Elnes (Asker gnr 67)

Elnes er en matrikkelgård (gnr. 67) i Asker, sør for Vollen. Gårdens opprinnelige navn kan være Elgjarnes, som er nevnt i Håkon Håkonssons saga. Forstavelsen Elgjar har ingen sikker tolking. Det er registrert tre gravhauger på gården og funnet en ringnål av bronse.

Elnes
Alt. navn:	Elnæs
Fylke:	Viken
Kommune:	Asker kommune
Gnr.:	67

Torp er en del av Elnes, men kan ha vært egen gård før Svartedauden. I matrikkelen 1647 er bonden selv, Elling Evensøn, oppført som eier av hele gården, men senere er det oppgitt at Modum (Heggen) presteembete eier 50 %, lagmannsembetet i Christiania 12,5 %, og bonden på gården 37,5 %. Svigersønnen Ola Jonsøn fra Fusdal ble neste bruker. Hans sønn og siden sønnesønnen Per Larssøn drev hele gården samlet inntil 1769 da eierandelen på 37,5 % ble delt mellom sønnene Per og Ola Persøn, gift med Oline Sørensdotter fra Solstad. Hennes nevø Lars Simensøn fra Fjelken kom til Elnes ca. 1770. Om ham fortelles at han var soldat i København og brakte med seg hjem en kone som var hoffdame, men det er tvilsomt. Han ble i alle fall gift med Grete Persdotter Bjerkås. Til fetteren Ole Madssøn Solstad er det også knyttet historier fra soldatlivet i København.

Mellom 1769 og 1800 ble Elnes delt i Nordre og Søndre Elnes, Håkavik og Torp. Håkavik, som var det største av brukene, ble heleid av Modumpresten og Christiania lagstol sammen med Nordre Elnes. De to andre brukene ble bondeeide.

Håkavik

Opprinnelig gnr. 67/3, Håkavikveien 9 tidligere gårdsbruk. Navnet skal komme av mannsnavnene Håkon eller Haki. Håkavik var største bruk på Elnes inntil 1920-årene. Det omfattet hele Elnestangen, og derfra strakte det seg 500 m vestover til gnr. 67/1. Lars Simensøns sønn Petter Christian (1783–1861) var bruker av Håkavik til sin død. Da fikk skipsfører Martin Chr. Johannesen, født i Moss, gift med Henriette Olsdatter fra Arnestad, kjøpe bruket fra Modum presteembete ved kongelig skjøte.

I 1894 ble Håkavik og en del av bruksnr. 67/1 solgt til Høvik-familien fra Røyken. De anla stor isdam på Elnesmyra. En liten bit av dammen eksisterer fortsatt. En isrenne førte til stor isbinge ved Engervik, der isen ble skipet ut. 1922–41 ble Håkavik delt opp i en rekke parseller. Gårdsbygningene på Håkavik med 13 dekar innmark fikk bruksnr. 67/37. Denne delen kjøpte Fritjof Nansens enke Sigrun Nansen og drev småbruk der. Hun omkom under brannutvikling i 1957. Våningshuset, som ble reddet, er antatt å være fra 1700-tallet. Asker kommune kjøpte denne eiendommen og ytre del av Elnestangen til friareal i 1958. Familien Mydske hadde det sterkt reduserte bnr. 3 som de drev under navnet Marken gård, og produktene kalte de Markens grøde. Tradisjonene føres videre i Sjøstrand gartneri.

I 1826 hadde bruket 83 dekar innmark, 1 hest, 5 storfe, 5 småfe.

Nordre Elnes

Gnr. 67/1, Håkavikveien 36. Lars Simensøns sønn Simen (1777–1834) var bruker av Nordre Elnes. Hans enke Åse Jonsdatter fikk kongelig skjøte på bruket i 1839 og solgte det straks til Hans Jonsen (1811–93) og Ole Jensen Arnestad. De delte det seg imellom i 1865. Hans Jonsen beholdt det halverte bruksnr. 67/1 og hadde dessuten bruksnr. 67/10, Søndre Elnes fra 1848. Etter ham overtok konas slektning skipskaptein og -reder Johan Petter Johansen fra Son begge brukene og deretter sønnen Jakob til 1918. I 1939 kjøpte John Eriksson Nordre Elnes, som han drev som gartneri sammen med del av Håkavik, bruksnr. 67/60 og 62, under navnet Eljarnes. Familien Svinningen driver bruket fra 1973 med roseproduksjon som spesialitet. Våningshuset sies å være fra 1780 og drengestua fra 1665.

I 1826 hadde bruket 47 dekar innmark, 1 hest, 4 storfe, 5 småfe. 1939: 52 dekar dyrket jord, 1 hest, 3 storfe.

Nordre Elnes

Gnr. 67/16, Slemmestadveien 486, ble etablert i 1894. Gartner Johan Alfred Granlund hadde dette bruket. Han fikk gullmedalje for sin frukt på Jubileumsutstillingen 1914. Bruket er fortsatt i slektens eie.

Søndre (Øvre) Elnes

Gnr. 67/10, Elnesveien 13, ble utskilt fra bruksnr. 1 i 1802 til Per Larsøns sønnesønn Hans Larsen som omkom på sjøen i 1805. Sønnen Lars Hansen (1801–60) overtok da han ble voksen, men hadde en sørgelig skjebne. Da han og kona var blitt føderådsfolk, hengte hun seg, og han ble sinnssyk. Gnr. 67/10 ble kjøpt av Johan Petter Johansen og drevet sammen med gnr. 67/1 inntil sønnen Jakob Elnes solgte hovedbølet i 1918 og bosatte seg på gnr. 67/10. Sønnesønnen Arne Elnes har eid bruket siden 1976.

I 1826 hadde bruket 55 dekar innmark, 1 hest, 4 storfe, 3 småfe. 1939: 35 dekar dyrket jord, 1 hest, 4 storfe, 5 griser.

Øvre Torp

Gnr. 67/8 og 9, Torpveien 26, utskilt fra bruksnr. 1 i 1769. Hans Simensen (1753–1833) eide og drev dette bruket og siden datteren Oline Hansdatter og mannen Gunder Olsen til 1844. Senere eier Kristoffer Larsen Morberg (1810–86) delte bruket i 1883 slik at husene og det meste av innmarka ble liggende på gnr. 67/9. Det overtok Hans Olsen Rustad og sønnene Thorvald og Hagbart. Kristen Olsen Gald kjøpte bruket i 1917. Elsa Gald har vært eier siden 1993.

I 1826 hadde bruket 70 dekar innmark, 1 hest, 4 storfe, 3 småfe. 1939: 45 dekar dyrket jord, 1 hest, 3 storfe.

Etter delingen besto gnr. 67/8 vesentlig av utmark og var ubebygd. Christiania Portland Cementfabrik i Slemmestad kjøpte bruket, bygde Høymyrdammen og leide bort 18 dekar dyrket jord. En del av eiendommen ble utparsellert til boligfeltet Torp-Høymyr i 1990-årene.

Nedre Torp

Gnr. 67/5, Torpmarka 90, tidligere husmannsplass utskilt fra gnr. 67/3 i 1869 og sammenføyd med gnr. 67/2. Eier var Andreas Hansen fra Almedalen gift med Marte, datter av Lars Simensen Elnes. Arvid Bøhmer kjøpte bruket i 1951 etter å ha forpaktet det noen år. Eiere siden 1995 er Anne Bøhmer Gravdahl og Øystein Arne Gravdahl. Våningshuset skal være fra 1700-tallet.

I 1939 hadde bruket 50 dekar dyrket jord, 1 hest og 2 griser.

Husmanns- eller strandsitterplasser under Elnes

Følgende plasser lå under Elnes: Høymyr (1825), Almedalen (1825), Engervik (Sjøstrandveien 10)

Eksterne lenker

• Elnæs i folketelling 1801 for Asker prestegjeld fra Digitalarkivet
• Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne: Gaardnavne i Akershus Amt, Kristiania 1898.