Carl Fredriksens Transport
Carl Fredriksens Transport er kodenavnet for andre verdenskrigs største redningsbragd i Norge - flyktningtransporten som reddet rundt tusen mennesker, nær halvparten jøder, til Sverige vinteren 1942-43. Operasjonen startet mandag 30. november 1942 – fire dager etter at frakteskipet «Donau» hadde forlatt Oslo med 532 jøder på vei til tyske konsentrasjonsleirer. Mange var gått i dekning både i Oslo og omkringliggende distrikter, og presset var massivt på grupperingene som etter beste evne organiserte flyktningetransporten ut av landet. Noe måtte gjøres, og det måtte skje raskt.
Forhistorien
Heldigvis var det noen måneder tidligere vunnet erfaringer som nå skulle komme til nytte. Den gang var det et annet behov som måtte finne sin løsning: Frakt av hemmelige dokumenter og varer fra Sverige inn i Norge. Alf T. Pettersen skulle etter hvert bli en sentral aktør, men han var på denne tid ansatt i Politiet og kunne ikke så lett delta i illegalt arbeid direkte. Men han var lommekjent i Indre Østfold, og var derfor aktiv i kulissene. Han hadde et stort lokalt nettverk i området mellom svenskegrensen og Fetsund som han kunne stole på. Kontrolljobben i området mellom Oslo og Fetsund fikk de dekket ved å søke bistand hos en illegal gruppe som nok kunne påta seg vakthold langs ruten, men som til gjengjeld stilte knallharde betingelser om sikkerhet og diskresjon til samtlige involverte. Ingen fikk lov til å røpe deres eksistens. Etter en stund var det imidlertid akkurat dette som skjedde.
Motstandsmannen Ole Berg, i 1940 sjef for 6. brigade under kampene i Nord-Norge, var i 1942 blitt ansatt som kommunikasjonsdirektør av okkupasjonsmyndighetene, samtidig som han innen Milorg var tilbaketrukket leder og dermed en av de helt sentrale innen det organiserte motstandsarbeidet. Han fikk et nyss om at motstandsgruppen bak flyktningetransporten eksisterte, og etter nazistenes sterke intensivering av jødeforfølgelsene ga han i realiteten Alf T. Pettersen et pålegg om å etablere en effektiv transportordning mot grensen. Samtidig ble Rolf Syversen bedt om å stille sitt gartneri til disposisjon som et møtested for flyktingene før de skulle plasseres i lastebilene. Syversen drev gartneriet i Sukkertoppveien på Økern sammen med sin far. Etter arrestasjonen av de jødiske mennene 26. oktober 1942, hadde de fire jødiske brødrene London kontaktet gartneren, som hadde svart ja til å gi dem skjul i gartneriet sitt.
De første kontaktene
Alf Tollef Pettersen fra Mysen var 30 år da han høsten 1942 ble oppsagt fra politiet fordi han ikke ville innordne seg «den nye tid». Han fikk blant annet problemer da han nektet å gjøre nazihilsen til tyske offiserer, slik det nye politireglementet tilsa. Han var godt kjent i grenseområdet, og hadde flere ganger ført enkeltpersoner fram til grensen på egenhånd. Etter avskjedigelsen holdt han seg en kort periode i dekning, før han ble ansatt som kontrollør ved transportformidlingens avdeling 1 i Maridalsveien 10. I transportformidlingen var han underlagt Reidar Larsen, som var 44 år og fra Slemdal. Larsen var inspektør, og hadde kontrollen med rundt 180 lastebiler og dermed også god oversikt over sjåførene.
Redningsaksjonen
Natt til 26. november 1942 var det kommet et forvarsel om at jødiske kvinner og barn skulle arresteres. Det ble umiddelbart iverksatt en varsling til jødiske familier rundt i byen, og mange av dem klarte å komme i dekning. der det var mulig. Det kunne være i private hjem, eller på steder som Rolf A. Syversens gartneri like ved Carl Berners plass eller Stubberuds fødselsklinikk i Egedes gate 1 rett ved Oslo Bispegård i Gamlebyen. På fødselsklinikken hadde ekteparet Stubberud og datteren Jane Hauge lenge skjult ettersøkte personer. Mange av dem som ble varslet måtte likevel finne seg dekningssted selv. Personene som skulle hjelpes på flukt ble i starten tatt med til Syversens gartneri gartneri der transportene gikk ut fra.
