Herøy kommune (Nordland)
| Herøy | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 1818 |
| Fylke | Nordland |
| Kommunesenter | Silvalen |
| Areal | 64.37 km² |
| Areal land | 63.79 km² |
| Areal vann | 0.58 km² |
| Folketall | 1 790 (2018) |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
| Liste over ordførere | |
Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland fylke. Landarealet består av større og mindre øyer, holmer og skjær. Kommunens høyeste punkt er på Vardøya (119 meter over havet). Bortsett fra denne og deler av Øksningan ligger det meste av kommunen relativt lavt over havnivået. Kommunesenteret er Silvalen på Nord-Herøy. Herøy har bruforbindelse mot nabokommunen Dønna i nord, mens Alstenfjorden i øst utgjør grensa mot Alstahaug kommune. I sør og sørvest grenser Herøy mot Vega kommune.[1]
De bosatte øyene i kommunen i dag er Sør-Herøy, Nord-Herøy, Tenna, Indre Øksningan,Ytre Øksningan, Staulen, Seløy, Sandvær, Husvær, Brasøy og Prestøy. Tidligere har det også vært fast bosetning på Hjelmsøy, Gåsvær, Skibbåtsvær, Vardøya, Lyngvær, Innerholmen, Innerodden, Knapsodden, Måsvær, Sildøy, Andøy og Hjartøy, samt på flere mindre holmer.[2] Sandsundvær, en ansamling lave holmer nordvest i kommunen, var et i hovedsak sesongbosatt fiskevær på siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Herøy utgjør et eget sogn og prestegjeld i Nord-Helgeland prosti, Sør-Hålogaland bispedømme. Kommunen hører til Herøy og Dønna lensmannsdistrikt i Helgeland politidistrikt.
Administrativ historie
Eldre tid
Området som i dag utgjør Herøy kommune, lå i jernalderen i grenselandet mellom lokale høvdinger med maktsentra på Tjøtta, Sandnes og nord på Dønna. Etter konsolideringen av kongedømmet var Herøy en del av Helgeland fylke og Herøy halvfylke, og i perioder må Herøy også ha fungert som administrativt sentrum for regionen. En av de første gangene en hører om Herøy i kildene er således i 1239, da hertug Skule sender folk nordover på herjing. Kildene forteller da om Jon Silke på Telgarheim (Tilrem) i Brønnøy, som måtte flykte til Nord-Herøy, der kongens sysselmann, Gutorm av Bjarkøy, holdt til. (Uten at dette var til noen hjelp, da begge ble drept av Skules menn på Sandnes like etterpå.) Senere var Nord-Herøy også tilholdssted for fogden i Søndre Helgelands fogderi – på 1500-tallet omtalt som «Herødenn og Brenne» (Herøy og Brønnøy) fogderi.[3]
Herøy utgjorde i gammel tid en egen fjerding. Hvor langt tilbake dette går er usikkert. Men en vet i alle fall fra blant annet prestemanntallet i 1666 og manntallet 1701 at Herøyfjerdingen på slutten av 1600-tallet omfattet gårdene Sildøy, Måsvær, Innerodden, Inner- og Ytter-Øksningan, Sør- og Nord-Herøy, Knapsodden, Hjelmsøy, Vardøy, Nord- og Sør-Gåsvær, Hjartøy og Skibbåtsvær. I tillegg hørte også en rekke gårder innenfor grensene til dagens Dønna kommune til fjerdingen: Bjørn, Berfjord, Dalsvåg, Gjesfjord, Gullstad, Hildset, Holand, Olfoten, Våg, Skei, Åkerøy, Åker, Bø, Stavseng, Vandved, Nordvik, Solfjell, Mevik, Sørvik, Skaga, Breistrand, Hølen, Sandstrak, Åkvik, Skar, Teigstad, Hestad, Skorpa og Lauvøy. Gårdene Husvær, Almenningen, Brasøy, Prestøy, Sanderøy, Tenna, Andøy og Sandvær som ligger i dagens Herøy kommune hørte derimot ikke til den gamle Herøyfjerdingen, de lå til Alstahaug og (for Sandværs del) Tjøtta fjerdinger.[4]
Herøy kirke, bygget rundt år 1200, var den største av de seks steinkirkene som ble bygget innenfor grensene til det gamle Alstahaug prestegjeld. Dette kan vise til at en slags regional kirkelig sentrumsfunksjon også har ligget i Herøy i høymiddelalderen. Denne sentrumsfunksjonen må imidlertid ha blitt overført til Alstahaug senest på 1400-tallet, for Herøy var fra denne tiden av et annekssogn i Alstahaug prestegjeld.[5] Det var ofte et sammenfall mellom lokaliseringen av leidangens fartøyer og den kirkelige administrasjonen. Det er således grunn til å tro at Herøy hadde en rolle i forbindelse med leidangen.[6] Funn på kirkeloftet kan støtte denne antagelsen (mer her).
