 Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.  Forstvesenets øksemerke på ei furu Foto: Lise Brekmoe/NTRM
I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. Les mer …
 Kart over veier og gamle stier i Aurlandsdalen. Se også detaljkart over ruten over Eisingaberget. Tegnet av Frode Inge Helland. Aurlandsdalen er et 40 km langt dalføre som ligger i Aurland kommune i Indre Sogn. Dalen er med sin dramatiske fjellnatur et naturskjønt turområde som blir besøkt av mange fjellvandrere hvert år. Nederst i dalen går E16 gjennom verdens lengste veitunnel. Utbygging av Aurlandselva og vannkraftsressursene i dalen ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge.
Aurlandsdalen er rundt 40 km lang (Geiteryggen-Vassbygdi), En av landet mest kjente turistløyper følger dalføret fra Geiteryggen rett innenfor grensen i Hol kommune nord-vestover til Aurlandsvangen nede ved Aurlandsfjorden i Sogn. Dalen smalner av til en trang, dramatisk vestlandsdal i forening med en frodig og artsrik natur og rike kulturminner i form av gamle gårder og støler. Artsrikdommen skyldes både mineralrik jord dannet av fyllitt i berggrunnen og kulturpåvirkning gjennom mange hundre år. Elven som renner gjennom dalen heter øverst Stemberdøla og i nedre del Aurlandselvi.
Les mer …
 Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv. Foto: Kristin Høidalen Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.
Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer …
 Kart over området rundt Semsvannet. Foto: Asker Turlag/Jan Martin Larsen Husmannsplassene under Tveiter ligger i Semsvannet landskapsvernområde i Asker kommune i Akershus. Verneområdet ble opprettet i 1992 for å bevare det egenartede og vakre kulturlandskapet rundt Semsvannet. Semsvannet er Askers tusenårssted, og området er en av Askers største utfartssteder. Vannet har en rekke fiskeslag, og det drives oppdrett av ørret i anlegget ved Sem. Det er et bratt jordbrukslandskap der gårdene Tveiter, Store Berg og Sem har store beiteområder. På turen går du forbi husmannsplassene Kølabonn, Mobråtan, Svensrud, Tømmervika, Tangen og Hajem.
Folketellingen i 1801 lister opp tre plasser under Tveiter - riktignok uten navn - men det må være plassene Svensrud, Kullebund og Mobråten.
Husmennene under Tveiter ble ilagt arbeidsplikt som betaling av leie for plassen. Les mer … | 
