Norge
Norge/Noreg har en historie som strekker seg tilbake til steinalderen, da de første menneskene bosatte seg på vår del av den skandinaviske halvøy. I vikingtida ble området samla til ett rike. Allerede i middelalderen begynte man å gi slipp på norsk selvstendighet gjennom personalunion med både Sverige og Danmark, og i 1536 ble Norge et dansk lydrike. Et forsøk på å oppnå selvstendighet i 1814 lyktes ikke, og Norge gikk inn i personalunion med Sverige. Først i 1905 ble dagens kongerike en selvstendig stat. Etter dette har landet gått gjennom enorme forandringer, fra å være et jordbrukssamfunn til å bli en moderne oljenasjon. I denne artikkelen blir det gitt en kortfatta presentasjon av forskjellige perioder i landets historie, med lenker til utdypende artikler om viktige temaer.
Norðrvegr var opprinnelig en betegnelse på skipsleden utafor norskekysten, «veien mot nord». Vi vet ikke når man begynte å bruke denne betegnelsen også på landet, og det er også uklart når hele det området vi kjenner som det fastlands-Norge ble omtalt under ett. I middelalderen, antagelig på 1300-tallet, dukker former som Noreg(h)e, Norgi(h)e og Norg(h)e opp. Disse er grunnlaget for dagens navneformer, Norge på bokmål og Noreg eller Norge på nynorsk.
Den eldste historien
Den eldste bosetninga vi kjenner i Norge er fra omkring 8300 f.Kr., det vil si i steinalderen. Fosnakulturen etablerte seg i boplasser langs kysten, og levde av jakt, fiske og sanking. I løpet av perioden fram til rundt 6000 f.Kr. spredde den seg langs store deler av kysten. I eldre steinalder var de oftest nomadiske; de flytta seg etter byttedyr.
I yngre steinalder begynte folk å bli mer bofaste. En forutsetning for dette var at man begynte med husdyrbruk, og man finner også det første jordbruket i denne perioden.
Bronsealderen, fra omkring 1800 til 500 f.Kr., brakte med seg mer kommunikasjon med omverdenen. Metallredskaper ble tatt i bruk, noe som gjorde det enklere å leve bofast.
Jernalderen
Jernalderen begynte omkring 500 f.Kr., og strakte seg fram til middelalderen, rundt år 1000/1050. I denne perioden fortsatte utviklinga fra bronsealderen, med økt kommunikasjon med omverdenen og teknologisk utvikling. Vi deler gjerne jernalderen inn i fem underperioder. De første fire av disse er stort sett basert på felleseuropeisk historie, og representerer i liten grad noen store vendepunkter for Norges del. Men i den femte av dem kommer store endringer som fører fram mot grunnleggelsen av en kristen stat med sentral kongemakt.
Vikingtida er den siste delen av jernalderen, fra omkring år 800 til 1000/1050. Navnet vikingtida kommer av plyndrings-, erobrings- og handelstoktene mange la ut på i perioden. Norske vikinger retta seg i stor grad vestover, både gjennom kolonisering som på Island og erobring som på De britiske øyer. På hjemmebane begynte småkonger å bli stadig mer mektige og velstående, og i løpet av 800-tallet kom det første stadiet i rikssamlinga. Harald Hårfagres samling av Norge til ett rike er noe som må tas med en klype salt; han oppnådde nok å bli overkonge, men riket var fortsatt fragmentert med en rekke lokale makthavere. Det viktigste som kom ut av dette var nok ideen om et samla Norge, noe senere konger også forsøkte å oppnå. Først med Olav Haraldsson på begynnelsen av 1000-tallet kan man si at rikssamlinga er mer eller mindre fullført. Men selv da var det uklare og vanskelige forhold, og Norge var etter Olavs død en periode et dansk skattland styrt av ladejarler, og ikke et selvstendig rike.
Med kongene Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson kom kristendommen til landet. Den første kirken skal ha vært den på Moster, reist i 995. Olav Tryggvassons kristningsferd stoppa brått da han falt i slaget ved Svolder i år 1000. Olav Haraldsson tok opp igjen dette, og kombinerte det med et forsøk på å bli enekonge i hele Norge. Også han falt i kamp, og riket ble både oppdelt og uselvstendig etter hans død. Men med hans fall var samlings- og kristningsverket langt på vei fullført, og etter en periode under ladejarlene finner vi et selvstendig rike under én konge.
