 En av Schøyen Bilcentralers busser, nr. 132 på linje 31 til Snarøya på holdeplassen ved Nationaltheatret. Foto: Åke Nergall (1978)  Foto: Stig Rune Pedersen (2013) Schøyens Bilcentraler (SBC, oppr. Ing. M.O. Schøyens Bilcentraler A/S) er et rutebilselskap som ble grunnlagt i Oslo i 1921. To år tidligere hadde Martin Olsen Schøyen (1896-1962) starta Schøyens lægebilcentral etter oppfordring fra Kristiania Lægeforening, og det var dette foretaket som var grunnlaget for Schøyens Bilcentraler. Firmaet ble videreført, en periode som et datterselskap, av Nobina (fra 1997 til 2009 Concordia), som driver i Norge, Sverige, Danmark og Finland og i 2010 hadde en markedsandel på 15 av det nordiske markedet.
Allerede i grunnleggelsesåret 1921 ble det etablert ruter fra Oslo til Drøbak, Hønefoss, Lommedalen, Snarøya og Stabekk. I 1923 kom det ruter til Sørkedalen og Bygdøy, i 1924 til Maridalen, i 1925 tok selskapet over ei rute til Nittedal og i 1926 åpna ruta til Slemmestad. Hver av disse rutene var organisert som et eget aksjeselskap, der SBC hadde en betydelig eierandel, og sjåfører, velforeninger og privatpersoner var medeiere. Rutebilene som ble brukt på de enkelte rutene var eid av underselskapene, mens SBC hadde utleiebusser som kunne brukes ved behov. Slik brukte SBC lokal kapital for å få oppretta et stort rutenett i Osloområdet, og selskapet ble raskt et av de største i rutebilbransjen. Les mer …
Seljord Billag, L/L, blei skipa på møte i Klokkarstogo i Seljord 3. mai 1919. Frå byrjinga heitte laget Seljords Automobillag. Føremålet med laget var «å driva biltrafikk i rute millom Ulvenes og Årnes for på den visi med ein samstelt person og varebil millom ana å frakte varone til medlemane millom nevnde stellur». Torgrim Haugerud blei valt til formann. Den fyrste bilen laget kjøpte, var ein Federal lastebil. Den vart påbygd i Seljord, «med eit karosjeri på ein måte, men det var nokso primitivt». Før bilen blei satt i rute, kosta den laget 19 865 kr. Bilen køyrde ruta to gonger i veka, men berre om sumaren. Les mer …
Ein eller ei dregel (med dialektformer som dreiel ( Snm.) og driggel ( Ndm.) eller skottdregel ( N-Nor.) er eit skvettbord som blir sett på toppen av ripa ved segling i grov sjø for å minske sjansen for å få sjøen inn i båten i le. På båtar med vaterbord blir dreglane sett i hol i vaterbordet; på båtar utan vaterbord ligg dregelen an mot keipane på innersida, på yttersida er det loddrette jarnband som går i hol mellom ripa og langisa, og dreglane er i tillegg festa med jarnkrokar (og tidligare gjerne vidjeband). På somme båtar, særlig åfjordsbåtar med lågt fribord, kan dreglane vera meir permanent festa. Dreglane kan vera enkle eller ha keipar. Åfjordsbåt-dreglar kan ha årehol, og det finst òg tradisjon om geitbåt-dreglar med årehol. Les mer …
Eit sjøhus, òg kalla ei sjøbu, ei bryggje eller eit pakkhus, er ei lagerbygning i éin (vanlegare to) eller fleire etasjar som ligg med ein vegg over djupt vatn så skuter kan legge til for lasting og lossing. Øvst på sjøveggen er det som regel eitt eller fleire vindhus med vinder for heising av gods mellom bryggja og skutene. Rett under vindhuset er det bryggjedører ( brýjedöre, brøggdørre) i kvar etasje der varene var tekne inn ved lossing av skuta og ut ved lasting. Namnet bryggje med variasjonar (brygge, brøgge, brø’gg, brøggæ, brøgga o.a.) er det vanlege namnet frå Nordmøre og Trondheim og nordover. Sjøhus er det vanlegaste namnet sør i Noreg. På Sunnmøre blir bryggjene, inkludert dei store murbryggjene i jugendstil i Ålesund, helst kalla sjøbuer. Nemninga pakkhus blir helst bruka om dei store bryggjene i bindingsverk som særleg vart bygde frå utpå 1800-talet av. Pakkhus er likevel først og fremst ei funksjonsnemning og inkluderer òg bygningstypar som ikkje er bryggjer. Les mer …
 En nytjøra nordfjordbåt Foto: Håvard Haraldson Hatløy eller nordfjordsbåten er en båttype fra Nordfjord i Sogn og Fjordane. Den går dypere enn sunnfjordbåten, og får dermed bedre kryssegenskaper. Den er også tyngre enn sunnfjordbåten, og ble mye brukt til havfiske. Da fisket flyttet seg lenger og lenger ut på havet ble båtens egenskaper verdsatt også sørover til Sunnfjord og Sogn. Den fortrengte da der etterhvert sunnfjordsbåten, ihvertfall til havfiske. Nordfjordsbåten ble bygget hovedsakelig i Gloppen, hvor skogen var god. Båter ble også bygget i Indre Nordfjord, da gjerne av omreisende båtbyggere vinterstid. Som sognebåten og sunnfjordingen har nordfjordsbåten esinga ved første su fra ripa og bruker keiper som vanlig er på Vestlandet. Båten bruker både likesida og asymmetrisk råseil. Les mer … | 
