Vinterfiskja, eller vårtorskefiskja, på sunnmørskysten gjekk før 1900 mykje føre seg frå opne ro- og seglbåtar frå ytterøyane mot havet.
Synesvågen 62.5418127° N 6.0174135° Ø er ein sørvend våg på sørenden av øya Vigra i Giske kommune på Sunnmøre. Vågen er sikker hamn for båtar som ikkje stikk for djupt og er, langt bakover i tid, nytta av fjordafolket som opphaldstad i vinterfiskje.
Synesvågen ligg med kortast mogeleg veg til fiskefelta, men er grunn og gikk gradvis ut av bruk når båtane endra form og størrelse. Med motor i båtane minka og behovet for nærleik til fiskefelta.
Ta opp Norgeskart på skjermen > Trykk Meny (tre liggande strek oppe, venstre) > Trykk BAKGRUNNSKART, velg Sjøkart > Trykk X oppe, høgre i meny > Søk Synesvågen i søkefelt oppe, venstre > Scroll kartstørrelse. Så fyl du sunnmøringen på tur ut mellom båar/bodar og skjær…. «ut og vest i Kari-havet».
Vil du sjå steinvorar og gamle tufter i vågen tek du i bruk flyfoto i same kart.
Tider og reiskapar i endring
Ein del setningar i bøker og lokale notat som forklarar endringane i kjend tid.
Hans Geitvik:
| På Synesvågen leigde båtmannskapa rom i husa på gardane, på loft med køyer i fleire høgder, så brukte dei «bestestova» til opphaldsrom. Ofte var to mannskap i lag på eit stoveloft, 14 mann om det var to åttringar. Der vart tidvis tung luft i huset når kle skulle turkast og det andre tider var landlege grunna styggever.
|
|
|
Ola Årsetøy:
| I 1907 fekk eg for fyrste gong vere med han far i vinterfiskje. Dei hadde Synesvågen på Vigra som basis, og for å halde meg til det eg veit visst so vert det der eg tek seinare samanlikningar. Det var den vinteren 3 motorbåtar og 30 siglarar og tilhøva var truleg dei same andre stadar også. Det var få motorbåtar å sjå på havet mot alle siglarane. I 1915 var der 45 motorbåtar og ingen siglarar på Synes-vågen.
|
|
|
Les mer …
Skjelanger fyrstasjon på Holsnøy, Meland i noverande Alver kommune, vart oppretta i 1853 som leiefyr i samband med Hellisøy fyrstasjon. Fyrbygningen var lafta og målte 10 x 8 meter. I tillegg blei det satt opp eit uthus med fjøs og plass til ved. Om lag 175 meter nord for fyret var det ein bra hamn og der blei det satt opp eit naust. Fyrstasjonen var bemanna med ein fyrvaktar og ein assistent. Fyrvaktaren budde på fyrstasjonen, medan ein av dei lokale bøndene eller husmennene hadde jobben som assistent. Fyrstasjonen var i drift som bemanna fyr fram til 1963, då han vart erstatta av ei acetylen fyrlykt ( Dalén). Les mer …
Nidaros er en tradisjonell trøndersk vengbåt av åfjordstype. Vengbåtene ble mye brukt i fraktfart i Trondheimsfjorden og langs kysten. Jacob Mortenssøn Maschius’ berømte kobberstikk fra 1674 viser at vengbåtene dominerte elvebildet på Bakklandet på slutten av 1600-tallet. Nidaros ble bygget av båtbygger Einar Borgfjord og elever fra båtbyggerlinjen ved Fosen Folkehøgskole i Rissa. Båtskroget ble bygget vinteren 1997 på Stadsbygda. I løpet av våren 1997 ble båten bygget ferdig for åpen scene på Fosenkaia, Trondheim, slik at båtbyggerhåndverk og andre gamle håndverk knyttet til båtbygging ble demonstrert for publikum. Mye arbeid har også vært gjort på dugnad av andelseierne, blant annet bygging av båtskott i stavlaftet tømmer, henting av båtemner fra skogen, sying av storsegl, tauarbeid til rigg samt smøring av båten. Les mer …
 Dampskipet «Strømmen» på Øyeren i 1925. Foto: Akershusbasen. ble bygd ved Akers mekaniske verksted i 1865 og satt i rutetrafikk på Øyeren 19. september det samme året. Det var Norsk Hovedjernbane (NSB) som fikk bygd og drev båten som fraktet passasjerer og gods og fra 1873 post til bygdene ved Øyeren. «Strømmen» hadde på det meste ni anløpssteder mellom Dampskipskanalen i Lillestrøm i nord og Sandstangen i sør. Den hadde vanligvis ti seilingsmåneder i året, den korresponderte med togtrafikken i Lillestrøm og kunne frakte 180 passasjerer. Godsmengden og tallet på passasjer ble kraftig redusert fra 1889 da jernbanen i Indre Østfold ble anlagt, og heretter var turisttrafikken den største inntektskilden. Dette året ble «Strømmen» solgt til et privat eierselskap. Et nytt selskap kjøpte båten i 1919, og etter den siste sesongen i 1927 ble den året etter solgt til Christiania Spigerverk der den endte sine dager som spiker. Les mer …
Fartøyet/båten sine lengdemål som del av å oppgi storleiken på ein båt skulle ein tru er ei enkel sak.
Ta eit målband, mål ditt fartøy og samanlikn med andre fartøy: Det er truleg best å ta lengdemåla i fyrste omgang. Tenk slik: Lengste lengde er forståeleg for folk flest. For dei andre måla er ein avhengig av kunnskap om fartøytypar og for gamle fartøy/båtar endar ein opp med eit spørsmål om kor høg ein vaksen mann var i dette tidsromet for å kunne føreta ei fornuftig samanlikning av størrelsar.Register over merkepliktige norske fiskefarkostar, også kalla Fiskebåtregisteret har frå 1920 til dags dato registrert mange fiskefartøy og har denne formuleringa for måling 1923: 3dje rubrikk:
Lengde, bredde og dybde: Kjennningsmålene er angitt i fot og tiendedeler derav. Engelske mål er trykt med skrå skrift, norske mål med opretstående skrift. Mål oppgitt til registeret i meter, meterfot eller norske fot og tommer, er omregnet til norske fot og tiendedele. Det mål som er oppgitt som lengde for en rekke hekksbyggede farkosters vedkommende, antas å angi farkostens største lengde, mens der skulde være opgitt lengde fra forkant av forstevnen til akterkant av øverste ende av bakstevnen.
Tenk perpendikulærene og at bakstevnen er den rett oppståande planken på kjølen som propellhylsa sit i med "attklossingar" eller rotvaksen bakstamn for gjenomboring for rorstamme eller beslag for rorhengsle. Lokale konstruksjonar blir tolka. Blir synleg ved ommåling, måla endrar seg, ikkje båten. Les mer …
| 
