 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Utsnitt av oppslag om dommen mot Sundlo i Agderposten 6. oktober 1948. Konrad Bertram Holm Sundlo (født 1881 i Kristiansand, død 25. mai 1965 på Nesøya i Asker) var pressemann og oberst i Hæren og hadde flere stillinger utnevnt av Nasjonal Samling under andre verdenskrig. For disse forhold ble han i 1948 dømt til livsvarig straffarbeid. Han var kommandant i Narvik den 9. april 1940 da tyske okkupasjonsstyrker inntok byen. Etter at de norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge» ble senket av tyskerne på Narvik hamn, overga Sundlo byen uten kamp. Dette ble satt i sammenheng med hans NS-medlemskap, og han ble stemplet som forræder. I rettssaken mot han ble han frikjent på dette punktet, men på grunn av de andre alvorlige forbrytelsene han ble dømt for, ble stempelet som forræder 9. april sittende ved ham.
Les mer …
 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola skal Rinnan ha brukt som sitt dekknavn allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik). Les mer …
 «Pol III» seilte sist under navnet «Arnøytrans» som brønnbåttransport Foto: Lars Røed Hansen var et bevoktningsfartøy som 8. april 1940 ble skutt i brann under det tyske angrepet. Skuddene mot skipet var de første på norsk område under krigen, og skipets kaptein, Leif Welding Olsen, ble krigens første norske offer. «Pol III»s varsling til Rauøy fort førte til at beredskapen kunne trappes ytterligere opp innover i fjorden, og kan derfor ha bidratt til at Oscarsborg var klar til å ta opp kampen da den tyske angrepsstyrken nådde Drøbaksundet. Fartøyet var opprinnelig en hvalbåt. Den ble bygd ved Akers mekaniske verksted, med byggenummer 429, og sjøsatt i 1926.
I 1939 ble «Pol III» satt i tjeneste som bevoktningsfartøy ved grensa til Oslo krigshavn ytterst i Oslofjorden, med Welding Olsen som skipper. Den 8. april ble beredskapen styrket i området, og «Pol III» hadde som oppgave å patruljere strekningen mellom Torbjørnskjær og Ferder. Omkring kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på vei innover fjorden. Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd og klargjøre til praiing. Den tyske torpedobåten «Albatros» ble sendt for å ta seg av båten, og rammet den kort tid etter at varselskuddet var avfyrt. Kl. 2310 avfyrte «Pol III» varselraketter, en hvit og to røde, slik at Rauøy fort ble klar over at en fremmed styrke var på vei. Mannskapet på «Albatros» åpnet da ild med mitraljøser. «Pol III» kom i brann, og Welding Olsen ble truffet i benet. Han ble alvorlig skadet, og druknet da han ikke klarte å ta seg opp i livbåten da «Pol III» ble evakuert. Les mer …
Erik Bern (født 24. oktober 1920, død 22. juli 1944) var motstandsmann tilknyttet Special Intelligence Service (SIS) og XU under andre verdenskrig.
Han var sønn av lektor Erik Bern og hustru Margeth Alise Bern, og vokste opp på Hamar. Han tok engelsk-artium ved Hamar katedralskole i 1939, så realfagsartium i 1941, og deretter verkstedpraksis og radiokurs. Bern hadde ønsker om å studere svakstrømsteknikk ved Norges Tekniske Høyskole, og var derfor læring på et radioverksted.
Da krigen brøt ut knyttet han seg til motstandsbevegelsen, og i 1942 rømte han til Sverige og så videre til England. Han ble der tatt opp i SIS, og ble utdannet som radiotelegrafist. Han ble flere ganger sluppet ut i fallskjerm over Norge på hemmelig oppdrag for SIS, i samarbeid med XU. Han ble sluppet ved Vangsåsen ved Hamar i 1943. Les mer …
| 