Organiseringen
Den nystartede organisasjonens sentral ble innredet i ekteparet Pettersens leilighet i Trondheimsveien 17. Her møttes flere av medlemmene hver dag for å gå igjennom listene over de som måtte hentes samme kveld. Gerd Pettersen ble organisasjonens sekretær. Hun hadde klisterhjerne og holdt kontroll på listene, samtidig som hun passet telefonen hvor beskjeder fra varslerne langs ruten ble ringt inn. Anropere måtte legitimere seg med kode. Gerd fylte også ut og stemplet de falske transportpapirene som lastebilene ble forsynt med. Papirene hadde Reidar Larsen skaffet i egenskap av inspektør i transportformidlingen.
Gjennom de falske papirene fikk organisasjonen også sitt navn. Gerd skrev at lastebilene kjørte for Carl Fredriksens Transport. Dette var et fiktivt navn som Reidar Larsen hadde funnet opp, og var en kode for selveste Kong Haakon VII. Kongens opprinnelige navn var jo Prins Carl, og han var sønn av Kong Fredrik VIII. Derfor kunne Reidar Larsen si: «Vi kjører for kongen»!
Vollebekk gårds spesialinnredede potetkjeller var velegnet som oppsamlingsplass i aksjonens siste fire uker. Foto 1920 Anders Beer Wilse.
Vollebekk gård, luftfoto fra sørøst. Bjerkebanen i bakgrunnen. Foto 1949 Widerøe/Byantikvaren.
Denne Tatra lastebil med sidelemmer fra 1931 var nok noe mindre enn det som ble brukt under aksjonen, men overbygget er sammenlignbart. Foto 1931 Ukjent.
Lastebil med generatorer av denne typen ble benyttet på lastebilene i transporten. Dette var nok også mer lik størrelsen. Foto 1945 Solhaug Snedkerverksted, Skreia.
Oppsamlingssted
Rolf Syversens gartneri fungerte godt som oppsamlingssted i oppstarten, men snart kom det fra lojalt innstilte naboer tips om at flere hadde undret seg over den store aktiviteten på gartneriet utenom ordinær åpningstid. Etter en drøy uke ble gartneriet derfor erstattet av Vollebekk gårds romslige potetkjeller som det faste oppmøtested hver kveld kl 21.00. Dette fungerte godt i resten av aksjonsperioden. Vollebekk drev drev ellers med griseoppdrett, og tyskerne var ivrige kunder der på dagtid, men de var sjelden der om kvelden.
Detaljert rute – effektivt varslingssystem
Ruten de kjørte gikk langs Trondheimsveien til Gjelleråsen, derfra riksvei 22 forbi Kjeller flyplass og Fetsund bru, gjennom Hemnes og inn mot Rømskog, ned til Skulerud stasjon (endestajon på daværende Aurskog-Hølandsbanen, videre til Kroksund, nordøstover, og så inn på en skogsvei over Orderudseter og grensen. Lastebilene kjørte på gassgeneratorer – noe som begrenset hastigheten; de nådde aldri opp i 50 km/t og de kjørte på slitte sommerdekk. Unntaksvis ble det kjørt andre ruter dersom det var varslet om ekstraordinære kontrollposter langs ruten.
Alf Pettersen ble lederen for transportene, og satt på hver eneste tur bevæpnet i passasjersetet på den første av de to lastebilene. Den illegale gruppen som hadde påtatt seg kontrolloppgaven på strekningen Oslo-Fetsund hadde stilt dette som betingelse - kunnskapen om ruteopplegget måtte begrenses til én enkelt mann: Pettersen. For å sikre at lastebilene med flyktninger kom igjennom kontroller langs ruten var det viktig at transporten startet presis klokken 21.00 fra Oslo. Pettersen var nøye med beregningene av tid og avstand. Som regel brukte de tre til fire timer på den 94 kilometer lange strekningen, men systemet var sårbart. Både veier og bilmateriell var elendig, og forsinkelser forekom jevnlig. På den siste delen av ruten var det mange alternative småveier som kunne benyttes. Kvistutlegginger i veikryssene var signaler fra lokale hjelpere og anviste kveldens sikreste rute. På strekningen fra Oslo til Fetsund var det den illegale motstandsgruppen som hadde ansvaret, og deretter var det overrettssakfører Helge Skulerud fra Mysen som hadde hovedansvaret for gruppen som jobbet med den lokale meldingstjenesten.
