 Anton M. Løes. Foto: Akershus Amtstidende 14. januar 1959. Anton Markussen Løes, kalt A. M. Løes (født 28. april 1886 på Nesodden, død 17. august 1968 samme sted) var kjøpmann. Han bygde opp firmaet A. M. Løes på Torget på Nesodden.
Han var sønn av Johannes Markussen Løes og Bolette f. Baltzersdatter. Markussen hadde for faren vært et patronym, men ble for Anton et vanlig mellomnavn samtidig som Løes ble familiens etternavn etter at Johannes og Bolette overtok Løes nordre i 1869.
Johannes og Bolette startet landhandleri på Løes nordre i 1878. Bolette var eier fra 1886 og barna hjalp til. Anton Løes utdannet seg som underoffiser, men valgte å gå for fullt inn i handelsstanden. Han utviklet familievirksomheten og åpnet egen landhandel på Torget i 1913, et tidligere småbruk som i noen år hadde vært lensmannsbolig. Handelsfirmaet A. M. Løes gikk videre til etterkommerne (sønnen Arnt M. Løes fra 1947) og ekspanderte til andre lokasjoner. Les mer …
 Kanontårnet fra «Gneisenau» er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Ørland kommune. Den inngikk i Festung Norwegen eller Atlantikwall, en linje av forsvarsverker som skulle gå langs hele Norgeskysten. Det store kanontårnet som dominerer fortet kom fra slagskipet «Gneisenau». Skipet hadde tre slike tårn, og etter at det ble skadet i Kiel i 1942 bestemte man at et av tårnene skulle monteres på Austrått. De andre to havnet på Fjell festning på Sotra utenfor Bergen og i Hoek van Holland ved innseilingen til Rotterdam i Nederland. Det eneste tårnet som er bevart er det på Austrått. Tårnet har tre kanoner, der hvert løp veier mer enn 50 tonn. Panserstålet i kuppelen er 25 cm tykt. Tårnet strekker seg også femten meter, eller fem etasjer, ned i bakken. Anleggsarbeidet ble utført av Organisation Todt ved hjelp av jugoslaviske krigsfanger. Les mer …
 Skytterganger som er fylt igjen. Lihammeren fort ligger i Marker kommune og utgjorde det søndre av to anlegg som utgjorde Ørje fort. Disse skulle beskytte mellomriksveien fra Sverige mot Ørje bro og vassdraget sørover mot Årnessundet. Lihammeren fort ble anlagt i 1902. På en utsprengt hylle lengst øst sto to 6,5 mm Hotchkiss mitraljøser med en tunnel på hver side, samt to 10,5 cm og 7,5 cm kanoner med ammunisjonsnisjer på sidene.
Sammen med Ørjekollen fort gir Lihammeren en instruktiv opplevelse av fortene slik de en gang var, og konsekvensene av demoleringen i 1905. Lihammeren fort ligger fremdeles slik det var etter demoleringen. Fortet gir sammen med Ørjekollen en instruktiv opplevelse av fortene slik de en gang var og følgene av demoleringen i 1905. Det viser tydelig hvordan demoleringen artet seg og ligger fortsatt slik det ble etter denne med de fire kanonstillingene og utsprengte løpegravene som er fylt igjen med pukk og stein. I tillegg er området preget av at vegetasjonen har fått vokse fritt, slik at siktelinjene er derfor ikke lenger synlige. Det er også oppført et bolighus og en vanntank i nærheten.
Anlegget er fortsatt i Forsvarets eie, og er fredet. Begge fortene var under felles kommando med kommandatbolig og kaserne for soldatene på Ørjetun. Les mer …
 På Fredriksten festning finner man et minnesmerke over Tønne Huitfeldt, som var byens forsvarer i 1660. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) var det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden. Hendelsene fant sted i og ved Halden i januar og februar 1660. De svenske styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ble ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet.Beleiringen skulle vare i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. 21. februar innledet svenskene det siste angrepet. Braadlandsskansen ble utsatt for voldsom artilleriild, mer enn hundre skudd. I tillegg ble det kastet omkring tyve håndgranater mot skansen. Da det kom tett tåke forsøkte svenskene, som hadde drukket seg til mot, å storme. Men de ble igjen drevet tilbake. Kagg beordret ild opphør og trakk seg tilbake for å rådføre seg. Han hadde da i flere dager ventet på nærmere ordre fra kongen, Karl X Gustav. Under krigsrådet ble det bestemt at svenskene skulle trekke seg tilbake over Iddefjorden før isen ble usikker. Dette viste seg å være rett avgjørelse, for dagen etter mottok Kagg beskjed om at kongen hadde dødd 13. februar, og krigen ebbet dermed raskt ut.
Før svenskene forlot Haldensområdet satte de flere gårder og skanser samt alle sagene i Tistedalen med 60 000 planker i brann. Det økonomiske tapet for borgerne var enormt. Halden hadde også blitt rammet av 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller. Norske tap var små, men mange soldater og borgere var syke etter beleiringen og kampene. Les mer …
| 
