 Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel. er et tynt, mykt brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med mel, men særlig på Østlandet begynte man på 1800-tallet å blande inn poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel, rømme og surmelk har blitt kjent som vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron.
Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser. Les mer …
 Vafler med syltetøy og rømme smaker godt til en kopp kaffe. Foto: Aslak Raanes er et bakverk som lages av egg, mel, melk og eventuelt fløte eller rømme. Det tilsettes også ofte kardemomme for smakens skyld. Vafler stekes i jern med fordypninger som gjør det lett å dele en plate i mindre biter. Ofte er de enkelte bitene hjerteforma. Jernet har takker på begge sider, hvilket gjør stekeprosessen mer effektiv fordi man får varmen inn mot midten. Jerna ble tidligere lagt på plate på ovnen, og er nå stort sett elektriske.
Vafler er egentlig ikke noe særnorsk, men den tynne og ofte hjerteforma varianten som brukes her i landet er ikke så utbredt utenom Skandinavia og deler av Tyskland. En tykkere, og ofte rektangulær, variant kalles ofte belgisk vaffel, og denne kan minne mer ei kake ettersom den må stekes på lavere varme og blir luftigere. Den belgiske/nederlandske vaffeltypen blir også brukt som tradisjonell ḥanukkamat blant portugiserjøder.
Vafler er vanlig å servere til kaffen. Ved å tilsette sukker i røra får man søte vafler, men vanligvis bruker man nå svært lite eller ikke noe sukker i vaffelrøra. Tidligere kunne det være langt mer sukker, som i en oppskrift på et gammelt vaffeljern som oppgir 3/4 pund sukker til 2 pund mel. De kan serveres med forskjellig tilbehør, som syltetøy, rømme (gjerne kombinert med syltetøy), smør, brunost og strøsukker. Vaflene settes gjerne fram slik at hver enkelt velger tilbehør etter smak. Noen serverer også vaflene som en ferdig dessert med piska krem og syltetøy. Les mer …
Brugata 14s hovedbygning ble først bygd i 1791. I følge Alf Næsheims artikkel «Ærverdig bygning med farverik fortid» var byggherre garvermester Jens Pedersen Holm. Mange mennesker har vært innom eller vokst opp i denne gården. Blant annet har både Hans Gude og Christian Schou bodd her.En ny gård ble bygget på tomta i 1871, og denne hovedbygningen ble atter revet i 1986 til fordel for en forretningsgård som i 2010 inneholder blant annet en av Brugatas to avdelinger av kioskkjeden 7-eleven. Bakbygningen fra 1791 står fremdeles, men har et glasstak som har omgjort bakgården til et inneområde. Huset er bygd i bindingsverk, og har to etasjer og svalganger. Det skiller seg dermed tydelig fra de omkringliggende bygningene. I 2010 huser bygningen Queens pub og pianobar, hvor det er levende musikk flere dager i uka. Her samles byens Rosenborgsupportere når det er kamp. Les mer …
 Kjøttkaker med poteter, brun saus, kålstuing og tyttebær servert på Restaurant Lorry i Oslo. er en del av gammel norsk tradisjonsmat. Basis for kjøttkakene er kjøttdeig som spes, krydres og blandes for senere å bli formet til kaker som stekes i stekepanne. Kjøttkakene blir som oftest lagt i en brun saus for å trekke frem til servering.
Før 1950-tallet var det også vanlig at man brukte hermetisering av kjøttkaker som konserveringsmetode. Fersk kjøttdeig hadde man bare etter at man hadde slaktet, slaktinga foregikk som oftest bare om høsten. Mest mulig av dyret ble konservert til mat og skulle vare til neste høst, derfor var ikke kjøttdeig noe man hadde tilgjengelig hele året.
Det er store variasjoner i oppskriften på kjøttkaker, spesielt i forhold til hva man sper med. Disse variasjonene kan i liten grad defineres geografisk, men er heller basert på at den beste kjøttkakeoppskriften alltid er den mor bruker eller brukte; «mors kjøttkaker» er et uttrykk for det sikre, hjemmekoselige og tradisjonelle i livet. Les mer … | 