Nervene i høyspenn
Fra slutten av november 1942 til 14. januar 1943 førte Pettersen personlig to lastebiler i følge mot grensen fem dager i uken. Julaften og 1. juledag kjørte de ikke. Han måtte opptre fast og bestemt - ved minst én anledning måtte han true en nervøs sjåfør med våpen for å få ham til å fortsette turen. Bilene kjørte nærmere og nærmere grensen etter hvert som flyktningene hadde tråkket snøen så hardpakket at lastebilene ikke sank ned i den dårlige grunnen på skogsbilveien. Mot slutten klarte de å kjøre helt fram til grensen. Blant flyktningene var det mange barn og eldre, og de slapp da å gå lange veier gjennom tett skog slik som mange andre måtte gjøre. En stor gruppe med arbeidere fra Askim Gummivarefabrik drev med tømmerhugst nært opptil krysningsstedet, og dette ble en viktig kamuflasje både for hjulspor og de mange fotavtrykkene i snøen.
Hver bil tok vanligvis med tjue personer, og med de to bilene i følge klarte de å få med opptil førti personer på hver tur. Slik kjørte de nesten hver eneste kveld i seks uker. Flyktningene satt på lasteplanet, uten annet å sitte på enn sin egen sparsomme bagasje, og kun med en presenning som deksel. Barn som var med på flukten, fikk sovemiddel av en lege som var blant organisasjonens støttespillere. Mot slutten av krigen fikk legen vite at tyskerne aktet å pågripe ham for annen gang, og han tok da sitt eget liv.
Dramatikk ved Kjeller
Det oppsto flere ”nesten”-situasjoner under transportene. En gang rakk de akkurat å svinge av veien før en tysk kolonne passerte. De nedblendede frontlysene på de tyske militærkjøretøyene hindret kolonnen i å få øye på lastebilene med flyktninger på lasteplanet. Før en tur ut av Oslo fikk de beskjed om at det var kontroll på sentrale punkter både langs Trondheimsveien og Strømsveien. Pettersen klarte da å føre begge lastebilene kloss opp bak en tysk kolonne. Dermed ga de inntrykk av at bilene tilhørte kolonnen, og de slapp igjennom kontrollpunktet uten at papirer ble sjekket. De klarte å holde seg som en del av kolonnen helt til Gjelleråsen, men der ble de jaget vekk av en tysk motorsykkelordonnans. Kolonnen fortsatte mot Nittedal, mens de to lastebilene svingte av til høyre mot Kjellerholen.
Veikrysset på Gjelleråsen i 1932. Foto Anders Beer Wilse/Oslo Museum.
Kjeller sett fra nord 1934.
Kjeller Flyfabrikk og flyskoleområdet, tatt fra et tysk fly høsten 1940. Hovedinnkjøringen fra Fetveien lå like ved bygningskomplekset. Foto Wehrmacht.
Kjeller Flyfabrikk med hangarer sett mot Fetveien i 1943. Hovedinnkjøringen ligger rett ned for Kjeller gård helt til høyre i bildet. Foto Wehrmacht.
Kjeller hovedport fra 1936-37, nå avsperret med guard-rail langs Fetveien. Kjeller gård ligger opp til høyre. Foto 2021 Roald Hansen
Hovedporten fra 1937, nå avsperret, var stedet hvor dramaet med knottbrannen utspant seg i desember 1942. Foto 2021 Steinar Bunæs.
Knottbrann slukkes av tyske soldater utenfor Kjellers hovedport 1942. Skjult på lasteplanet satt 20 flyktninger på vei mot Sverige. Kilde: Vi Menn.
