Kirke

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Klosterkirke»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Urnes stavkirke fra 1130, med deler fra en eldre kirke, kan regnes som Norges eldste stående kirke.
Foto: Ukjent / Riksantikvaren

En kirke (bokmål) eller ei kyrkje (nynorsk) betegner en bygning for kristelig religionsutøvelse, altså et kristent gudshus. Ordet brukes også i videre forstand om kristne trossamfunn. Ordet kommer fra gresk kyrios, κυριακον, «det som hører Herren til».

Etymologi

Ordet kirke er dannet av det norrøne ordet kirkja som stammer fra det gotiske ordet ciric, som igjen har sitt opphav i den greske betegnelsen for «Herrens hus», kyriakos oikos (av kyrios).

Historie

De eldste kirker oppsto i kristne hjem. Flere kirker i Roma og andre steder hadde sitt opphav som en slik huskirke, og utviklet seg etterhvert til et fellesrom for hele menigheten. De første kristne kombinerte også sin kristne praksis med den jødiske, ved at de hørte på lesningene fra Bibelen i synagogen, før de gikk hjem og feiret nattverden. Bygninger som ble reist spesifikt for kristen gudsdyrkelse finner man få av fra tiden før et toleranseedikt ble utstedt i Milano i 313.

De første kirkene i Norge kom på slutten av 900-tallet. Både stein- og trekirker fra middelalderen er bevart mange steder i landet. Særlig kjent er stavkirkene, som det finnes vært få eksempler på utenfor Norge.

Kirketyper

Kirker kan inndeles i ulike undertyper på mange måter, men det mest vanlige er å dele dem inn enten etter plantype eller status og funksjon.

Inndeling etter status/funksjon

Kirker inndeles etter opprinnelig funksjon: Hovedinndelingen er klosterkirker, sognekirker og privatkirker[1]. Undergrupper under dette er annekskirker og lovekirker (votivkirker). En votivkirke var ofte bygget som en privatkirke.

Katedralkirker

Utdypende artikkel: Katedral

Katedralkirker, som også kalles domkirker og bispekirker m.m., er kirker der en biskop har sitt sete, altså hovedkirken i et bispedømme. Ordet katedral kommer fra gresk καθεδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol». Stolen eller setet det refereres til har sammenheng med at biskopen hadde en egen stol stående i koret. Det er imidlertid ikke selve stolen som er utgangspunktet for navnet, men i overført betydning som biskopens lærestol – samme ord ligger forøvrig til grunn for det norske ordet kateter. Det er altså biskopens læreembete som er det sentrale.

Klosterkirker

Utdypende artikkel: Kloster

Klosterkirken i Utstein kloster
Ruin av Norges eneste kjente rundkirke, Olavskirken i Tønsberg.
Foto: Stig Rune Pedersen

Klosterkirke er en kirkebygning som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med noen tilstøtende fløyer, slik at den utgjør den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten.

Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at koret befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken orden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater.

Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene har vært. I Norge fikk klosterkirkene betydning som et nytt kirkeideal og var forbilde for langkirken som ble reist fra midten av 1200-tallet.

De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantiske menigheter, selv om resten av klostret ble revet. Bergen domkirke var opprinnelig fransiskanernes kirke.

Sognekirker

En sognekirke er primærkirken i et sogn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sogner til. Hvert sogn har således alltid en sognekirke, men sognepresten kan fungere som sådan i flere sogn. Kirken i et prestegjelds hovedsogn kaltes da hovedkirke, mens de øvrige sognekirker var annekskirker (se nedenfor). Et kirkesogn kan dessuten ha mer enn en kirke, men bare en er sognekirke. De(n) andre kalles da gjerne kapell. De fleste domkirker er også sognekirker, men deres menigheter er tradisjonelt ofte små fordi kirken også skal fylle andre funksjoner.

Når sognekirkeordningen ble innført i Norge er uvisst. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må i en viss forstand betraktes som sognekirker. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må sognegrensene ha vært noenlunde fastlagte og sognekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen parish church, som ble utviklet i tiden mellom anglosakserne og invasjonen av vikingene.

Sognekirken er som oftest en langkirke[2]. De første kirkene ble ofte bygget etter mønster av klosterkirkene, med kor og skip i samme bredde. Korene ble på 1200-tallet bygget større enn tidligere, og hadde kirken et separat kortilbygg ble dette forlenget. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alterpartiene ble bedre belyst enn tidligere.

Mange av de eldste kirkene ble bygget om på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen, og ble da forlenget eller gitt korsarmer. En rekke nygotiske trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper.

Annekskirker (av lat. annexus, som betyr festet til) var kirker som var festet til (underlagt) hovedkirke (kirken i sognet der sognepresten holder til), men som var sognekirke for gudstjenester, dåp, begravelser og lignende i sitt sogn, annekssognet. Disse kirkene ble også gjerne referert til som kun annekser, selv om dette ikke er en utvetydig betegnelse. Dette er ofte mindre kirker enn hovedkirken, men det finnes unntak fra dette. Tidligere betydde det å være annekskirke at presten der (om det var en) ikke hadde rett til tienden (skatteinntektene).

Privatkirker

Hove kirke i Vik i Sogn ble bygd somprivatkirke ca. 1170.
Den hellige Birgittas kapellTustnaNordmøre er en privatkirke bygd i 2007.

Privatkirkene synes å ha eksistert i middeladeren, og ble også kalt høgendeskirker, men de har også ofte tjent som sognekirker. Noen sognekirker hadde også private kapell i en annen etasje over koret. I Europa hadde man i tillegg til rene privatkirker dessuten en type stormannskirker som hadde private kapell, disse kalles dobbeltkirker.

Eksempler på private kirker fra eldre tid er Hove kirke i Vik i Sogn og Giske kirkeSunnmøre.

En finner fortsatt private kirker, eller privatkapell, på enkelte institusjoner som universitet og sykehus, og sjeldnere også i privat eie, som for eksempel Den hellige Birgittas kapellTustnaNordmøre.

Lovekirker

Lovekirker kalles også gavekirker eller votivkirker og er kirker som har basert driften på gaver (kirker som er gitt lovnader, gjerne i takknemlighet eller forbindelse med bønnhørelse i nød eller sorg). Slike kirker, som gjerne var små, var tidligere ganske vanlige i Norge, helt fra middelalderen. Disse kirkene var ofte bygget som privatkirker.

Et eksempel på ei lovekirke er Bønsnes kirkeRøyse i Hole kommune. Votivgaver var viktig for Røldal stavkirke som hadde en rekke gjenstander bekostet med gaver.

Inndeling etter plantype

Kirker har hatt forskjellige plantyper gjennom de forskjellige historiske periodene. Disse typene finnes der det er bygget kristne kirker.

Basilika

Den eldste plantypen for kirker er basilikaen som utviklet seg i tidlig kristen tid. Den vanligste formen på antikke basilikaer, med tre skip adskilt av arkader, og med forhøyet midtskip, ble videreført i vesteuropeisk arkitektur i middelalderen. Større romanske og gotiske kirker ble oppført med basilikal form. De fleste europeiske katedraler fulgte dette mønsteret, et eksempel er den romanske Durhamkatedralen i England.

I Norge ble Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirkeToten, Ringsaker kirke og NikolaikirkenGran. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker.

Langkirke

En langkirke har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere menneskets vei eller vandring gjennom livet. Målet er alteret som er et symbol på paradis. Denne kirketypen har vært den vanligste i Norge fra middelalderen frem til 1900-tallet. Vanligst i denne kirketypen er å ha et kor som er smalere og lavere enn selve skipet. Typen ble utbredt da nygotikken ble innført i Norge. Den fikk også en ideologisk forankring som en evangelisk-luthersk kirketype.

En rekke stavkirker er bygget som langkirke. Reinli stavkirke har kor med samme høyde og bredde som skipet, og før den fikk tilføyet apside og svalgang har den hatt en rektangulær grunnplan. Opprinnelig er det bare to av stavkirkene som har vært av denne typen, Reinli og Rinde stavkirke, men flere stavkirker ble bygget om til langkirker på et seinere tidspunkt, noen i middelalderen og andre først etter reformasjonen. De første stavkirkene som ble bygget om var Ål og Torpo stavkirke og dette har antakelig skjedd i andre del av 1200-tallet.[3]

Langkirketypen i stein fikk også sitt gjennombrudd på denne tiden. I en rekke steinkirker ble de smale, små korene revet og erstattet med kor i samme høyde og bredde som skipet. Mange av steinkirkene som ble bygget etter 1250 er også langkirker.

Hallkirke

En hallkirke har sideskip som er like høye som midtskipet. Den har ikke sprang i høyden ved overgang til sideskip, taket går mer direkte over i sideskipets tak. Denne typen er også utbredt over store deler av verden.

Korskirke

En korskirke er et kirkebygg som har en korsplan. Planen kan være utformet som et latinsk eller et gresk kors. Korsarmene består av et tverrskip eller transept som krysser hovedskipet. En slik plan kan symbolisere både Kristi kors og hovedgatene i Jerusalem, som danner et kors. Kirkeplanen finnes i store deler av verden, men sognekirker av stein med opprinnelig korsform har vi ikke hatt i Norge i middelalderen, selv om flere senere har blitt ombygget. Norderhov kirkeRingerike er et eksempel på en korskirke i stein som er ombygget fra langkirke. Korskirken kan imidlertid også være benyttet som navn på en kirke viet til Det hellige kors og en slik kirke trenger ikke ha korsform. Korskirken i Bergen var i middelalderen en langkirke viet til Det hellige kors.

I protestantiske kirker ble ofte prekestolen plassert sentralt i et av hjørnene i krysset.

Sentralkirke

En sentralkirke har sentralplan, altså en grunnplan som er symmetrisk til alle sider om en vertikal akse. Disse kan være sirkulære, kvadratiske, oktogonale (åttekantede) eller lignende. En rotunde har en sentralplan. Et eksempel på sentralkirker er San Vitale i Ravenna og Trefoldighetskirken i Oslo. Korskuppelkirke blir også regnet som en sentralkirke.

Korskuppelkirke

En korskuppelkirke er en kirke med der grunnplanen er et gresk kors med en sentral kuppel, og en kuppel plassert over hver av de fire korsarmene. Denne kirkettypen er vanlig i bysantinsk arkitektur. Disse kirkene regnes til sentralkirkene, ikke til korskirkene.

Rundkirke

En rundkirke har sentralplan med avrunda vegger. Forbildet for disse er Gravkirken i Jerusalem. Typen kom til Europa med Tempelridderne, og de har derfor ofte vært knytta til militære anlegg. I Norge kjenner vi bare ett sikkert eksempel, Olavskirken i Tønsberg. På et segl fra middelalderen antydes det også at Laurentiuskirken i Trondheim var en rundkirke, men utgravninger har vist spor etter en rektangulær kirke.

Noen få nyere kirker er bygd slik at de innenfra gir inntrykk av å være rundkirker, mens eksteriøret er kvadratisk. Eksempler er St. Hallvard i Oslo og Østerås i Bærum

Arbeidskirke

Arbeidskirkene bidro til å alminneliggjøre kirkene. Det sakrale ble nedprioritert til fordel for det praktisk-funksjonelle. Mange etterlyste kirkens «åndelighet» og sakrale karakter. Ideen bak bygningsformen var å samle alle menighetens funksjoner i et kirkebygg. Derfor finner en prestekontorer, menighetssaler og av og til andre funksjoner som barnehager i disse byggene. Selve kirkerommet har ofte løse skillevegger, og er dermed et flerbruksrom. Det vil si at det ikke bare kan utvides etter behov, men også at deler av rommet kan brukes til andre funksjoner. Kirketypen finnes også i andre nordiske land. I Norge er Ullerål kirke i Hønefoss og Harstad kirke gode eksempler på moderne og funksjonelle arbeidskirker.

Kirkeregnskap for 1846, Tønsberg
Salmebok fra 1903

Se også

Referanser

  1. Lidén 1981
  2. Lidén 1981
  3. Christie, Håkon, 1981 s. 233

Litteratur

  • Christie, Håkon, «Stavkirkene – Arkitektur» i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981, s. 139–250 ISBN 82-05-12265-2
  • Lidén, Hans-Emil; «Middeladerens steinarkitektur i Norge»i Norges kunsthistorie, bind 2, Oslo 1981 s. 7–125 ISBN 82-05-12266-0
  • Smith, Edvin; English Parish Churches, Yorkshire 1976 ISBN 0-500-20139-0

Eksterne lenker


Creative Commons License Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Kirke» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden.
Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon.