Oversiktskart Isløypa på Nærsnes. For hvert av de seks inntegnede kartutsnittene er det et eget avsnitt nedenfor som beskriver de synlige restene av gamle anlegg/steder med isdrift i områdene som kartutsnittene dekker. Om du går turen, finner du informasjonstavler med QR-lenke til artikler i Lokalhistoriewiki ved ni av anleggene (dammer og isstabler).
Isløypa på Nærsnes gir en oversikt over hvor du finner mer enn 30 av de gamle, fremdeles synlige, anleggene og stedene fra isdriften på Nærsnes i nåværende Asker kommune. Nærsnes er i en unik situasjon ved at mange av de gamle anleggene fra 100 års isdrift fremdeles er godt synlige og tilgjengelige. Historien er også godt dokumentert i offentlige dokumenter, gamle aviser, gjennom mange gamle fotografier og i AS søndre Nærsnes’ arkiver.
Innen korte avstander kan du på Nærsnes fremdeles se de fleste av dammene og tjernene der isen ble skåret. Det er fremdeles veier, og rester av veiene, der isen ble transportert. Grunnmurer etter flere isstabler er synlige, og de tilrettelagte flatene der det sto ishus og isstabler, ligger fremdeles i terrenget. Det er rester der noen av bryggene og lasteplassene lå, og det er rester av de viktige landfestene for skipene. Mye av dette befinner seg på eller i nærhet av kyststien som går gjennom Nærsnes. Les mer …
Kart over veier og gamle stier i Aurlandsdalen. Se også detaljkart over ruten over Eisingaberget. Tegnet av Frode Inge Helland.
Aurlandsdalen er et 40 km langt dalføre som ligger i Aurland kommune i Indre Sogn. Dalen er med sin dramatiske fjellnatur et naturskjønt turområde som blir besøkt av mange fjellvandrere hvert år. Nederst i dalen går E16 gjennom verdens lengste veitunnel. Utbygging av Aurlandselva og vannkraftsressursene i dalen ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge.
Aurlandsdalen er rundt 40 km lang (Geiteryggen-Vassbygdi), En av landet mest kjente turistløyper følger dalføret fra Geiteryggen rett innenfor grensen i Hol kommune nord-vestover til Aurlandsvangen nede ved Aurlandsfjorden i Sogn. Dalen smalner av til en trang, dramatisk vestlandsdal i forening med en frodig og artsrik natur og rike kulturminner i form av gamle gårder og støler. Artsrikdommen skyldes både mineralrik jord dannet av fyllitt i berggrunnen og kulturpåvirkning gjennom mange hundre år. Elven som renner gjennom dalen heter øverst Stemberdøla og i nedre del Aurlandselvi.
Les mer …
Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763).
For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Les mer …
Kjøkkenutstyr kan også være kulturminner, som dette bakstejernet fra Nordmøre. «Dagliglivets kulturminner» er tema for Kulturminneåret 2009. Foto: Olve Utne
Kulturminneåret 2009 er et markeringsår som skal gjennomføres i 2009 for å gi arbeidet med å verne og bevare kulturminner et løft. Under kulturminneåret 1997 hadde man en kulturminnestafett der hver kommune i landet plukket ut et kulturminne de ville fremheve. Det viste seg at svært mange valgte nyere kulturminner, fra beste- og oldeforeldres generasjoner. Dette fokuset på minner som såvidt befinner seg utenfor manns minne førte til at man bestemte at temaet for Kulturminneåret 2009 skal være «Dagliglivets kulturminner».
Anbefalingen om å ha et nytt kulturminneår kom fra Stortinget i Stortingsmelding nr. 16 (2004–2005), Leve med kulturminner. Regjeringen tok imot anbefalingen, og har uttrykt et ønske om at markeringen skal gjennomføres som et samarbeid mellom frivillige, organisasjoner og det offentlige.
Markeringen skal ikke bare fokusere på de materielle kulturminnene, men også på slikt som sanger, historier og personlige minner. Gjennom året skal 52 kulturminner få en spesiell presentasjon, et for hver av årets uker. Les mer …
|