Den kanskje aller farligste episoden fant sted en av de første dagene i desember 1942. Transporten hadde sin faste rute like forbi Luftwaffes sterke bastion på Kjeller flyplass. På en av lastebilene tok det rett utenfor den tyske hovedporten fyr i en av knottsekkene som lå oppe på taket av førerhytten like ved knottgeneratoren. Pettersen hoppet ut og fikk revet sekkene ned. Tyske soldater kom løpende til for å hjelpe, og en myndig stemme ba flyktningene om å holde seg i ro der de lå bak høye lemmer, bare med presenning som takoverbygg. Pettersens tyskkunnskaper reddet nok situasjonen, og lastebilene kjørte videre mens soldatene fortsatte slukkingen av knottsekkene.
Vanskelige avveininger
Pettersen visste dette ville bli farlig, og ville ikke starte opp uten å ha sin kone med på beslutningen. Gerd Pettersen ventet deres førstefødte, og trengte betenkningstid. Men til sist gikk hun med på at Alf skulle kjøre flyktninger og lede transportene. Alf stilte på sin side en rekke betingelser som kom til å forme den lille organisasjonen. Han ville selv bestemme hvem som skulle være med. Ingen skulle operere med dekknavn. De skulle være bevæpnet, men de skulle ikke være en del av Milorg. Han ville ha med Rolf Alexander Syversen og benytte gartneriet hans. Rolfs kone Klara var også gravid og hadde termin omtrent samtidig som Gerd.
Reidar Larsen var fjerdemann i transportens ledelse. Han var inspektør i Transportformidlingen og en viktig koordintor for all kjøring. Foto i privat eie.
Opel Kapitän 1939 av samme type som Reidar Larsen benyttet under gruppens flukt over grensen 15. januar 1943. Foto fra nettet.
Øvrig mannskap
Syversen var uansett mer enn villig til å være med, og han trakk også sin egen far inn i arbeidet. Syversen fikk ansvaret for organiseringen på oppsamlingsplassen. Reidar Larsens kjennskap til sjåfører og tilgang på lastebiler var unnværlig; han fikk ansvaret for å skaffe biler. Han hadde også bakgrunn som hjelpepolitimann tidlig i krigen, og kjente flere i politiet. Pettersen ville helst ha med politifolk. Kontaktene til tidligere kolleger som fortsatt var i tjeneste, var av stor betydning for sikringen av hele redningsoperasjonen. En av politimennene som ble viktig var Ragnar Nyhus. Han skaffet knott til generatorene, men han klarte også å skaffe bensin som kunne benyttes når lastebilene trengte å sette opp farten. Han deltok også i oppsamlingen fra dekkstedene. Studenten og hjelpepolitimannen Jon Høgevold var også en som deltok fra starten. Han bidro under oppsamlingen, og påtok seg å videreføre flyktningetransporten da de fire lederne måtte trekke seg ut. Politimannen Morten Slettevold skaffet våpen og ammunisjon, og våpenhandler Willy Røgeberg - kjent som en av Norges beste skyttere med olympisk gullmedalje fra 1936 - sto for vedlikeholdet og forsikret at våpnene var brukbare.
Legen Rolv Daniel Engebretsen påtok seg en viktig oppgave på oppsamlingsstedene før transporten. Han så til syke og blandet riktig mengde sovemedisin i melk, slik at småbarna skulle forholde seg rolig under transporten.
Angiver
I begynnelsen av januar 1943 hadde det tyske sikkerhetspolitiet kommet på sporet av organisasjonen. Det var etter all sannsynlighet det store gjennomtrekket av sjåfører som ble gruppens akilleshæl. To agenter fra Victoria Terrasse kom seg på en av transportene. Dette ble oppdaget, og Pettersen fikk sine venner blant svenske grenseoppsynsmenn til å holde agentene i varetekt. På tross av dette valgte gruppen å kjøre noen turer til. Noen kvelder senere ble Rolf Syversen oppmerksom på at tre menn blant flyktningene snakket om å hoppe av lasset før lastebilene krysset grensen. De ble ført over uten at de klarte å identifisere hvor ruta gikk. Pettersen bestemte at de nå måtte avslutte, men Reidar Larsen ville ha over en siste transport. Etter å ha kjørt den siste flyktningtransporten i en personbil, kom Pettersen stuptrøtt hjem ut på morgenkvisten 14. januar. Han la seg til å sove i leiligheten i Trondheimsveien 17 og falt i dyp søvn - alene. Midt på natten var Gestapo på døren. De ringte på flere ganger, men Alf Pettersen var så trøtt at han ikke våknet av dørklokken. Til alt hell kom Rolf Syversen tilfeldig forbi og så Gestapos bil. Syversen parkerte inntil det motsatte fortauet der han usett kunne observere oppgangen til Pettersens leilighet. Gestapo dro snart av gårde etter forsterkninger, men satte ikke igjen noen vakt. Syversen fikk dermed låst seg inn, vekket Pettersen og fikk han ut. En time senere kom Gestapo tilbake til en tom leilighet. Nå handlet Pettersen raskt. Han fikk varslet kona Gerd, som til alt hell var i Askim den dagen. Så gikk han i dekning hjemme hos tannlege Lambrigt.
Det ble snart avklart at en løsmunnet sjåfør hadde satt Gestapo på sporet. Straks de forsto dette dro Gerd og Alf Pettersen, Reidar Larsen og to til over grensen til Sverige i Larsens privatbil. Det ble en dramatisk tur i sterkt snødrev der de måtte bløffe seg gjennom en norsk/tysk kontroll. Til slutt kjørte de faktisk bilen over grensen og inn i Sverige. Der stoppet den da Larsen kjørte ned i en grøft.
Alf og Gerd Pettersen i Gråbo i Sverige. Jon Elling ble født 15. mars 1943, to måneder etter flukten. Foto i privat eie.
Samling av norske motstandsfolk i Stockholm 1943. Foto i privat eie.
Klara Syversen med sønnen Øyvind julen 1944. Hun visste ennå ikke at Rolf Syversen var skutt 30.10.44. Kilde: Carl Fredriksens Transport.
Reorganisering
Etter at Pettersen og Larsen hadde flyktet, holdt noen av de gjenværende medlemmene et reorganiseringsmøte på tannlege Lambrigts kontor. Det ble besluttet å fortsette, men at man ikke skulle bruke samme rute. Jon Høgevold overtok jobben til Pettersen som rutesjef, men uten bruk av lastebiltransport. Ruten gikk nå med lokaltog til Strømmen og videre med godstog til Kongsvinger, men kapasiteten var mindre, og omfanget ble nå et helt annet. Trykket på rutene hadde avtatt betraktelig, og de fleste jødene som hadde unngått arrestasjonene var nå trygt i Sverige. Andre som var tilknyttet den reorganiserte gruppen var gartneren Rolf Syversen og jernbaneekspeditør Arnt Halvorsen på Strømmen.
Tidlig i februar samme år ble gruppen sprengt, etter at Kaare Otto Hagen hadde infiltrert gruppa. Hagen var en av de mest aktive Gestapoagenter i Norge (han var fengslet fram til 1957). Hagen kom seg med på en flyktningtransport under dekke av å være en flyger på flukt. Jon Høgevold og Olav Brennhovd ble arrestert og dømt til 12 års tukthus og sendt til Tyskland. Begge overlevde fangenskapet. Flyktningfølget ble også tatt, blant dem var de jødiske barna Vera og Tibor Tagelicht, som flyktet alene. Begge ble drept i gasskammer etter ankomst Auschwitz natt til 3. mars 1943. Ifølge Leo Eitinger ble tolv år gamle Tibor først selektert til arbeid, men da han så sin tre år yngre søster stå alene sammen med de andre kvinnene, barna og de eldre mennene, gikk han bort til Vera, tok hånden hennes og fulgte med henne videre.
Etter arrestasjonene på Strømmen tidlig i februar, var Gestapo og Statspolitiet på jakt etter Syversen og flere andre navngitte. Samlingsstedet i den omfangsrike potetkjelleren på Vollebekk gård ble ikke avslørt, selv om både Høgevold og Brennhovd må ha kjent til stedet. I motsetning til de andre må Gestapo ha hatt få opplysninger om Syversen. De kjente åpenbart bare etternavnet hans og lite annet. Carl Nielsen og Rolf Syversen fortsatte å bruke potetkjelleren som utgangspunkt for illegalt arbeid.
