Forside:Musikk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Musikk
Spelmannen «Espvik-Sanden» (Johannes Olson Valen, ca 1820–1909) frå AureNordmøre. Fela er av barokk type, medan bogen er av moderne type.
Foto: John Danielsen Bergfall (1822–1901)

Musikk inkluderer både song (vokalmusikk) og spel (instrumentalmusikk). Blant dei eldste musikkinstrumenta i Skandinavia er bronselurane, som hovudsakleg er funne i Sør-Skandinavia. Frametter mellomalderen og nyare tid har instrument som fløyter, harper, trommer, feler, langeleikar, klarinettar, trekkspel, gitarar m.fl. vore aktuelle instrument i folkemusikken. Kunstmusikk har det òg vore i Noreg — frå stadsmusikantar og kyrkjemusikarar i eldre tider til kammerensemble, symfoniorkester og musikkteater (inkl. opera) opp mot moderne tid.   Les mer ...

 
Smakebiter
Salen til Den Norske Opera i Folketeaterbygningen, sett fra scenen. Operaen hadde sin offisielle åpning her 16. februar 1959.
(1965)

Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera.

Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København.

Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. I 1794-95 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim.   Les mer …

Spelemenna e mest dei einaste «kunstnaradn» so Valdres ha aatt; men taa dei ha dei okso hatt fleire enn noko anna bygdelag, o kanskji væl so goe okso so nokor are sta'n. O felespele e kji døydd burt, o mykji taa dei gamle laatto ha halde se te no, o spelast enno, taa dei so e noko tess te o bruke fela.

Me ska me ei nokre or tala lite um noko taa dei likaste felespelaro før o hjølpe te, at dei inkji bli burt-gløymde. Før um so hende, vilde de væra stor synd, daa dei ha vøre dei gjildaste te o halde live i ein gamall «kultur», o ale fram de finaste o beste hjaa følke.

Den mest namngjetne speleman i Valdres e han Jørn Hilme so levde i Ulnesbygdn so før eit hundre aar sia. De va noko reint umframt me spele hass Jørn, o han e den, so ha vøre far aat alt, so e fin felelaatt i Valdres o mykji viare.   Les mer …

Nils Bakke ca. 1915-1920.
Nils Bakke (18871969) var ein felespelar av romanifolket og ein av dei viktigaste tradisjonsberarane av folkemusikken på Nordmøre kring midten av 1900-talet. Nils Gulbrand Forselius Fredriksen Bakke vart fødd på Oppdal i Sør-Trøndelag den 10. januar 1887 av Anne Kathrine Gulbrandsdatter Sundli Bakke og Kristian Fredrik Benjaminsen Forselius Bakke. Nils var god ven med Erik Almhjell og Magnhild Havdal Almhjell og spela mykje saman med Erik og med Hallvard Ørsal. Utanom musikken arbeidde Nils Bakke blant anna på Løkken verk og ved Gideon Motorfabrikk i Molde. I sine seinare år budde Nils på Innlandet i Kristiansund. NRK gjorde nokre få lydopptak av Nils Bakke, deriblant ein halling og ein springar.   Les mer …

«Sami soga laula» blei først trykt på forsida av Sagai Muittalægje i 1906.
«Same soga laula» (moderne nordsamisk: «Sámi soga lávlla») er eit dikt forfatta av Isak Saba og først utgjeve i Sagai Muittalægje den 1. april 1906. Diktet vart tonesett av Arne Sørum og vedteke som samisk nasjonalsong i 1986. «Same soga laula» er omsett til dei fleste samiske språka.   Les mer …

Fant-Karl (også skrevet «Karl-Fant», «Ka'l-Fant») var en norsk romani/reisende musiker. Han regnes som en sentral formidler av valsemusikken som ble populær fra slutten av 1700-tallet. Det er mest sannsynlig at dette var Karl Johansen Rosenberg som levde ca.1775-ca.1855. Det fortelles at bygdespellmenn var begeistret for hans spill, og at «Fant-Karl» var læremester til storspellmann «Fel-Jakup» Jakob Olsen (Jakup Lom) (1821-1876) fra Skjåk i Gudbrandsdalen. Karl spilte sin tids «gammelmusikk», men han hadde med seg det siste nytt der han reiste, og dansglade ungdommen i avsides bygder strømte til når han og familien kom – det ble dans og moro! Slik ble han en slags katalysator av moderne impulser. I dag betraktes valsen som den eldste blant norske runddanser (gammeldans). Mange eldre valseslåtter i tradisjonene i Gudbrandsdalen, Trøndelag, Møre og Romsdal, Valdres og Østerdalen har historier eller navn som knytter dem til «Fant-Karl». Det finnes også en halling og flere springleiker som knyttes til han.   Les mer …

Grammofonplater produsert i Sagdalen

Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.[1]

Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.

Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Musikk


 
Andre artikler
 
Nyeste artikler