Halldis Neegård Østbye
Halldis Neegård Østbye (født 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) regnes som en av de fremste ideologene i Nasjonal Samling. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets antisemittiske politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om Splitkeinfabrikken gjennom sin mann Peter Schou Østbye, og var første leder i Damenes Skiklubb som ble stifta i 1931.
Unge år
Halldis Neegård var datter av Andreas Olsen (f. 1860 i Stor-Elvdal) og Alma f. Holter (f. 1866 i Son). Han var landhandler på Nordre Negard, og slekta hadde i minst ti generasjoner bodd på Negard. Halldis var nummer sju i en søskenflokk på elleve. Hun viste gode evner som skribent og idrettsjente. Flere innlegg hun skrev, ble publisert i Den Norske Turistforenings årbok.
I jula 1908 ble det ellevte barnet i flokken født, og for Halldis ble dette en traumatisk opplevelse. Jordmora kom ut fra rommet hvor mora lå og la en bylt i fanget på den tolv år gamle jenta, uten å si noe. Halldis merka at barnet var helt stille, og da hun la hodet inntil ungen skjønte hun at barnet var dødt. Denne dødfødselen ser ut til å ha påvirka flere enn Halldis, for familien gikk i oppløsning i tida som fulgte. Mora forlot ektemannen, og flytta til Kristiania. De fleste av søsknene ble spredd; broren Øystein dro til Amerika og ga aldri siden lyd fra seg. Halldis ble sendt til ei tante i Ålesund.
Tanta var sterkt religiøs, og sendte Halldis på en kristelig privatskole og søndagsskole. Halldis lot seg ikke påvirke av dette, og kristentro ble aldri noe for henne. Etter et par år i Ålesund opplevde hun igjen at familien gikk i oppløsning. Onkelen var ikke like from som tanta, og hans alkoholproblemer førte til at han mista forretningen sin. Halldis ble derfor sendt til bestemoren i Kristiania. Der traff hun igjen mora og fire av søsknene. I folketellinga 1910 finner vi henne sammen med mora og fire søsken i Krafts gate 1 i Kristiania. Mora var da kontordame, og er ført som gift selv om ekteskapet egentlig tok slutt et par år tidligere.
Utdanning, karriere og ekteskap
I Kristiania gikk Halldis på Handelsgymnasiet. Deretter begynte hun å jobbe som journalist i flere ukeblader, og i 1924 ble hun redaksjonssekretær i avisa Økonomisk Revue. Det kan ha vært her hun fikk sin første dragning mot det tyske, for redaktør Emil Diesen hadde klare sympatier for Tyskland og sto på godt ute på høyresida i det politiske landskapet.
I 1927 ble Halldis Neegård gift med Peter Schou Østbye, som var elleve år eldre enn henne. Han hadde utvikla skismøringa Østbyes klister, som var innbringende for ham. Han fikk noe senere kjøpt patentet på Splitkein-skiene, og tilsammen sikra dette en god økonomi for paret. Det ble ingen barn i ekteskapet, men de tok til seg hennes to nevøer da søstera Anna Helene døde mot slutten av 1920-åra. Peter Østbye hadde fabrikk i Brugata 3c, og paret bodde ved Lillevann.
Nasjonal Samling
Halldis Neegård Østbye meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1933, partiets grunnleggelsesår. Hun var ett av de første kvinnelige medlemmene. Allerede fra starten av ble hun kjent for sine raseteorier og en voldsom antisemittisme. Hun jobba også for å styrke Quislings posisjon, blant annet ved å be Sigrun Nansen om å skrive et innlegg etter mannen Frithjof Nansens død, der hun fortalte hvor mye Quisling betydde for nasjonalhelten Nansen. Selv hadde Halldis Neegård Østbye falt for Quislings talegaver i april 1932, da den daværende forsvarsministeren fra Bondepartiet tok sitt voldsomme oppgjør med Arbeiderpartiet fra Stortingets talerstol. Hun hadde tidligere vært på et møte der en av mellomkrigstidas andre store talere, Martin Tranmæl, opptrådte. Men hans revolusjonære glød smitta ikke over på henne, det ble Quisling som ble hennes ledestjerne.
I 1935 ble Halldis Negård Østby leder for NS' propagandakontor i Oslo. Hun fikk kontor i Prinsens gate 7, der også Quisling hadde sitt kontor. Når han kom om morgenen var det alltid henne han først snakka med. Ettersom hun hadde førerkort og kunne bruke mannens bil ble hun også en slags uoffisiell privatsjåfør for Quisling, og de to hadde lange samtaler under hans turer til forskjellige NS-lag. En av hennes arbeidsoppgaver på propagandakontoret var å skrive taler for Quisling. Da hun senere ga ut sitatsamlinga Quisling har sagt i fire bind må hun ha gjenkjent mange av sitatene som sine egne.
I 1937 ble Halldis Neegård Østbye leder for avisa Fritt Folk, som var Nasjonal Samlings hovedorgan. Avisa ble utgitt uten at det ble presentert noen redaktør, og hennes rolle ble holdt skjult. Hun ga selv uttrykk for at dette først og fremst skyldtes at hun var kvinne. I et brev omtalte hun seg som redaktør, men at det av hensyn til «maskuline komplekser» var best at det ikke var kjent, og at folk trodde at det var menn som redigerte avisa.[1]
I 1939 økte Albert Viljam Hagelins innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom Quisling og Hitler i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også Gulbrand Lunde kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til Rikspropagandaledelsen i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i Fritt Folk, propagandakontoret og i Kvinnehirden hvor hun var leder. I et brev til Quisling sa hun rett ut at hun var bitter for at man hadde lagt skjul på hva hun hadde utretta fordi hun var kvinne.
Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok Jødeproblemet og dets løsning ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet Irene Sverd, men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos henne, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av jødedeportasjonen. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske SS-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder.
I 1943 ble hun medlen av Granskningskommisjonen av 1943, ledet av Herman Harris Aall, hvor hennes fokus var særlig i hvilken grad om jøder og frimurere hadde vært involvert da den norske nøytraliten strandet i 1940. Hennes sterke antisemittisme og konspiratoriske tilnærming førte til at kommisjonens arbeid også på dette feltet kjørte seg fast.
I 1944 fikk hun igjen et verv, da hun ble leder for Antikommunistisk Institutt (AKI), et organ som lå under Kulturdepartementet.
Etter frigjøringa
Den 8. mai 1945 var det klart for Halldis Neegård Østbye og mannen at de måtte flykte. Dagen etter kom de til ei hytte i Øvre Rendalen. Derfra skulle ekteparet og pleiesønnen Gunnar ta seg til familiehytta på Misterdalen seter. Begge pleiesønner hadde vært frontkjempere, og kunne også vente seg et rettslig oppgjør. De fortsatte videre fra hytte til hytte. I nærheten av Storsjøen måtte Peter Østbye gi opp. Han var en fremragende skiløper, men han hadde blødende magesår og klarte ikke påkjenninga. Han ble derfor igjen mens Halldis og Gunnar gikk videre nordover. Etter en tid fikk han haik. Sjåføren kjente ham igjen og leverte ham til politiet, og Østbye ga villedende informasjon så de andre kunne komme unna.
Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til Møllergata 19, og satt så isolert på Bredtveit kvinnefengsel i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på Ilebu.
Først den 22. desember 1948 falt dommen i Oslo byrett. Den lød på sju års tvangsarbeid og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til Spania. Hun kryssa så over til Tanger i Marokko, hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til London, og derfra videre til Irland. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk.
Etter et par år i Irland kunne mannen fortelle at han hadde penger til gode for salg av Splitkein-ski. Han mente at de måtte kunne gjenforenes og skape seg et nytt liv i Nord-Amerika. De møtte hverandre i Spania, men Peter Østbye hadde da med seg nyheten om at pleiesønnen Odd hadde fått tuberkulose og var alvorlig syk. Dermed ble flukten avslutte, og hun vendte hjem til Norge for å sone straffen.
Halldis Neegård Østebye ankom Norge i mars 1952, og møtte til soning 15. januar 1953. En kunne tenke seg at straffen ville blitt lenger på grunn av flukten, men i stedet var den faktisk halvert. Det hadde nemlig kommet en ny rettsordning for gifte husmødre. Riktignok fikk hun en tilleggssiktelse for passforfalskning, men den førte ikke til noen stor reaksjon. Etter bare noen måneder ble hun benåda, og den 20. juni 1953 ble hun løslatt. Sammen med mannen og de to pleiesønnene ble hun boende på Petershall i Asker, som opprinnelig hadde vært deres sommersted.
Livet etter soning ble ikke enkelt. Skifabrikken hadde blitt satt under administrasjon, og disponenten ved fabrikken i denne overgangsperioden da Østbye satt i varetekt på Ilebu var den tidligere motstandsmannen Knut Møyen, og han hadde latt patentene gå ut uten å fornye dem. De store inntektene Østbye hadde hatt under krigen forsvant i erstatningskrav, og det endte i økonomisk ruin. I de siste årene Halldis Neegård Østbye levde ble hun stadig mer bitter. Hun skal aldri ha uttrykt anger for sine handlinger, og skrev også om raseteorier etter 1953. Ivo de Figueiredo har i en artikkel om henne vist at hun hadde forestillinger om renhet, og at disse kan stamme fra oppvekståra. Dette overfører hun til samfunnet, og snakker om infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet[2]. Hun opplevde også, uten at vi vet i hvor stor grad hun var klar over det, å bli skrevet ut av skihistorien. I senere omtale av Damenes Skiklubb har det vært Bitten Eriksen som er blitt framhevet, og ikke Neegård Østbye som hadde vært klubbens første leder.
Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på Dikemark sykehus, der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.
Halldis Neegård Østbye ble gravlagt sammen med ektemannen på Ris kirkegård i Oslo, men graven er umarkert.
Bibliografi i utvalg
- Jødeproblemet og dets løsning, eget forlag, 1938. (som Irene Sverd) Digital versjon på Nettbiblioteket
- Jødenes krig, Kamban forlag, 1941. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Quislingsaken, Blix Forlag, 1941. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Englands stemme, Blix Forlag, 1941. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Boken om Quisling
- Quisling har sagt (sitatsamling i fire bind).
Referanser
Kilder
- Stor-Elvdal, Ministerialbok nr. 4, 1890-1922, s. 53 i Digitalarkivet.
- Haldis Negaard i folketelling 1900 for Stor-Elvdal herred fra Digitalarkivet.
- Halldis Neegaard i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- Oslo, Adressebok , 1937-1937.
- Figueiredo, Ivo de: «Langs historiens blindspor» på forfatterens nettside (opprinnelig publisert i Historie 1/2001).
- Fosvold, Anders: Bygdebok for Stor-Elvdal. B. 2. 1937. .
- Østbye, Halldis Neegård: Brev til ministerpresident Quisling, datert 7. okt. 1942 i Riksarkivet, Bredtvedt kvinnefengsel, L5/49-50. Eske 1 dokumet nr. 41.
- Nazisten Halldis i Dagbladet, publ. 2012-11-23, lest 2015-04-21.
- Halldis Neegaard Østbye på Wikipedia på bokmål og riksmål.