Herøy kommune og prestegjeld
I Kongelig resolusjon av 11. desember 1861 ble det bestemt at det gamle, store Alstahaug prestegjeld skulle deles. Herøy ble dermed skilt ut som eget prestegjeld den 1. mai 1862. Herøys første sogneprest var proprietærsønnen Jørgen Olaus Walnum fra Nord-Herøy, som da allerede hadde tjent som residerende kapellan i sognet siden 1827. Den søndre delen av Dønna, det som ble til Nordvik kommune i 1917, sognet også til Herøy kirke inntil de fikk egne kirkebygg i Nordvika og på Hestad på slutten av 1800-tallet.[7]
I 1862 ble Herøy også skilt ut fra Alstahaug som eget herred, med Andreas Kr. Bech fra Nord-Herøy som første ordfører. Tenna, Andøy og Sandvær, som tradisjonelt hadde hørt til Alstahaug eller Tjøtta, ble overført til det nye herredet og prestegjeldet. Den søndre delen av Dønna ble skilt ut som Nordvik kommune i 1917. Herøy kommune fikk sine nåværende grenser i 1962 da gårdene på sørspissen av Dønna, Åkvik og Smedvik, ble avgitt til den da nyopprettede Dønna kommune (en sammenslåing av kommunene Nordvik og Dønnes), samtidig som Husvær, Brasøy og Prestøy ble overført til Herøy fra Alstahaug kommune.
- Liste over kapellaner og sogneprester
- Liste over lensmenn bosatt i Herøy
- Liste over ordførere
- Liste over folkevalgte
Økonomisk historie
Fiske i kombinasjon med landbruk var den dominerende ervervsformen helt inn på 1900-tallet. Dette var den tradisjonelle nord-norske «fiskerbonde»-tilpasningen, der mannen i husholdet drev kommersielt fiske mens kvinnen sto for selvbergingsjordbruket. Egg, dun («edderdun») og skinn fra oter og kobbe var også viktige inntekstkilder.[8]
Anslagsvis 95% av den mannlige befolkningen i Herøy var registrert som «fiskere» i 1900. Antallet fiskere i kommunen i dag er relativt lavt, og "fiskerbonden" er så å si borte. Fra sin spede begynnelse på 1970-tallet er derimot lakseoppdrett nå blitt den viktigste næringen i kommunen.
Gitt fiskerbondens spesielle økonomiske tilpasning var jordbruket oftest av begrenset omfang, og preget av arbeidsbesparende driftsformer. I stedet for pløying og gjødsling benyttet man for eksempel «grindgang», der husdyrene ble satt i grinder om natta, hvor de kunne gå og trø sund jorda samtidig som de gjødslet den. Etter noen dager flyttet man grinda og lot prosessen gjenta seg på et nytt jordstykke. Fremgangsmåten ble benyttet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.[9] På noen bedre gårder, blant annet prestegården, Tenngården og Nord-Herøy, ble det imidlertid drevet mer intensivt jordbruk i noe større skala. De mer velstående eierne her var dog også gjerne involvert i fiskeriene på forskjellig vis, for eksempel som oppkjøpere og båt- eller notredere. Først i etterkrigstiden ble det vanlig med "heltidsbønder".
En rekke landhandler og fiskemottak - for eksempel Helmer Tømmervik på Tenna - ble etablert fra slutten av 1800-tallet av, etter hvert også flere verkstedsbedrifter. I dag er også reiseliv blitt et satsningsområde.