Middelalderen
Utdypende artikkel: Katolsk kirkehistorie
Et av de viktigste kjennetegna på middelalderens styresett er de nære bånda mellom kirke og stat. Kristendommen førte ikke bare med seg et skifte av religion, men også viktige ting som en organisasjonsmodell som kunne overføres til verdslige formål, skriftkultur og sterke bånd til europeisk kultur. Byene fikk en langt større betydning i denne perioden; de få byene Norge hadde i vikingtida hadde vært små og uten særlig innflytelse på sitt omland. For historikeres vedkommende er dette overgangen fra førhistorisk til historisk tid. Man begynner nå smått om senn å få samtidige kilder til hendelser, ikke bare sagalitteraturen med sin blanding av diktning og historieskriving, men også dokumenter som forteller om alt fra hverdagligslige eiendomsoverdragelser til store og viktige avgjørelser.
I 1130-åra var det slutt på freden, og man fikk igjen en oppdeling av landet mellom flere konger i borgerkrigstida. Først under Sverre Sigurdsson ble makta igjen samla under en konge, og under Håkon IV Håkonsson endte borgerkrigene. Da det igjen var fred fulgte en styrking av kongemakta. Et tydelig tegn på dette kommer under Magnus Lagabøte, som utga en felles landslov for hele Norge. Denne skulle stå over de gamle landskapslovene.
I 1348 og 1349 kom svartedauden, den første og mest omfattende av en rekke store epidemier. Nedgangen i folketall første til store endringer. Staten ble hardt ramma ved at store deler av skattegrunnlaget forsvant. Dette tok også i stor grad knekken på den gamle norske adelen. Særlig kirken ble hardt rammet, noe som medførte at helsetilbud ble borte og landet mistet også de fleste skrivekyndige. Også nabolandene ble hardt ramma, men uten at adelen mista sin makt og innflytelse i samme grad. Det gikk mot forening av de tre rikene. Etter at kongeslekta flere ganger hadde blitt forent både med den svenske og den danske kongeslekta i løpet av andre halvdel av 1300-tallet, gikk Norge, Sverige og Danmark sammen i Kalmarunionen i 1397. For Sveriges vedkommende skulle det bli en kortvarig union, da landet trakk seg ut i 1450. Men båndet mellom Norge og Danmark besto, og det i en situasjon hvor Norge sto svakt mens Danmark hadde voksende innflytelse.
Unionstida 1537 til 1814
I 1536 ble det beslutta at Norge skulle være et dansk lydrike. At en slik bestemmelse i det hele tatt kunne bli fatta sier mye om Norges stilling i forhold til Danmark innafor personalunionen man hadde hatt inntil dette tidspunkt. Norge var fra nå av en del av et felles rike, Danmark-Norge. Året etter kom en stor omveltning da reformasjonen ble gjennomført. Den katolske kirke eksisterte ikke lenger i Norge, og ble erstatta av en statskirke styrt fra Danmark.
Utdypende artikler: Riksgrensen og Grensetraktaten av 1751
På 1500- og 1600-tallet var Danmark-Norge involvert i en rekke kriger. For Norges vedkommende førte flere av disse til tap av territorium. Jemtland, Herjedalen og Båhuslen gikk over til Sverige. Krigene førte også til et hardt skattetrykk.
Forfatningsmessig gikk Norge fra å være styrt av et norsk riksråd underlagt kongen til å bli styrt av et felles dansk-norsk riksråd der den danske adelen hadde all makt. Denne situasjonen vedvarte til 1660, da kongen gjennomførte et kupp og innførte enevelde. Denne eneveldige statsformen besto helt til oppløsningen av unionen med Danmark i 1814.
Mot slutten av dansketida ble Norge involvert i Napoleonskrigene. Konsekvensen for de fleste nordmenn ble i første omgang hungersnød. I nødsåra på begynnelsen av 1800-tallet blokkerte England sjøveien mellom Norge og Danmark, og sørga derfor for at helt nødvendige korntransporter fra Danmark stoppa opp. I 1814 fikk krigene en ytterligere konsekvens for Norges del, da Danmark som del av den tapende part måtte si fra seg Norge.
Selvstendighet i 1814
Da båndet til Danmark ble revet over av Kielfreden i 1814 starta et intensivt arbeid for å danne en selvstendig stat med en egen forfatning. Prins Christian Frederik var stattholder i Norge, men valgte å stille seg til rådighet som norsk regent. Det ble innkalt til valg i alle menigheter, der også medlemmer av allmuen – rett nok bare menn ovr 25 år som eide jord – også deltok. Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok en norsk grunnlov, som ble undertegna den 17. mai 1814. Christian Frederik ble valgt til konge.
I Kielfreden var det bestemt at Norge skulle overføres til Sverige, og svenskene godtok ikke den norske selvstendigheten. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 måtte Norge gi opp sin nyvunne selvstendighet og gå inn i personalunion med Sverige.
