Sjømilitære korps (SMK) var en faglig/teknisk befalsskole for Marinen for utdanning av såkalt bransjebefal, altså spesialister innen tekniske og andre bransjer som Marinen hadde bruk for og som også ga sivil kompetanse. Også vervede menige kunne få en teknisk utdannelse ved korpset. Sjømilitære korps ble opprettet 1. september 1817 i Fredriksvern for å utdanne vervede menige og underoffiserer. Dette var gjennom en sammenslåing av et Kanon Compagnie og et Baatsmans Compagnie som hadde blitt opprettet i Fredriksvern i 1750. Det nye korpset besto av et matros- og et artillerikompani som omfattet 19 underoffiserer og rundt 100 menige av matros- og artilleribransjen. Les mer …
 Ivar Aavatsmark fotografert ca. 1935 Foto: Ukjent/Oslo Museum. Ivar Aavatsmark (født 11. desember 1864 i nåværende Høylandet kommune, død 1. juli 1947 i Oslo) var offiser og politiker (V), blant sitt partis fremste forsvarspolitikere omkring første verdenskrig, senere ble han forsvarsminister og kommandant i Trondheim og på Akershus festning.
Aavatsmark vokste opp på slektsgården Åvatsmark i dagens Høylandet kommune i Namdalen (da en del av Grong herred).
Han var elev ved borgerskolen i Namsos og katedralskolen i Trondheim før han avla examen artium som privatist i 1886. Han ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1889 og fra Den militære høiskole i 1893. Les mer …
 Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/ 1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene.
Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret.
I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger. Les mer …
Arvid Kristoffer Saugestad (født 18. mars 1916 i Malm, død 20. august 2008 i Steinkjer) er kjent som oppfinneren av rockeringen, men var også offiser, gymnastikklærer og forretningsdrivende. Han var sønn av Einar og Julie og vokste opp sammen med sine fire søsken på gården Saugestad i Sunnbygda i Malm. Gift med Ella Marie, f. Johnsrud, i 1947. De fikk fire barn: Karsten, Rolf, Arild og Lars. Fra 1951 startet han som gymnastikklærer på Steinkjer landsgymnas. Samtidig drev han leketøysbutikken E. Bades Eftf. Denne forretningen ble seinere utvidet til også å omfatte en engrosforretning. Midt på 1950-tallet startet han produksjon av suvenirer som han solgte i egen butikk og til forretninger i Trøndelag og nordover. Lanseringen av rockeringen, som var laget av bambus, ble gjort i 1957. Produksjonen ble foretatt i kjelleretasjen på egen bolig i Furuskogvegen i Steinkjer. Les mer …
 Grannessletta sett mot sør frå Ullandhaug i februar 2011. Politistasjonen låg nokså midt på sletta. Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane.
Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter!
Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer … | 