Utdypende artikkel: Fiskeri i Herøy (Nordland)
Utdypende artikkel: Oppdrettsnæringen i Herøy (Nordland)
Utdypende artikkel: Helmer Tømmervik a/s
Utdypende artikkel: Thoresen Slipp og Mek. Verksted
Historiske begivenheter
I 1564, under den nordiske syvårskrigen, møttes 36 fremstående helgelendinger - tolv fra hvert prestegjeld (Rødøy, Brønnøy og Alstahaug) - på fogdegården Nord-Herøy. Den eneste av disse mennene en kjenner navnet på var kanniken til Alstahaug, Henrik Nilssøn Gyldenløve. På Nord-Herøy planla mennene å sverge troskap til svenskekongen, og dermed overføre Helgeland fra Danmark-Norge til Sverige. Danske personer i regionen ble deretter pågrepet, og sendt til de svenske styrkene som på dette tidspunktet okkuperte Trondheim. Tilløpet til opprør ble imidlertid slått ned da lagmannen i Bergen sendte en flåte nordover. Et sagn forteller at flere av opprørslederne skal ha blitt hengt i hagen på Nord-Herøy gård.[10]
Den 22. januar 1901 ble fiskeværet Sandsundvær rammet av et uvær som, i kombinasjon med springflo, tok livet av én kvinne og 33 menn. Flere store bølger slo over de lave holmene og tok med seg både båter, bygninger og mennesker.
Utdypende artikkel: Sandsundværulykka
Kulturminner og kulturminnevern
Herøy har en håndfull forhistoriske kulturminner, skjønt relativt få i forhold til nabokommunene. Dette skyldes formodentlig den lokale topografiens flate og lavtliggende karakter, som har medført at størstedelen av kommunen lå under havnivå i forhistorisk tid. En del gjenstandsfunn fra vikingtid er imidlertid gjort, blant annet i området ved prestegården. På Hjartøya nordøst for Nord-Herøy kan det tenkes å ha vært en gravplass i eldre jernalder. Plasseringen og utformingen av gravminnene her er i alle fall ganske typisk for 400- og 500-tallet e. Kr., men røysene det er snakk om kan også være eldre eller yngre. Det er dessverre ingen gjenstandsfunn herfra som kan belyse dateringen med større sikkerhet.
Herøys middelalderkirke er automatisk fredet i medhold av Kulturminneloven. Tre bygninger på prestegården (presteboligen, «borgstua» og stabburet) er dessuten vedtaksfredet.
Flere andre bygninger og kulturmiljøer rundt om i kommunen er verneverdige, men uten å ha fredningsstatus eller være underlagt annet formelt vern. Et eksempel er Sandsundvær der grunneiere, kommune og kulturverninteresser samarbeider om bevaringstiltak.
Ytterholmen fyrstasjon ligger i kommunen.
Utdypende artikkel: Hjartøy
Utdypende artikkel: Herøy kirke (Nordland)
Utdypende artikkel: Sør-Herøy
Utdypende artikkel: Sandsundvær
Fremtredende herøyfjerdinger
Dikterpresten Petter Dass hevdes å være født på Nord-Herøy. Tjøtta i Alstahaug[11] og Åkvik på Dønna har imidlertid vært presentert som minst like sannsynlige fødesteder. Paul Solheim skriver at Petter Dass ofte residerte på Sør-Herøy på den tiden da han satt som sogneprest i Alstahaug.[12]
Pressemannen Arne Falk var oppvokst på Nordhus i Herøy.
Fotografen Emelius Johansen Nyholmen kom fra Herøy.
| Herredets Navn: Herø. Udt. hærre. Ældre Navneformer: i Hereyium IX 469. Herøyiahalffylke AB. 87. Herøyia kirkja AB. 51. Herøy kirkja AB. 35. i Herøy fiordung AB. 87. Herge sogenn, Herie sogenn NRJ. II 560. 646. Herøyjar. Flertalsformen omfatter de to, kun ved et smalt Sund adskilte Hovedøer, Sør- og Nordherø. [...] 1ste Led maa være herr m. Folkemængde, Krigerskare, hvormed adskillige Stedsnavne saavelsom Personnavne er sms. Ved endel af de mindre Øer kan det ogsaa tænkes, at 1ste Led er heri m. Hare. Som det sees af AB. 35 og 51, var der her Kirkested allerede i MA. [...] | ||
| – Oluf Rygh, Norske Gaardnavne bind XVI | ||
Lokalt uttales navnet vanligvis «Hære» eller «Herø», i alle fall blant de eldre. På norrønt kjenner man formen «Hereyjar», en referanse til de to øyene Nord- og Sør-Herøy.