Union med Sverige 1814–1905
Unionen med Sverige var en personalunion der de to landene hadde felles konge, og ikke en full union mellom landene slik det hadde vært mellom Danmark og Norge. Da den største skuffelsen hadde lagt seg etter nederlaget i 1814 gikk ting sin gang, men selvstendighetstanken hadde fått tak. Norge fikk beholde sin grunnlov, med noen tilpasninger. Stortinget møttes mer eller mindre som planlagt, og Christiania ble Norges hovedstad.
Norge gikk gjennom en enorm samfunnsendring i løpet av 1800-tallet. Med industrialisering fulgte en enorm vekst i byene, hvor det sprang opp industribedrifter. Landbruket opplevde den første mekaniseringa, selv om det skulle gå lang tid før hesten forsvant fra jordene. I byene vokste det fram en ny arbeiderklasse, som sammen med husmennene på landet utgjorde et proletatiat uten samme økonomiske muligheter og politiske rettigheter som den jordeiende overklassen og embetsmennene. Nye politiske strømninger vokste fram, fra Thranerørsla ved midten av 1800-tallet til arbeiderbevegelsen med Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen mot slutten av århundret.
En av de store politiske reformene i Norge i perioden var et indre, norsk anliggende som svenskene i liten grad befattet seg med. I 1837 kom formannskapslovene, som oppretta formannskapsdistrikter, senere kalt kommuner. Denne reformen er grunnlaget for den organiseringa av samfunnet vi fortsatt har.
Forholdet mellom Norge og Sverige ble etter hvert mer anspent. Rundt midten av 1800-tallet begynte man å markere grunnlovsdagen, og den norske nasjonalfølelsen ble stadig sterkere videre utover i århundret. I 1884 kom en stor endring da parlamentarismen ble innført. Regjeringa ble fra da av ansvarlig overfor Stortinget, slik ordningen er fortsatt. Dette og en rekke mindre endringer førte til at Norge fikk en stadig sterkere og mer selvstendig rolle i unionen. Rundt århundreskiftet nådde motstanden mot unionen et høydepunkt, og en tid så det ut til at det kunne ende i krig. Norge foretok en omfattende opprustning med tydelig brodd mot Sverige.
Den 6. juni 1905 ble Norge erklært selvstendig. Det lå en tid an til krig med Sverige. To folkeavstemninger ble gjennomført, en om oppløsningen av unionen og en om styreform. Unionen ble oppløst med overveldende flertall, og en dansk prins ble henta inn som kong Haakon VII. Svenskene ville først ikke akseptere selvstendighetserklæringen, og begge sider rasla med sablene - og de svenske sablene var større, flere og skarpere. Men etter forhandlinger aksepterte svenskene det norske kravet om selvstendighet, og da Karlstadkonvensjonen ble undertegna i september 1905 sto det klart at krigsfaren var over og at de to landene ville gå fredelig hver til sitt. I oktober samme år anerkjente Sverige formelt Norge som selvstendig nasjon.
Fra 1905 til okkupasjonen 1940
Uavhengigheten ga et løft til Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Ikke fordi forutsetninger endra seg så mye, men mer på grunn av optimismen blant folk. Veksten i brutto nasjonalprodukt økte noe i perioden. Også veksten i det private forbruket steg, men ikke like mye som for BNP.
I 1914 brøt første verdenskrig ut. Norge erklærte seg som et nøytralt land. Med unntak av sjøfolk som seilte i ubåtinfiserte farvann fikk landet derfor ikke oppleve krigshandlinger direkte. Krigen var også lønnsom for råvareprodusenter som kunne eksportere til krigsindustrien. Norge har i ettertid blitt omtalt som «den nøytrale allierte»; det var en tydelig tendens til å støtte de vestlige allierte.
I mellomkrigstida fulgte en nedtur for hele den vestlige verden. Depresjonen rammet ikke like hardt som i en del andre land, hvor man opplevde hyperinflasjon. Men også i Norge var det harde tider, spesielt i 1930-åra. Som i andre land fulgte en politisk radikalisering og polarisering, med steilere fronter mellom arbeiderbevegelsen og de borgerlige. Man fikk også høyreekstreme bevegelser. Nasjonal Samling ble stifta i 1933, og også andre grupper trakk i uniform og mente tiden var moden for å avskaffe demokratiet. Det var sammenstøt mellom høyre- og venstreradikale, og Statspolitiet brukte makt mot begge sider – dog med en hardere framferd mot arbeiderne.
