 Paal Brunsvig. Foto: Asker og Bærums Budstikke 1988. Paal Ørnulf Brunsvig (født 13. september 1921 i Skien, død 4. august 1988 på Øyfjell) var advokat og administrerende direktør i Norges Handelsstands Forbund. Under andre verdenskrig, da han bare fortsatt var tidlig i tjueårene, jobbet han for Hjemmefrontens Ledelse. Han er beskrevet av Tore Gjelsvik som «en av nøkkelpersonene i motstandsledelsen i Norge».
Han var sønn av redaktør Nils Joseph Brunsvig (1889–1961) og Aagot Elisa f. Christoffersen (1890–1969). Han hadde en bror ved navn Per (1917–1997) som ble høyesterettsadvokat og dr.juris. Paal tok eksamen artium og handelsgymnas i hjembyen i 1941 og 1942, og skulle også begi seg på jusstudier. Først kom imidlertid andre verdenskrig og motstandsarbeid.
Brunsvig kom inn i sentrale deler av motstandsbevegelsen, som sekretær i Koordinasjonskomiteen. Han måtte flykte til Sverige, og ble der knytta til Pressekontoret ved Den norske legasjon i Stockholm. I 1944 ble han kalt tilbake til Oslo fra Sverige for å jobbe for presseseksjonen i Hjemmefrontens Ledelse; han var tilknytta noen av de største illegale avisene, Bulletinen og London-nytt. Les mer …
 Didrik Arup Seip fotografert på 1930-tallet. Foto: Ukjent/Oslo Museum. Didrik Arup Seip (født 31. august 1884 i Hobøl, død 3. mai 1963 i Bærum) var språkforsker. Han var professor ved Universitetet i Oslo i en årrekke, herunder rektor fra 1937. I 1940 var han medlem av Administrasjonsrådet, fra 1941 var han i tysk fangeskap. Familien flyttet fra Hobøl før Seip var ett år, og Seip vokste opp i Åseral og på Karmøy.
Seip ble cand. philol. i 1911 og dr. philos. i 1916. Han var professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo 1916–54, dekanus ved det historisk-filosofiske fakultet 1927-36, og rektor ved universitetet 1937–45 (han ble avsatt i 1941 av okkupasjonsmakten). Les mer …
Batterie Dietl (MKB 4./516 Dietl) er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen. Byggingen startet i 1942 som en del av Atlantikwall. Det fikk navn etter Eduard Dietl, som var sjef for de tyske styrkene under invasjonen. Stillingen skulle ha fire av de åtte såkalte Adolfkanonene som ble sendt til Norge, men bare tre ble installert da en gikk tapt under transport. De kraftige kanonene sto i retning Vestfjorden og Lofoten. Kanonene ble aldri brukt under krigshandlinger. Ved prøveavfyringen skal vinduer i flere kilometers omkrets ha blitt knust av trykket. Anlegget tilhører nå Salten museum.Byggingen ble ledet av Organisation Todt, som brukte omkring 5000 arbeidere. Av disse var rundt 2000 sovjetiske krigsfanger, mens de andre var tvangsarbeidere fra andre land. 514 av de sovjetiske fangene døde under arbeidet. I tillegg til arbeiderne var det mellom 5000 og 7000 tyske soldater og spesialister der. Innbyggerne i Bø ble tvangsevakuert i 1943, og tyskerne tok fullstendig over bygda. Les mer …
 Falne tyskere hentes ut fra «Altmark» den 16. februar 1940. Foto: Ukjent fotograf Altmarksaken var en episode som fant sted 16. februar 1940, da britiske soldater bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden og fritok krigsfanger. Hendelsen krenket norsk nøytralitet, og førte Norge nærmere deltagelse i andre verdenskrig. Jøssing ble etter krigsutbruddet et kallenavn på nordmenn som gjorde motstand mot den tyske okkupasjonen.
Den 15. februar oppdaget britiske fly «Altmark». Seks jagere ble sendt etter skipet, og for å unngå dem gikk «Altmark» inn i Jøssingfjorden sammen med sin eskorte. Skipene fra den norske marinen var torpedobåtene «Skorv» og «Kjell» og bevoktningsbåten «Firern». Kl 22.20 på kvelden kom den britiske jageren «Cossack» inn i fjorden med lyskasterne på. De norske båtene holdt seg utenfor det som skjedde videre. «Altmark» slo bakk for å klemme jageren mot land, men gikk selv på grunn. Liggende hjelpeløs ble den bordet, og fangene ble befridd. Britene avfyrte flere skudd, som ikke ble besvart av tyskerne. Seks tyskere falt under aksjonen, og ytterligere en døde på sykehus av skadene han ble påført. Britene hadde ingen tap. Les mer …
 Milorggruppe 1611-2 tar imot slipp på Gunhildrudskauen ved Fiskum på vestsiden av Eikeren i begynnelsen av mai 1945. var den offisielt sanksjonerte militære motstandsorganisasjonen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonens oppgaver var primært å forberede og ha styrker klare til frigjøringen, og å støtte en eventuell invasjon. I tillegg til rekrutterings-, trenings- og etterretningsarbeidet for å utføre disse oppgavene drev Milorg også med aktiv sabotasje gjennom hele krigen. Ved krigens slutt var omkring 55 000 mann knyttet til Milorg, hvorav rundt 40 000 var Milorg-soldater, kjent som «jegere». Folkerettslig var de å regne som partisaner som ikke hadde rett til samme beskyttelse som regulære soldater. Milorgmedlemmer som ble tatt av okkupasjonsmakten kunne derfor ikke regne med å få status som krigsfanger, og risikerte henrettelse etter en summarisk rettssak.
Milorg utgjorde sammen med Sivorg Hjemmestyrkene, som var den offisielle delen av Hjemmefronten. Medlemmene av Milorg er også kjent som «Gutta på skauen». De store skogområdene i Sør-Norge var utmerkede gjemmesteder for en undergrunnshær, og mange oppholdt seg i lang tid på skjulestedene som ble bygget opp.
Les mer … | 
.jpg)
.jpg)