Frøyrak ”der heime”, garden til Olav Frøyrak. Fotografiet er teke frå Sikkom, odden der Skjørings grav var, og der Spelemannssteinen er – Frøyrak var på 1800-talet eit musikalsk senter i Setesdal.
(fødd 1918 på
Frøyrak i
Bygland, død 2006) var gardbrukar på Frøyrak. Tormod Tveitå har skreve ned nokre soger etter det han kallar "ein sogeforteljar i vår tid":
Olav vart fødd på Frøyrak i 1918. Som einaste sonen på bruket ”der heime” var på mange måtar lagnaden fastsett: Han skulle bli på Frøyrak og drive garden. Ikkje slik at eg trur han hadde noko mot denne lagnaden. Men der kom ikkje mange ungjenter til ein veglaus gard på vestsida av fjorden, og som mange andre har opplevd: Ein finn seg sjeldan gifte i skyttarlag og på skogeigarlagsmøte. Så Olav vart aldri gift. Men han var den staselegaste gamalungkaren eg nokon gong har møtt: Høgvaksen, kraftig og med ei kroppshaldning som ein ungdom heilt til det siste – og han var 88 år då han døydde i 2006.
Eg var aldri innom Olav og systera Berit utan at det vart tala om gamalt. Eg nemnde det ikkje, men straks eg kom heim sette eg meg ned med papir og blyant og skreiv det eg hadde høyrd. Kvar gong hadde eg høyrd noko nytt gamalt. Ei soge høyrde eg to gonger (Bjønnane under Hesteberga), men då eg skulle samanlikne dei to versjonane så var dei ord for ord mest identiske. Dei små forskjellane som var, var nok mi skyld.
Les mer …
Denne biten med barkebrød fra Valle i Setesdal ble lagt ved presten Peder Ludvig Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i 1798.
Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
Barkebrød er brød bakt med mel av korn malt sammen med bark. Brødet var erstatningsmat i krisetider, spesielt på 1700-tallet og i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Det var særlig bark av alm, bjørk og furu som ble brukt, men også andre treslag kunne brukes. Bjørkebarken er så bitter at den bør lutes før bruk. Næringsinnholdet i barken er minimalt, men brødet mettet slik at man kunne klare seg gjennom kortere sulteperioder.
Det er usikkert når man begynte å lage barkebrød. Folk var utvilsomt tidlig klar over at bark ikke var farlig å spise, og det er nærliggende å tro at man allerede i
middelalderen har drøyet melet på denne måten i uår. En mulig referanse fra middlealderen er knytta til at
Christoffer av Bayern skal ha blitt kalt «barkekongen» etter at man under uår måtte lage barkebrød, men dette er ikke sikkert dokumentert. Den tidligste klare referansen er fra
1597. En danskfødt prest skrev om armod i
Numedal, og fortalte at folket tok barn fra alm og bjørk som de bakte brød med. Presten ser ut til å ha smakt på det selv, og kan meddele at «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde».
Les mer …
