 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Cicignon fort sett fra festningsvollen i Gamlebyen Foto: Stangebyesamlingen, Fredrikstad museum lå på vestsiden av Glomma, rett overfor Gamlebyen i Fredrikstad og har navn etter kommandanten i Fredrikstad, Johan Caspar Cicignon som sto for utformingen og oppføringen av den første skansen.
Oppføring
Arbeidene på den første skansen ble begynt i 1677, og det fikk form av et enkelt ravelin. Det skulle beskytte hovedfestningen mot angrep fra vest, over land eller opp Vesterelva, og det lå strategisk til rett ved fergestedet på vestsiden av Glomma. Den gamle fergemannsboligen ble innredet til vaktstue, Corps de garde. Bestykningen på fortet varierte noe, men var fra fire til sju kanoner. Les mer …
 Siktebordet ved Vetaåsen batteri. Foto: Tommy Gildseth (2010). Vetaåsen batteri ligger i Råde kommune i Østfold, og er et av de befestningsanlegg som ble bygget forut for unionsoppløsningen i 1905. Batteriet ble bygget i 1902 som forhåndsutbygd stillingsområde for artilleriet.
Varde eller vete ble i riktig gammel tid tent for å varsle ufred, og batteriet har fått sitt navn fra dette. Sammen med batteriene på Gyllerås- og Høyås skulle Vetaåsen batteri beherske overgangen fra Solli og den store Rådesletta.
Batteristillingen er så godt som helt inntakt. Toppen her er et ganske flatt platå og batteriet ligger i sørenden med Vansjø ned til høyre. Det enkle batteriet er bygget for 4 kanoner, har åpne standplasser med et ca 45 meter langt brystvern som er ca 1 meter høy. Bak brystvernet ligger 5 nedsenkede dekningsrom med ammunisjonsnisjer og steintrapp. Anlegget er fortsatt i Forsvarets eie.
Batteriet var en del av den tilbaketrukne linjen mellom Råde og Moss. Siktelinjene er forholdsvis gode, og mot sørvest sees blant annet Råde kirke. Les mer …
 Steinvikholm slott i 2007 er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.
Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens var det nærheten til erkebiskopens setegård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som var årsaken til at han valgte Steinvikholmen At det er en holme omsluttet av sjøen og med god utsikt utover Trondheimsfjorden for og speide mot fiendeskip kan også ha hatt betydning for valget. Erkebiskopen gjemte unna mange kirkeskatter i borgen.
Stortårnet som ble kalt «husbonden» er borgens hovedverk. Det har vært mye høyere med flere etasjer. Første etasje hadde fire kanonhvelv. Fra andre etasje gikk det en trapp videre opp. Slottet hadde en kjeller som var 67 fot lang og 28 fot bred. Her hadde nok erkebispen øl og vin og andre forsyninger. Det gikk en gang mellom hovedtårnet og kjelleren. Over den store kjelleren lå herresalen eller storhallen. Den hadde gulv av glaserte steinfliser og taket var båret opp av marmorerte søyler. Kjøkkenet og vannoppbevaringen befant seg i rom nært det andre tårnet. Det fantes små kammer som antas var brukt til fangehull. Til forsvaret av borgen var det i alt 42 kanoner, herav 23 store og 19 mindre.
Da erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene. Les mer …
 Prins Georgs bastion sett fra øst er den sydligste av Fredrikstad festnings bastioner, og er en såkalt halvbastion. Den nevnes ved navn første gang i 1666 og bærer navn etter Christian Vs yngste bror, prins Georg (eller Jørgen). Her sto festningens flaggstang frem til 1903, da festningen som sådan ble nedlagt. Kruttårnet i Prins Georgs bastion er det søndre av festningens to kruttårn. Det er grunnmurt og ble oppført i 1734-36 og erstattet et eldre fra 1672. Prins Georgs bastion ble noe forbedret i 1730- og 1740-årene. Søndre kurtine er den rette delen av vollen mellom denne bastionen og Prins Christians bastion. Les mer … | 