I 1935 hadde Arbeiderpartiet blitt så sterkt at Johan Nygaardsvold etter et kriseforlik med Bondepartiet ble landets statsminister. Arbeiderpartiet skulle bli sittende med makta inntil samlingsregjeringa tok over etter krigen.
Fram mot 1940 ble skyene over Europa stadig mørkere. Det gikk uvegerlig mot krig, trass i forsikringer fra politikere om at man hadde kommet fram til avtaler med Hitler og hans Tredje rike. Norge var fortsatt å regne som et nøytralt land, og etter krigsutbruddet mellom Storbritannia og Tyskland i september 1939 ble det iverksatt nøytralitetsvern. Dette hjalp lite i april 1940, da Tyskland ikke respekterte norsk nøytralitet, men i stedet gikk til krig uten forutgående krigserklæring.
Okkupasjonen 1940–1945
Utdypende artikkel: Andre verdenskrig
9. april 1940 ble Norge angrepet av en stor tysk styrke. Flere byer ble angrepet i løpet av natten og morgenen. I Oslofjorden ble tyskernes hovedstyrke bremset kraftig opp da Oscarsborg festning gjorde motstand og senka slagkrysseren «Blücher». Forsinkelsen førte til at konge og regjering kunne komme seg unna. Stortinget ble samla til ekstraordinært møte på Elverum, og vedtok å overføre all myndighet til regjeringa så lenge krigen varte. I løpet av våren, da det sto klart at motstanden mot tyskerne ikke ville kunne føre fram, flykta kongefamilien og regjeringa til England.
Overalt i Norge fikk man føle krigen. Noen steder ble svært hardt ramma ndash; en kan nevne steder som Elverum og Steinkjer som ble bomba sønder og sammen og Telavåg som ble brent som straff for motstand mot okkupasjonsregimet. Men alle steder merka man varemangel, frykt for hva framtida ville bringe. Mange familier fikk også krigen inn på seg når deres nærmeste falt, enten i kamphandlinger eller på norske skip som ble torpedert. Det tyske undertrykkelsesapparatet krevde også mange liv i fange- og konsentrasjonsleire.
Den enkeltgruppa som ble hardest ramma var jødene. Av omkring 2200 jøder som bodde i Norge i 1940 ble 771 sendt i konsentrasjonsleir. Av disse kom bare 34 levende hjem. Omkring en av tre norske jøder ble altså drept i dødsleirene.
Den norske militære motstanden ble avslutta i juni 1940, men det sto klart at regjeringa ønska å fortsette kampen. Det ble organisert norske enheter utafor landet, Utestyrkene, og i Norge ble hjemmefronten organisert. Motstanden fikk de første årene først og fremst uttrykk gjennom holdningskampen. Andre verdenskrig var politisk og ideologisk krig – grunnlaget for å gå til krig var først og fremst nazismens idé om retten til livsrom for det tyske folk, noe som forutsatte en undertvingelse av andre. Den ideologiske kampen var derfor svært viktig, og ble ført på mange arenaer. Boikott av kultur og idrett, kamp mot nazifisering av skole og kirke og spredning av nyheter fra de allierte var viktige elementer i denne kampen.
Det var noe militær motstand også i de første årene. Særlig var kommunistiske grupper som Osvald-gruppa aktive. Milorg holdt seg i stor grad unna sabotasjeaksjoner og andre voldshandlinger, fordi man frykta represalier mot sivile. Men i 1944 begynte også Milorg en sabotasjekampanje, som skulle vare krigen ut.
Da Hitler begikk selvmord i slutten av april 1945 hadde det allerede lenge vært klart at Tyskland var i ferd med å tape krigen. Den 7. mai kom meldingen om tysk kapitulasjon, og neste dag trådte våpenhvilen i kraft. Det var frykt for at tyske soldater i Norge ikke skulle respektere dette, men det viste seg å være ubegrunnet. Tvert imot bidro deres korrekte oppførsel til å dempe spenningen. Blant norske nazister var det derimot en del som ønska å fortsette kampen, men dette ble raskt slått ned, ikke minst fordi de ikke fikk støtte fra tyskerne.
Rettsoppgjøret i de første årene etter krigen ble både helbredende og traumatisk. Flere ledende NS-medlemmer ble dømt til døden og henrettet, og det samme skjedde også med enkelte tyske og norske krigsforbrytere og torturister. Andre fikk fengselsdommer, bøter eller påtaleunnlatelser for forskjellige former for samarbeid med fienden.
Etterkrigstida
Oljenasjonen
Eksternt stoff
- NRK: Norsk historie (Serie i 12 deler om Norges historie, sendt i 1991/1992) Drømmen om Norge (Historisk dokumentarserie om Norges historie fra 1905 til 2005)