Stattholder

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Riksstattholder»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også stattholder i Norsk historisk leksikon.

Stattholder (fra tysk Statthalter, «stedfortreder» ) var tittelen på den embetsmann som ledet en del av et rike på monarkens vegne. Tittelen Statholder ble i henhold til Grunnloven av 4. november 1814 brukt i unionstiden med Sverige. I svensk litteratur brukes ofte den svenske betegnelsen riksståthållare om stattholderne i Norge, men oversettelsen «Rigsstatholder» ble aldri brukt i Norge. Statholder ble brukt om de danske embetsholderne i perioden 1572–1771 og 1809–1814, og om regjeringens leder i perioden 1814–1873.

Danske stattholdere

Embetet ble oppretta i 1572, med Povel Huitfeldt som første stattholder. De fleste stattholdere ble også lensherrer i Akershus len, senere stiftamtmenn i Akershus stiftamt; fram til 1660 var stattholderembetet kombinert med Akershus len.

Fra 1667 var stattholderen også president i Overhoffretten. I perioder kunne han også fungere som kommanderende general.

Det er flere perioder mellom 1572 og 1771 hvor det tok lang tid fra en stattholders avgang til utnevnelsen av den neste.

I 1771 ble embetet nedlagt, men i 1809 måtte det vekkes til live igjen fordi forbindelsene mellom riksdelene var vanskelig å opprettholde under Napoleonskrigene. Da ble det også Regjeringskommisjonen oppnevnt som sammen med statholderen skulle styre landet om kontakten med København ble borte i perioder.

Hvilken autoritet en stattholder hadde, var sterkt personavhengig. Enkelte kunne utøve betydelig myndighet, mens andre fungerte mer som den første blant likemenn i kollegiet av lensherrer/amtmenn. Enkelte stattholdere oppholdt seg lite i Norge, og det kunne da bli utnevnt en visestattholder som var bosatt i Christiania.

Christian August, stattholder 1809-1810, iført generalsuniform

Stattholdere under unionen med Sverige

Stattholder 1827-1829, Baltzar von Platen malt av den svenske kunstneren Johan Gustaf Sandberg (1782–1854)
Foto: Nationalmuseum, Stockholm

I Grunnloven av 4. november 1814 ble det bestemt at lederen for den norske regjeringen i Kongens fravær skulle ha tittelen Statholder. Han var også øverstkommanderende for det norske forsvar. Begge disse posisjoner gikk tilbake til Kongen når han var i Norge. Grunnloven av 4. november 1814 ga også Kongen rett til å beskikke enten kronprinsen eller kronprinsens eldste sønn som visekonge i Norge. Visekongeembetet var i funksjon bare i kortere perioder. Stattholderen skulle bo i Christiania.

I perioder hvor det var en kongelig som innehadde stattholderembetet, brukte man tittelen visekonge.

Utdypende artikkel: Stattholderstriden

De første årene var det svensker som ble satt inn i embetet, men protester mot dette førte til at det ikke ble utnevnt noen stattholder mellom 1829 og 1836. Herman Wedel Jarlsberg ble deretter utnevnt som første nordmann i embetet. Fra 1856 ble embetet stående ubesatt, og i 1873 ble det formelt avskaffet. Dette var resultatet av en lengre strid mellom Stortinget og den svenske regjeringen og kongen. Stortinget krevde nedleggelse av embetet i 1859, men Oscar I nektet å sanksjonere lovforslaget. Dermed ble den første store unionskrisen, stattholderstriden, utløst.

Litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Stattholder&oldid=1921802»