 Judith Becker, fra Våre falne. Judith Nina Becker f. Zemechmann (født 2. januar 1888 i St. Petersburg, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var pianist og musikklærer. Hun ble et av ofrene for folkemordet på jøder under andre verdenskrig.Etter å ha tatt studenteksamen arbeida Judith Zemechmann som musikklærer, og særlig som klaverpedagog for barn i velstående familier. Hun fikk være med på flere dannelsesreiser i Europa, så hun var ei bereist kvinne.
I januar 1915 kom hun til Kristiania. Hennes forlovede, Hille Elieser Becker, hadde ankommet byen i august 1914, og ventet på henne. De gifta seg hos byfogden i Oslo, slik man måtte gjøre ved dissenterekteskap. De bosatte seg først i Rosteds gate 5. Hille Becker ville gjerne etablere seg som urmaker, men hadde ikke egenkapital. Derfor måtte han jobbe som butikkmedhjelper. For Judith Beckers del var det vanskelig å jobbe som musikkpedagog i Kristiania, ettersom hun ikke kunne språket. Da de fikk sitt første barn i 1916 ble det også, som forventa både i det norske samfunnet generelt og i jødisk kultur, naturlig for henne å være hjemmeværende husmor. Les mer …
 Familien Førsund (med fyrstefødde Solveig) i lærarbustaden i Holmork i Skjåk 1910 eller 1911. Det var på denne tida Førsund komponerte Å Vestland, Vestland. Foto: Ukjent (fødd 20. september 1884 på Kyrkjebø i nåverande Høyanger kommune, død i Indre Arna i nåverande Bergen kommune 26. november 1970) var lærar, komponist, organist og lokalhistorikar. Han var også engasjert i lokalpolitikk ( Venstre) og i norskdomsarbeid. På landsbasis er han kjend som mannen bak melodien til «Å Vestland, Vestland» med tekst av Tore Ørjasæter, og innspela av Sissel Kyrkjebø på debutalbumet hennar i 1986. Han voks opp på eit bruk på garden Føsund (Fesund, Førsund) som den fjerde i ein syskenflokk på ni. Foreldra var gardbrukarparet Ola Bergeson Vamråk (1854-1946) og Eli Bergedotter fødd Søreide (1853-1943). Familien hadde fleire bein å stå på enn det snaue gardsbruket. I følgje folketeljinga 1900 var Ola Vamråk jekteeigar, og eldstesonen Hans (fødd 1877) er omtala som jekteseglar for eiga rekning. Les mer …
 1. takta av Hovenspringa’rn. (uttale: ["hɔ:ʋenˌspɾeˌŋɑ. n]) er ein gammal sunndalsspringar som vi kjenner gjennom spelet hans Erik Almhjell. Namnet «Hovenspringa’rn» viser, som « Hovenvalsen», til garden Hoven i Sunndalen. Som i sunndalsspringarar generelt, så er taktslaga relativt jamnlange, og hovudbetoninga i dansespelet ligg på 1 og 2 heller enn på 1 og 3 som i todalspolsen. Slåtten går gjennomført i førsteposisjon i begge streva. Eit kjennspakt sunndalstrekk i denne slåtten er teknikken å dra over, som vi blant anna ser i første takta: Les mer …
 Komponist Ole Olsen i uniform, 1909. Komponisten Ole Olsen (født 7. april 1850 i Hammerfest, død 11. april 1927) vokste opp i Hammerfest. Han var sønn av snekker og kjøpmann Iver Olsen (1813–79), som også var organist i byen, og Olava Magdalene Brun (1830–1851). Han gikk på skole i Tromsø før han 15 år gammel kom til Trondheim. Her gikk han først i urmakerlære, men han skulle bli en av sin tids store komponister med utdannelse fra Leipzig, og karrière som militærmusiker.
I 1870 dro han til Leipzig for å studere musikk, hvor han var i fire år før han bosatte seg hovedstadsområdet. I 1879 giftet han seg med Marie født Hals (1855 – 1941), datter av pianofabrikant Karl Hals (1822–98), og flyttet så igjen til Tyskland i en fireårsperiode.
Ved hjemkomsten i 1883 ble han militærmusiker, og i 1899 ble han Norges første armémusikkinspektør med faglig ansvar for de militære musikkorpsene. I denne perioden samlet han gamle norske melodier som han brukte til militærmarsjer. Han løftet også fram Gammel Jegermarsj ved at han skrev nytt arrangement for den, og den inngikk fra 1888 i det seremonielle liv på Slottet.
Blant hans verker kan nevnes «Solefaldssang» fra eventyrkomedien Svein Uræd med tekst av Nordahl Rolfsen, samt bestillingsverk til Holbergfesten 1884, Hammerfest byjubileum 1889 (kantater) og Trondheims 900-årsjubileum 1897 (oratorium). Les mer …
 Grammofonplater produsert i Sagdalen Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.[1]
Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.
Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …
 Alf Finanger, felespillende folkemusiker, dansemusiker, komponist og muntrasjonsråd. Har komponert mange slåtter. (født i Stod 13. juli 1935, død i Verdal 29. november 2011) var folkemusiker og komponist. Han vokste opp på For prestegård, som ble forpaktet av faren. Der hadde Alf ei fin oppvekst, reint bortsett fra at han reagerte negativt på deler av bondens virke. Han var rett og slett allergiker og måtte derfor seinere se seg om etter helt andre yrker enn dem som involverte kontakt med dyr og grasvekster. Les mer … | .jpg)
