 Foto: Rolf Steinar Bergli (2016) eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.
Bakgrunn
Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.
Konstruksjoner
Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis. Les mer …
 Logoen til Nordby's konditori og bakeri. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Nordby's konditori og bakeri ble grunnlagt i 1924. Forretningen lå i Holbergs gate 5 i Skien.
 Jens Nordby. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Jens Herman Nordby ble født i Halden 10. mars 1893. Han begynte som konditorlærling i 1907, og ble svenn i 1911. I 1924 tok han mesterbrev i konditorfaget. Mesterbrev i bakerfaget tok han i 1940.
Jens Nordby startet Nordby's konditori og bakeri i 1924. Han tok inn sin eldste sønn Olaf Herman som læregutt i 1928. I 1946 hadde forretningen 14 ansatte, medregnet Nordby og hans to sønner. Den yngste sønnen Rolf ble opptatt som læregutt i konditorfaget i 1944.
Forretningen omfattet både konditori og bakeri i egen gård i Holbergs gate. Her var det også eget utsalg og serveringssted. I 1943 ble det bygd et tilbygg til forretningen der bakeriet flyttet inn. Les mer …
 Restaurant Skansen fotografert i 1928, året etter åpningen. (1928) Skansen var en restaurant på Kontraskjæret i Oslo, mellom Akershus festning og Oslo rådhus. Adressen var Rådhusgata 34.
Skansen ble åpnet i mai 1927, og revet høsten 1970. Den regnes som Oslos første funksjonalistiske bygg. Arkitekt var Lars Backer (1892-1930), som også tegnet blant annet Ekebergrestauranten og Horngården på Egertorget. Det var Schous bryggeri som sto bak restauranten.
Skansen hadde en rektangulær hovedkropp med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. På sørsiden lå en utsiktsterrasse for friluftsservering.
Ved åpningen var planen at restauranten skulle stå i inntil 30 år, i påvente av en ny regulering av Kontraskjæret. Da restauranten ble revet i 1970 var det med Riksantikvarens velsignelse. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Det var ikke planlagt andre bygg der Skansen sto, og det er heller ikke senere oppført noen bygg der. Les mer …
 Frøyrak ”der heime”, garden til Olav Frøyrak. Fotografiet er teke frå Sikkom, odden der Skjørings grav var, og der Spelemannssteinen er – Frøyrak var på 1800-talet eit musikalsk senter i Setesdal. (fødd 1918 på Frøyrak i Bygland, død 2006) var gardbrukar på Frøyrak. Tormod Tveitå har skreve ned nokre soger etter det han kallar "ein sogeforteljar i vår tid":
Olav vart fødd på Frøyrak i 1918. Som einaste sonen på bruket ”der heime” var på mange måtar lagnaden fastsett: Han skulle bli på Frøyrak og drive garden. Ikkje slik at eg trur han hadde noko mot denne lagnaden. Men der kom ikkje mange ungjenter til ein veglaus gard på vestsida av fjorden, og som mange andre har opplevd: Ein finn seg sjeldan gifte i skyttarlag og på skogeigarlagsmøte. Så Olav vart aldri gift. Men han var den staselegaste gamalungkaren eg nokon gong har møtt: Høgvaksen, kraftig og med ei kroppshaldning som ein ungdom heilt til det siste – og han var 88 år då han døydde i 2006.
Eg var aldri innom Olav og systera Berit utan at det vart tala om gamalt. Eg nemnde det ikkje, men straks eg kom heim sette eg meg ned med papir og blyant og skreiv det eg hadde høyrd. Kvar gong hadde eg høyrd noko nytt gamalt. Ei soge høyrde eg to gonger (Bjønnane under Hesteberga), men då eg skulle samanlikne dei to versjonane så var dei ord for ord mest identiske. Dei små forskjellane som var, var nok mi skyld. Les mer …
| 
