva som vert digitalisert og formidla. Les mer …
 HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge. Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra Gjendesheim via de historierike turisthyttene Memurubu, Gjendebu og Torfinnsbu til Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med Jo Gjende, Ibsens Peer Gynt, Tre i Norge ved to av dem, Gjendine Slålien og Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen. Les mer …
 Jan ten Compe - Tollboden i Amsterdam.
På 1600- og 1700-tallet opplevde kyststrøka i Norge ei betydelig utvandring til Nederland, særlig til Amsterdam, men også til byer som Hoorn og Middelburg. Hovedtyngden av utvandringa foregikk i perioden 1640 til 1675, men den holdt seg på et betydelig nivå helt fram til rundt 1740. Utvandringa faller delvis sammen med det som kalles Hollendertida. Vest-Agder veier overlegent tyngst med over 40% av dem som gifta seg i Amsterdam, med Bergen som en god nummer to på rundt 15%. I kommunikantbøkene utgjør vestegdene sågar over halvparten. I kildematerialet fra VOC veier derimot Bergen tyngst, med om lag 25%, men regner man Oslofjordområdet som ett distrikt, veier det enda tyngre, med nesten en tredjedel. Les mer …
 MB «Rolf» blir sjøsett på våren. eller «Uragavlen», frå 1952 «Rolf» M 10 VA eller «Gråmerra». Den har desse opplysingane i Statens Fiskeriregister, Sogn og Fjordane, Askvoll 1932: Må = Motorbåt, åpen. Kf = Kystfiske. T = tre. 31 = Byggeår 1931. Lengd 39,3 fot, breidd 12.2 fot, djupte 5,3 fot. «Rolf» er i den handskrivne utgåva av fiskeriregisteret i Askvoll kommune innskriven som «hekksbygget dekksbåt», altså ein kutter. Det har sikkert vore rett i utgangspunktet, då den var under bygging som kutter i Hardanger i 1931. Båten er i Fiskeriregisteret oppgitt som Må = Motorbåt, åpen. Det tyder ikkje dekka, at der ikkje er dekk i heile båten. «Rolf» hadde dekk på fremste halvdel. På dekk var rorhus med bysse i bakkant og lugarkappe midt på dekk framom rorhuset. Motoren hadde plassering under rorhuset. «Rolf» hadde ein kraftig stamn og ein stor «svinerygg» som fungerte som rekke på fremste del av båten. Bak hadde båten «rull» i «dokker» driven av spakar, slik det var vanleg då båten vart bygd. Nota låg midt i og der var halvmeter breide gangvegar på begge sider. Dette var ein vanleg konstruksjon for «notgavlar» utover til 1940. Seinare vart det lagt dekk i dei største båtane. Les mer …
 Foto: Britt Kjellesvik Rage var ein mykje brukt dåpsskikk på Vestlandet med å leggja ein brodert duk over brystet på dåpsbarnet når ein heldt det fram til døypefonten. Kristnebleien var dekorert med forskjellige symbol som skulle halda vonde maktar ute. Det er ei smal, avstiva smekke utan knyteband, som berre var meint å leggja oppå barnet, frå halsen til føtene. Smekken var utbreidd særleg på Vestlandet, frå Vest-Agder og langs kysten til Sogn og Fjordane. Det finst også nokre få døme på dåpssmekker frå Telemark og Aust-Agder, men desse er av ein mindre type. Brystduken har gått under forskjellige namn og har gjerne hatt ein ulik form, alt etter dei ulike landsdelane. På Vestlandet har ein gjerne nytta omgrepet «kristnaduk», mens ein i Agder har brukt termen «smykke». Men som oftast har ein kalla denne brystduken for «bleie» eller «kristnebleie», truleg eit namn som har vorte overført frå ein tidlegare type plagg, det kvite dåpslakenet som vart kalla bløye eller bleie. Kristnebleien må difor vera av yngre type enn dåpslakenet. Les mer …
 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola skal Rinnan ha brukt som sitt dekknavn allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik). Les mer …
| _(3).JPG)
