 Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960) er en artikkel som gir innblikk i bilens plass i det politiske bildet.
Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på 1920-tallet ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.
Under verdenskrigen regulerte og rasjonerte okkupasjonsmakten all transport og drivstoff til fordel for sine egne formål. Personbilen ble satt på lager i påvente av fred. Transportmidler som for eksempel godsbil ble utstyrt med generator drevet med karbid, knott og småved. Dette løste drivstoffproblemet, men generatoren hadde dårligere virkningsgrad enn bensin og diesel. Da verdenskrigen sluttet i 1945, var både transportmidler og veinett nedslitt. Les mer …
 Røykenvik stasjonsområde. Foto: Ukjent/Jernbanemuseet Røykenvikbanen ble bygd som et første ledd i Gjøvikbanen. Strekningen Grefsen stasjon i Kristiania - Røykenvik stasjon nordvest for Brandbu ble åpnet 18. desember 1900. Derved ble det opprettet en direkte kontakt mellom hovedstaden og Randsfjordens dampskipstrafikk.
Jernbanens fortsettelse mot Gjøvik ble umiddelbart videreført ut fra Jaren stasjon, først til Raufoss i 1901 og så helt til Gjøvik i 1902. Navnet Røykenvikbanen ble deretter brukt kun på sidelinjen fra Jaren via Brandbu til Røykenvik.
 Røykenvik havn 1903. Fra venstre jernbanens store pakkhus og dampskipskaien. Videre Bredesens landhandleri, hotellet, jernbanestasjonen med pumpestasjon og lokomotivstall og helt til høyre "Kaffegården". Foto: Ukjent/Røykenvikbanens historie.
Banen ble primært brukt til frakt av tømmer, men hadde også en viss persontrafikk, som etter hvert ble utkonkurrert av buss. Ifølge Banedata 2004 var det et daglig persontog frem til 1949, samme kilde opplyser at godstrafikken fortsatte til 1957. Les mer …
 Postfremføring omkring 1800 (Tegninger av Bloch og Holmboe, 1914) fra Stavanger til Trondheim var den siste av de landsdekkende postrutene som ble etablert. Det skjedde først i 1785, men på deler av strekningen var det blitt etablert postgang tidligere. Under gjennomgangen av ruten blir det diskutert hvorfor det tok så lang tid før ruten ble etablert i sin helhet og hvorfor det skjedde mot slutten av 1700-tallet. Lenge var samferdselen for dårlig til at postvesenet kunne benytte hest og vogn. Derfor var det vanlig at postføreren var ridende eller som på Vestlandet måtte benytte båt. Om vinteren ble slede eller i nord pulk benyttet. Flere steder som i Kystpostruten var fremkommeligheten så dårlig at postføreren måtte ta beina fatt og om vinteren benytte ski eller truger. Bildet viser vanlige fremføringsmåter for posten i forskjellige deler av landet omkring 1800. Ukentlig postgang ble besluttet opprettet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem i 1785. Hele rutens lengde ble beregnet til 898 km. Minst krevende var strekningen mellom Trondhjem og Molde, en strekning på i alt 244 km. Forholdene var betydelig vanskeligere på resten av postruten. Strekningen mellom Molde og Bergen var regnet ut til 451 km og mellom Bergen og Stavanger til 203 km. Les mer …
 Hannibal Sehested, stattholder i Norge 1642-1651 (kopi av maleri utført av Karl von Mander, Wedellsborg). Postgangen Christiania-København 1647-1814 ble den viktigste i rutenettet til Postverket som ble formelt opprettet i 1647 av Hannibal Sehested da han var stattholder i Norge. Sehested var kongens svigersønn, en maktfull person og kongens viktigste representant i Norge. I artikkelen følges postforbindelsen mellom de to byene frem til unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814. Da Postverket ble opprettet, hørte hele strekningen mellom de to byene til unionen, bortsett fra et smalt belte langs Göta elv. Da unionen ble oppløst, hørte hele strekningen mellom Svinesund og Helsingborg til Sverige. I artikkelen er konsekvensene av de tapte områdene en viktig del for forståelsen av problemer i postforbindelsen.
Effektiviteten i postfremføringen avhang av tilstanden til transportnettet (samferdselen), og det er en viktig oppgave hos prosjektgruppen som kaller seg samkultgruppen å følge utviklingen i alle grenene av samferdsel. Ordet Samkult står for samferdsel, kultur og teknologi, og første delen av prosjektet, Samkult 1, dekker årene fra 1647 til 1814. Les mer …
Hannibal Sehested Stattholder i Norge 1642-1651. Kopi av maleri utført av Karl von Mander, Wedellsborg
Den regulære postgangen i Norge begynte med at stattholder Hannibal Sehested etablerte Postverket i Norge i 1647. Han var stattholder mellom 1642 og 1651, kongens svigersønn og hans viktigste representant i Norge. Kongen het Christian IV, og regjerte i 60 år (1588-1648). Regulær postgang var allerede blitt opprettet i Danmark i 1624 og ennå tidligere ute i Europa. Det hadde riktignok vært foreslått en form for postgang i Norge helt tilbake på 1500-tallet, men det hadde ikke blitt noe av forslaget. Norge var fra naturens side et vanskelig, tidkrevende og dyrt land for regulær posttransport. Les mer … | 
