 Komponist Ole Olsen i uniform, 1909. Komponisten Ole Olsen (født 7. april 1850 i Hammerfest, død 11. april 1927) vokste opp i Hammerfest. Han var sønn av snekker og kjøpmann Iver Olsen (1813–79), som også var organist i byen, og Olava Magdalene Brun (1830–1851). Han gikk på skole i Tromsø før han 15 år gammel kom til Trondheim. Her gikk han først i urmakerlære, men han skulle bli en av sin tids store komponister med utdannelse fra Leipzig, og karrière som militærmusiker.
I 1870 dro han til Leipzig for å studere musikk, hvor han var i fire år før han bosatte seg hovedstadsområdet. I 1879 giftet han seg med Marie født Hals (1855 – 1941), datter av pianofabrikant Karl Hals (1822–98), og flyttet så igjen til Tyskland i en fireårsperiode.
Ved hjemkomsten i 1883 ble han militærmusiker, og i 1899 ble han Norges første armémusikkinspektør med faglig ansvar for de militære musikkorpsene. I denne perioden samlet han gamle norske melodier som han brukte til militærmarsjer. Han løftet også fram Gammel Jegermarsj ved at han skrev nytt arrangement for den, og den inngikk fra 1888 i det seremonielle liv på Slottet.
Blant hans verker kan nevnes «Solefaldssang» fra eventyrkomedien Svein Uræd med tekst av Nordahl Rolfsen, samt bestillingsverk til Holbergfesten 1884, Hammerfest byjubileum 1889 (kantater) og Trondheims 900-årsjubileum 1897 (oratorium). Les mer …
 Bygningen sabotasjeaksjonen skjedde i, fotografert i 1953. Foto: Ukjent var en sabotasjeaksjon mot Arbeidskontoret i Akersgata i Oslo. Den ble utført av Oslogjengen den 18. mai 1944. Bakgrunnen var at årskullene 1921– 1923 skulle kalles ut til Arbeidstjenesten. På Arbeidskontoret var dataene som trengte for å kalle dem inn samlet, og dersom disse ble ødelagt ville innkallingen i det minste bli utsatt. Det var gjennom denne aksjonen at Oslogjengen ble dannet av folk med erfaring fra Kompani Linge.
Vurderingen var at en fryktet at Arbeidstjenesten skulle bli et første skritt mot å kalle ut norsk ungdom til tysk fronttjeneste. I 1944 var Tyskland i hardt vær, og trengte desperat kampføre menn ved frontlinjene i øst. Lenger opp i systemet, der ordrene om slike sabotasjeaksjoner ble besluttet, visste man også mer om planene for invasjonen i Frankrike, som fant sted mindre enn en måned senere og som la enda sterkere trykk på tyskerne. Å forpurre planene for Arbeidstjenesten var derfor av stor betydning.
Jens Christian Hauge overbrakte ordren til Gunnar Sønsteby, som tok med seg Gregers Gram og Per Mørland. Med en frist på bare noen timer gjorde de klar eksplosivene i en dekkleilighet i Kongens gate 10. Før aksjonen ble gjennomført plukket Sønstebye også opp Max Manus, som møtte de andre på Hammersborg kort tid før aksjonen. Les mer …
 «...det [ble] ble funnet omtrent 70 mann som lå utenfor dørene til Hallvardskirken» (fra Håkon Håkonssons saga). Her ved Hallvardskatedralen sto de hardeste kampene under slaget. Foto: Helge Høifødt (2009) Slaget om Oslo 1240 var det siste slaget i borgerkrigstida i middelalderen. Det sto den 21. april 1240 i og rundt Oslo mellom styrkene til kong Håkon IV Håkonsson og hertug Skule Bårdsson, og endte med fullstendig nederlag for hertugen. Etter slaget kunne Håkon rydde den siste tronkreveren av veien, og innbyrdersstriden som hadde herja siden 1130 var endelig over.
Den viktigste kilden til kunnskap om slaget er Håkon Håkonssons saga. Ettersom dette var et bestillingsverk kan man ikke regne med at det er en objektiv beretning. Det som er av stor verdi er at det nevnes mange steder i Oslo, slik at man får et godt overblikk over byens geografi. I artikkelen er dagens stedsnavn satt inn mange steder for å gjøre det lettere å følge slagets gang. Les mer …
 Det er svære dimensjoner over Adolfkanonene, selv om vi her ser bare den delen av anlegget som er over bakken. Foto: Harald Isachsen. på Trondenes fort er kallenavnet på Kanon nr. 1 i 40,6 cm batteriet på Trondenes. Tyskerne brukte "Batteri Theo" som navn på batteriet da de bygde det. Kanonen er en godt vedlikeholdt opprinnelig skipskanon fra 2. verdenskrig. Kanonen, som er helt intakt, er en av verdens største slagskipskanoner som er satt på land og den eneste i sitt slag som er bevart fra krigen. Med sine fire kanoner var batteriet på Trondenes sammen med Batterie Dietl på Engeløya tyskernes kraftigste kystartilleri i Nord-Europa. Både i Russland og Japan ble det under krigen landsatt skipskanoner som var litt større enn kanonene på Trondenes. I USA fantes det, både på øst- og vestkysten, flere batterier med kanoner av samme størrelse. Men det er bare på Trondenes man har tatt vare på kanonene og laget museum av det. Festningsanlegget på Trondenes ble påbegynt i 1942 av den tyske krigsmakt, og i løpet av 1943 var alle de fire kanonene i batteriet operative. Som arbeidskraft var de totalt avhengig av sovjetiske krigsfanger som slavearbeidere. De første fangene kom til Trondenes i 1941. De ble stuet sammen i finerhytter. Disse levde under kummerlige forhold på Trondenes leir. Ved Trondenes kirke er det reist et minnesmerke over de 800 fangene som døde under oppholdet her - det såkalte Russemonumentet på Trondenes. Les mer …
 Program for Steinkjer Arbeiderkors konsert i Egge-kirka 30/11 1941. Programmet skapte nok en melankolsk stemning - som en avspeiling av tiden. Lokalavisa ga koret fin-fin kritikk som gjorde korets medlemmer stolte, både av arrangementet og egne prestasjoner. Avisa Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen har vært den vesentligste kilde til disse springende glimt fra en tid som satte til dels dype spor. Mye er gått i glemmeboken. Noe fordi det syntes uvesentlig å huske, og andre ting fordi de den gang ikke ble lagt så godt merke til. 21. april 1940 ble Steinkjer bombet. Byen var karakterisert av en nokså triviell og skjematisk regulering etter brannen i 1900, med små kvartaler og for mange tverrgater, dette gjaldt i stor grad Sørsia. Nordsia var selvvokst, trang og kronglete, uten vesentlig planlegging i det hele tatt. Men når man mister alt, (praktisk talt hele sentrum ble lagt i ruiner) ble ikke den «hjelpen» til fornyelse man her fikk, særlig godt mottatt. Etter hvert kom livet i gang i småbyen og de to steinkjeravisene Nord-Trøndelag og Nordenfjeldsk Tidende og Inntrøndelagen slo seg sammen og kom ut som Nord-Trøndelag & Indtrøndelagen fra den 29. mai 1940. På folkemunne ble avisa kalt «Fellesavisa», navnet var jo alt for lang og tungvint. De to redaktørene, Olav Hougen og Johannes Kjesbu fikk sitte til 6. juni 1942. Fra da av overtok NS styringen ved redaktørene Sverre Johnsen og seinere Kjell Saxvik. Les mer …
 «Pol III» seilte sist under navnet «Arnøytrans» som brønnbåttransport Foto: Lars Røed Hansen var et bevoktningsfartøy som 8. april 1940 ble skutt i brann under det tyske angrepet. Skuddene mot skipet var de første på norsk område under krigen, og skipets kaptein, Leif Welding Olsen, ble krigens første norske offer. «Pol III»s varsling til Rauøy fort førte til at beredskapen kunne trappes ytterligere opp innover i fjorden, og kan derfor ha bidratt til at Oscarsborg var klar til å ta opp kampen da den tyske angrepsstyrken nådde Drøbaksundet. Fartøyet var opprinnelig en hvalbåt. Den ble bygd ved Akers mekaniske verksted, med byggenummer 429, og sjøsatt i 1926.
I 1939 ble «Pol III» satt i tjeneste som bevoktningsfartøy ved grensa til Oslo krigshavn ytterst i Oslofjorden, med Welding Olsen som skipper. Den 8. april ble beredskapen styrket i området, og «Pol III» hadde som oppgave å patruljere strekningen mellom Torbjørnskjær og Ferder. Omkring kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på vei innover fjorden. Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd og klargjøre til praiing. Den tyske torpedobåten «Albatros» ble sendt for å ta seg av båten, og rammet den kort tid etter at varselskuddet var avfyrt. Kl. 2310 avfyrte «Pol III» varselraketter, en hvit og to røde, slik at Rauøy fort ble klar over at en fremmed styrke var på vei. Mannskapet på «Albatros» åpnet da ild med mitraljøser. «Pol III» kom i brann, og Welding Olsen ble truffet i benet. Han ble alvorlig skadet, og druknet da han ikke klarte å ta seg opp i livbåten da «Pol III» ble evakuert. Les mer … | 
