 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Olafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Olafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Foto av Ole Devik sammen med kona Martha i hagen til Bryn skoles overlærerbolig. Foto: Ukjent, hentet fra Bryn skoles jubileumsbok (2000). (født 27. februar 1856 i Gloppen i Nordfjord, død 5. april 1941) var skolemann og menighetsmann. Etter å ha virket som lærer i hjemfylket noen år, kom han til Østre Aker på 1890-tallet, hvor han ble livet ut. Han var mangeårig overlærer ved Bryn skole, var lærerorganisasjonsmann, og aktiv innen jordbruksopplæring. Han virket dessuten som kirkesanger (klokker) ved Østre Aker kirke i nesten 50 år. Les mer …
 Brugata 22 sett fra Lilletorget, Vaterland, omkring 1890-1900. , populært kalt Brogården, var en bygård i Oslo. Tomta var på 1700- og deler av 1800-tallet adressert til Storgaden 45. Huset ble bygd ca år 1800, og selv om det var nummerert som del av Brugata, var det orientert mot Lilletorvet. Fra og med 1880 vekslet bygningen mellom å huse skjenkesteder, restauranter og avholdskafeer. Etter at huset ble revet i 1971 som del av det avsluttende leddet i saneringsplanen for Vaterland, er det ikke kommet noen ny bygning på tomta, som idag består av en grønn gresslette. Les mer …
 Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde, en av Beitstadens mænd. Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde (Kr. Hjelde) (født 25. august 1837, død 25. mai 1892) var gardbruker på Øver-Hjellan i Sprova i Beitstad i nåværende Steinkjer kommune. Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar og ble lærer i heimbygda. Seinere ble han klokker, og engasjerte seg sterkt innen avholdsbevegelsen hvor han etter hvert fikk og påtok seg flere verv. Han fikk også tid til å drive politikk; satt i formannskapet og ble ordfører i Beitstad i et år.
Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar med eksamen i 1857, og ble en av de lærerne i heimbygda som skal ha hatt et godt gemytt, men som også ble kjent for å være rettvis men streng. Lærerposten beholdt han fra sitt 21. år i 1858 til han døde knapt 55 år gammel.
I 1868 ble stillingen som klokker ledig, og som anerkjent lærer – og ihuga avholdsmann fikk han også den posten. Han var da blitt gift med Johanna Lorentse Eriksdtr. Opdahl i 1862. Hun var datter av klokker Erik Opdahl og hustru Karen Marta på Vikan. Deres førstefødte ble Mikal (1864-1879), så kom Sara (ukjent fødselsår), Eline (1869 ugift), Martin (1871 – døde ung) og Magnus (1873) som ble gift med Hilda Mikalsdatter Benum og bosatte seg på Hamar.
Da Christoffer døde, brått og uventet – av tarmslyng den 25. mai 1892 ble det svigersønnen Georg Sigurd Guneriusen Sprauten som kjøpte bølet. Les mer …
 Avholdsfolkets pressefond trykket dette postkortet med Johan Hvidstens portrett. Dette kortet gikk til en mor på morsdagen 28. februar 1928. (født 27. januar 1877 på Hvitstein i Ramnes, død 28 juli 1953 i Oslo) ble en særs engasjert avholdsmann som fikk posisjoner som redaktør, venstrepolitiker og «arbeidsledighetsinspektør». Avholdssaken så å si «tok ham» allerede som ung mann, da han møtte sin tilkommende på et avholdsmøte i Skien der han da arbeidet som lærling i boktrykkerfaget. Ved tilfeldigheter kom han til å få en karriere som journalist og redaktør før han både gjennom sitt engasjement som avholdsmann og organisasjonsmann med et vinnende vesen, kom over i det offentlige hvor han som landets første arbeidsdirektør skapte seg stor respekt innenfor det politiske Norge. Selv forble han en ekte liberaler - og holdt seg til partiet Venstre. Les mer …
 Nils Grotnes ca. 1950. Foto: Ukjent (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945. Les mer … | 