I bind 16 av professor Oluf Ryghs standardverk «Norske Gaardnavne», bearbeidet av broren Karl og utgitt i 1905, heter det om navnet «Herøy» at første ledd må være «herr», i betydningen folkemengde eller krigerskare.[13] Det er naturlig å knytte dette til rollen Herøy kan ha hatt som samlingssted for leidangsflåten - en "skipa herr". Kommunevåpenet, med tre vertikale gullfargede årer på blå bakgrunn, spiller i alle fall på denne symbolikken.
Men «herr» kan også brukes om andre folkemengder, for eksempel menneskene som var samlet til tingmøter. Arkeolog og stedsnavnforsker Karl Rygh mente i sin avhandling «Bemerkninger om stedsnavnene i den søndre del af Helgeland» fra 1871 at navnet til Herøy på Helgeland helst var knyttet til nettopp stedets tingfunksjon. Derimot skulle Herøy på Sunnmøre ha «Her» i navnet på grunn av at stedet ofte var et militært samlingssted.[14]
Oluf Rygh fremsatte også tanken om at «Her» kan komme fra ordet «heri», hare.[15] Kanskje skyldes navnet at øyene i Herøy var så små i forhold til den ruvende Dønna?
Eksterne lenker
Referanser
- ↑ Udatert informasjonsskriv fra Herøy kommune; Wikipedia
- ↑ Se f.eks. "Fogdens Manntall 1701 Hærø Fiering"; "Prestens Manntall 1666 Hærø Fiering".
- ↑ A. Coldevin 1943, side 156; P. Solheim 1986, side 5.
- ↑ "Fogdens Manntall 1701 Hærø Fiering"; "Prestens Manntall 1666 Hærø Fiering".
- ↑ B. Evensen 2010.
- ↑ H. D. Bratrein 1984, se blant annet sidene 29 og 32.
- ↑ B. Evensen 2010
- ↑ P. Solheim «Den gamle bygda», side 1.
- ↑ P. Solheim «Den gamle bygda», side 1.
- ↑ Coldevin 1943, sidene 156-157; M. Jakobsen 1922, sidene 66-67; Solheim "Den gamle bygda" u.å. sidene 3-4 og 1986, side 5.
- ↑ K. Hansen, 2006.
- ↑ P. Solheim 1986, side 6.
- ↑ Oluf Rygh, Norske Gaardnavne, bind XVI
- ↑ Karl Rygh, 1989.
- ↑ Oluf Rygh, Norske Gaardnavne, bind XVI. Se også C. Bonsaksen, 1966.
Kilder
- Bratrein, Håvard Dahl: "Skjøttebåter og leidangsskip i Nord-Norge". I Acta Borealia 1, 1984.
- Bonsaksen, Conrad: «Om stadnamnet Herre». I Håløygminne, 1966.
- Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Trondheim, 1943.
- Evensen, Børge: "Herøy og Dønna - to kommuner med én historie?". Herøyfjerdingen nr. 1 og 2, 2010.
- Fogdens Manntall 1701 Herøe Fierring", tilrettelagt av Gerd Karin Lysholm. Herøy historielag, 1998
- Hansen, Kåre: Petter Dass - mennesket, makten og mytene, 2006.
- Jakobsen, Mikal: Alstahaug Kanikgjeld, 1922
- Prestens Manntall 1666 Hærø Fiering, tilrettelagt av Gerd Karin Lysholm. Herøy historielag, 1998
- Rygh, Karl: Bemerkninger om stedsnavnene i den søndre del af Helgeland. Novus, Oslo, 1989 [1871].
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne, bind XVI
- Solheim, Paul: Nord-Herøy. Herøy bygdeboknemnd, 1986.
- Solheim, Paul: Den gamle bygda. Upublisert manuskript, uten årstall.
- Statistisk Sentralbyrå:Tall om Herøy kommune
- «Herøy - Nordland» i Store norske leksikon