Avslutning
3. mars 1943 fødte Rolf Syversens kone Klara sønnen Øyvind på Stubberuds fødselsklinikk, hvor mange hadde ligget i dekning før de hadde blitt fraktet til Gartneriet. Snaue to uker senere fødte Gerd Pettersen sønnen Jon Elling i Sverige. Etter at Sverre Lie hadde flyktet til Sverige i slutten av mars, opprettholdt han kontakten med Syversen via kurerpost skrevet i koder. I et kodet brev til en annen kontakt i Oslo skrev han fra Sverige 13. april 1943: «Rolf Syversen, som er nevnt i brevet til H.A.I., kan hjelpe til med eksporten. Han kan også på annen måte være til nytte. Han er helt gjennom pålitelig og uredd».
10. juli 1943, da sønnen Øyvind var bare fire måneder, ble Rolf Alexander Syversen arrestert i en kontroll på Stortorvet. Han ble overført til tysk fengsel Møllergata 19 og siden Grini. Det er nylig blitt kjent at han også var en av dem som var med i fangetransporten Oslo-Trandum 30. oktober 1944 - se Dramaet i Brøterbakken 1944. Tidlig om morgenen ble han ført ut i Trandumskogen og skutt sammen med andre motstandere av okkupasjonsmakten. Hans kone Klara fikk ikke vite om ektemannens skjebne før etter at krigen var over. Hun giftet seg aldri på nytt. Klara forsøkte å drive gartneriet videre etter krigen sammen med sin svigerfar, men hun måtte oppgi det, og gartneriet ble senere solgt.
Minnemarkering 1
19. august 2012 ble det invitert til en 70-års minnemarkering like innenfor svenskegrensen, der historikeren Mats Tangestuen ved Jødisk Museum holdt hovedtalen. De som ønsket kunne delta i en sykkeltur som av praktiske årsaker hadde sitt utgangspunkt ved Fetsund stasjon kl 09.00. Underveis ble det på egnede punkter sørget for mat og drikke, og gitt detaljert orientering om transportens alternative ruter gjennom Romerike.
Invitasjon til 70-årsmarkering for Carl Fredriksens Transport 2012.
Invitasjon til 70-årsmarkering for Carl Fredriksens Transport 2012 del 2.
70-årsmarkering Carl Fredriksens Transport 2012. Sykkelgruppen før avreise fra Fetsund stasjon. Andre kjørte bil.
70-årsmarkering Carl Fredriksens Transport 2012. Fra seremonien ved svenskegrensen.
Minnemarkering 2
Minnepark ved Syversens gartneri Alle de fire medlemmene har fått ærestittelen «Rettskaffen blant nasjonene» av Israel. Dette er den samme ærestittelen som Oskar Schindler fikk. Til sammen 67 nordmenn har fått denne ærestittelen. Ærestittelen ble gitt i 2017, ni år etter at den lengstlevende, Gerd Pettersen, gikk bort. Ved seremonien holdt statsminister Erna Solberg en tale der hun blant annet sa at «det er en ære for meg å, på vegne av den norske regjering, å være her sammen med dere i dag».
Carl Fredriksens Transport varte i en kort periode, men de jobbet så intenst og reddet så mange liv at det er svært bemerkelsesverdig at ingen fikk Krigskorset. De bør uansett regnes blant Norges største helter.
Minneparken Dette er et fint sted
Installasjonene i parken Dette er et fint sted er laget av kunstneren Victor Lind.Foto: Siri Iversen (2016).
En del av Henrik Wergelands dikt Jøden på en stjerneformet stein i parken.Foto: Siri Iversen (2016).
Parken ligger i en skråning mellom bebyggelsen ikke langt fra Carl Berners plass i Oslo.Foto: Siri Iversen (2016).
Kilder og litteratur
- Carl Fredriksens Transport. Hefte gitt ut 25. oktober 2013 til åpningen av parken "Dette er et fint sted", en park ved Carl Berners Plass. Mats Tangestuen, historiker ved Jødisk Museum i Oslo. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Flyktningeruta kart 31.10.2012.
- Invitasjon til 70-årsmarkering Carl Fredriksens Transport – Sykkeltur Fetsund-grensen 2012.
- Wikipedia.
Muntlig kilde:
- An-Magritt Munkeby, datter av Gerd og Alf T. Pettersen.
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |