 Fra Hokksund telefonsentral, trolig i mellomkrigstiden. Foto: Ukjent utgjorde en liten del av de teleansatte, og de fleste bestyrerne var menn. Tabellen nedenfor er ikke komplett, men basert på søk i Digitalarkivet (12. oktober 2021).
Telegrafverket trengte helt fra starten i 1855 spesialutdannet personale. Mye tidligere enn andre statsinstitusjoner tilbød de derfor systematisk, sentralstyrt utdanning. Allerede i 1858 fikk kvinner adgang til etatens tremånederskurs i ekspedisjon og teknikk. Dette åpnet nye muligheter for kvinner som på denne tiden verken hadde adgang til høyere utdanning, andre stillinger i staten eller til å drive næringsvirksomhet i særlig grad.
De to-tre første tiårene var rekrutteringen til etaten svært sosialt skjev. I 1875 hadde 25 % av mennene og 40 % av kvinnene embetsmenn til fedre. Fram til omkring 1890 utgjorde kvinnene rundt en fjerdedel av telegrafistene. Som kvinneyrke hadde telegrafistinnene høy status. De hadde riktignok lavere lønn enn mennene, færre muligheter til ledende stillinger, og fram til 1904 stilte Telegrafverket krav om at de måtte være ugifte.
Med telefonens inntog økte kvinneandelen i etaten kraftig, samtidig som flere tiltak svekket kvinnenes stilling. Mens utdanningen de første tiårene hadde vært lik og felles for kvinner og menn, ble det på 1890-tallet skilt mellom lavere kurs i ekspedisjon for kvinner og høyere kurs i teknikk og ledelse for menn. De lavere kursene ble desentralisert til distriktene og lokale stasjoner, med varierende kvalitet og lengde. Det ble også innført såkalte "bostedsbånd" både i rekrutteringen og ansettelsen av kvinner. På større stasjoner ble telegraf og telefon gjerne skilt, og telefonsentralen ble rene kvinnearbeidsplasser. Les mer …
Historien til telegrafverket i Harstad begynner 14 år etter at Det Norske Telegrafvæsen i 1855 startet å bygge ut et riksdekkende telegraflinjenett. Da ble Sandtorg koplet til som den første stasjonen i Trondenes kommune. Og 16. september 1873 ble det sendt ut et sirkulære til Harstads befolkning med følgende tekst: «I morgen aabnes en telegrafstation av 3die klasse i Harstad». Harstad betydde Harstadhamn, som på denne tiden var kommunens tingsted. Dermed kunne folk gå innom stasjonen i Jacob Dinesens hus og sende sine telegrammer ved at man dikterte teksten eller skrev den på et eget formular. Man betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble så sendt til mottakerstasjonen, der telegrammet ble skrevet ut og levert til adressaten via post, telefon eller bud.
Dinesens svigersønn, Christian Fredrik Bergfeldt Jæger (1844-1910) ble den første telegrafbestyreren. At behovet for denne moderne formen for telekommunikasjon var til stede i Harstad, viser trafikken fra det første driftsåret 1874 da det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402. Da kommunenes tingsted ble flyttet fra Harstadhamn til Harstadsjøen i 1883, fulgte telegrafen med og ble først etablert i Jægers hus (populært kalt «Jægersberg» – senere kjent som Kristian Strøms gård i Strandgata).
Med den nyvinningen som den landsomfattende telegrafforbindelsen var, kunne man formidle kontakt og nyheter på timen. Dette ga i sin tur muligheter for å spre nyheter til lokale nyhetsaviser som dukket opp i kjølvannet av teletjenesten. Også for handelnæringen betydde telegrafen et stort fremskritt.
Les mer …
 Ved Krukkistua. Foto: Tormod Steen i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei. Les mer …
 Johannes Berven spelar på fjølfela si. ( 1899– 1996), mest kjent som Jóanes Trø’n eller Bærven lokalt, var ein småbrukar, telefonist, postopnar, smed og spelemann frå Trøa under Innersetra på Tustna i noverande Aure kommune på Nordmøre. Johannes Hilmar Gjermundson Berven vart fødd som den yngste av fem sysken den 18. mars 1899. Johannes tok over Trøa i 1924. Han dreiv jorda, fiska og arbeidde i smia, og i tillegg tok han over telefonstasjonen etter far sin. I 1945 tok han over postkontoret i bygda òg, og han dreiv det til det vart nedlagt i 1971. Da Johannes var kring tolvårsalderen, altså kring 1911, bygde han seg si eiga fjølfele. Les mer …
 En av de vedtatt 100 bevarte telefonkioskene av typen «Riks», ved krysset Turistvegen/Bruvegen i Tromsø kommune, nær Ishavskatedralen. Foto: Knut Kjørkleiv (2017) ble først satt opp i Christiania i 1880-åra, som et tilbud til det store flertallet som ikke hadde mulighet til å få lagt inn egen telefon. De spredde seg etter hvert også til andre byer. De første kioskene ble gjerne omtalt som «talestationer», og i 1893 var det ifølge telefonkatalogen 56 slike. Talestasjonene var offentlige telefoner plassert på jernbanestasjoner, offentlige bygninger og serveringssteder. De var plassert åpent, ikke i egne avlukker, og dette førte til klager på bråk fra andre kunder. Dermed så man at det ville være hensiktsmessig med de egentlige telefonkiosker, avlukker som ga mer privatliv for den som ringte og mindre støy for andre. Les mer …
 Denne kartskissen over sagbrukene viser også vokterstua som det historiske telegrammet ble sendt fra. Originalskissen er opptegnet 1854. ble den 19. desember 1853 sendt fra Norges første bomvokterstue som nettopp var oppført, rett nedenfor Nordre Stalsberg. Det ble sendt på en dobbellinje for telegraf fram til stedet der Oslo Sentralstasjon ligger i dag, og lød: «The telegraph in order between here and Christiania. » Les mer … | 
.jpg)
