By

En by er et tettbebygd område av en viss størrelse og/eller viktighet. Tett bebyggelse, (relativt) stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon og begrenset vekt på jordbruk er karakteristiske trekk for en by. Sentral plassering i forhold til kommunikasjonsårene er et annet karakteristisk trekk. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom historien.

Betydningen av ordet «by»

Ordet by kommer fra det norrønt býr, som betyr gard eller plass med flere bygninger. Ordene by og bygd har opprinnelig nesten samme mening. By henleder på bebyggelse som står tett på et begrenset område, mens bygd henleder på spredt bebyggelse i et større geografisk landskap. Begge har imidlertid sitt opphav i (bonde)gårdsbebyggelse, jmfr. betydningen av det norrøne ordet býr. De første «byene» i Norge var således verken kaupangen i Skiringssal, Tønsberg eller Trondheim, men urgårder med det beskrivende navnet By. Urgårdene fikk korte enstavelsesnavn som beskrev det menneskene så, navn som berg, fjell, haug, ås, stein, lund, bjørk, eik, ask, os, vik og by m.fl.

Den moderne forståelsen av begrepet by er imidlertid en ganske annen i dag, selv om altså opprinnelsen nok er den samme. Skal man forklare bruken av ordet by i dag må man kikke på historien vår i Skandinavia, for dette uttrykket må kunne kalles særskandinavisk. Vår forfedre kalte nemlig sine gryende handelssteder for kaupanger (kjøpsteder). Fra Norge kjenner vi kaupangen i Skiringssal som den eldste og best forklarte. Likeledes kjenner vi til Birka i Sverige og Hedeby (Haithabu) i Danmark. I norrønt språk ble disse stedene sikkert referert til kaupanger, men bebyggelsen der de fantes ble trolig omtalt som býr, og det kan være en vesentlig del av forklaringen på hvorfor dansker og nordmenn i dag kaller våre kjøpsteder for byer. Svensk språk har beholdt den opprinnelige betydningen og her brukes ordet by om jordbrukssamfunnets landsby, mens kjøpstaden betegnes som stad.

Landsby og by

Byer må ikke forveksles med landsbyer. Landsbyer er ikke kjøpstader, de er tilknyttet jordbruksnæringen, og har en høy andel yrkesaktive innen jordbruk. Byene derimot er knyttet til næringer som handel, håndverk og administrasjon. Byene hadde ofte sentralfunksjoner for et større område med landsbyer eller spredt jordbruksbebyggelse.

Folketallet er ikke avgjørende for å skille byer og landsbyer. Det finnes landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere.

I industrialiserte land er landsbyen ikke like dominert av jordbruk som før. Mange landsbyer er urbaniserte, og fungerer som små drabantbyer innen en større byregioner. I Danmark bruker Danmarks Statistikk betegnelsen landsby på små byer, med mindre enn 1000 innbyggere, og i England brukes betegnelsen village på omtrent samme måte.

Formell bystatus

I mange land et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et charter. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en domkirke med et bispesete. Eller det kan være kongelig priviligiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I USA kalles det siste incorporation.

Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet indre selvstyre, med eget rettsvesen og selvstendig forvaltning, og dessuten enerett for de med borgerbrev til å drive næringsvirksomhet innenfor et geografisk definert område. Kjøpstadsrettigheter var således «gull verd» for noen, mens det la store begrensninger på andre.

Vi vet også at Håkon VI den 16. mars i 1358 utstedte et privilegiebrev som sikret Skien kjøpstadsrettigheter. Etter reformasjonen i 1536 fikk stadig flere tettsteder slike rettigheter i Norge.

Fra 1850 til i dag har slike privilegier i næringsvirksomheten blitt opphevet.I Norge har kommuner med mer enn 5 000 innbyggere siden 1997 kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen.

Byens form og funksjon

Byer kjennetegnes av at de ved siden av å ha bymessig bebyggelse også har tjenesteytende næringer som handels og håndverksbedrifter. Ofte vil man også finne bedrifter innen industri og transport, og sentralstaten vil være representert med ordensmakt, domstol, skattemyndighet og helsevesen. Jordbruk vil ikke dominere i yrkesmessig sammenheng.

Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter.

Kommunikasjonsforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra apostlenes hester til bil har betydd enormt for utviklingen av byer.

Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet.

Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem.

Byer er bygget omkring et sentrum med hovedgate. Ofte er det sentralbanestasjon og handlegate som utgjør sentrum i en by.

Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I Ungarn finnes det landsbyer med 50 000 innbyggere - og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av USAs byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere håndverkere og utsalgssteder å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte politi, domstoler, fengsler, overnattings- og serveringssteder. Gjerne parker, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike klubber og foreninger.

Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som bensinstasjon, sykkelverksted, restaurant, dagligvarebutikk, gullsmed, park, trykkeri, bank, NAV-kontor, kirkegård, havn osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt.

Statistisk bybegrep

SSB fører ingen spesiell statistikk over kommuner eller tettsteder som kaller seg byer. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage statistikk for bymessige områder eller tettbebyggelser. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over byer og tettsteder. De såkalte tettstedene defineres som sammenhengende bebygde arealer, og de defineres uavhengig av administrative grenser mellom kommuner og fylker. Tettstedenes grenser er dynamiske; de flyttes ettersom bebyggelsen utvides. De nordiske land har en definisjon som i hovedtrekkene er sammenfallende.

Ifølge den nordiske tettstedsdefinisjonen er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som et tettsted i Norge, en tätort i Sverige eller et byområde i Danmark. Maksimal avstand mellom husene er 200 meter, med unntak av Norge som her opererer med 50 meter. Avstanden mellom husene kan overstige dette der det er områder som ikke kan bebygges, eller det er husklynger som naturlig hører med til et tettsted.

SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling (hvert tiende år) etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig.

Byens historie

Man regner Ur fra ca 10 000 f.Kr. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens Pakistan med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5 000 år siden (Mohenjo-Daro). Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som Istanbul, Jeriko, Bagdad, Damaskus, Jerusalem og Roma.

Byer i Norge

Det er usikkert hvilken by som er Norges eldste, men lenge ble Tønsberg regnet som landets eldste. Nyere arkeologiske utgravinger tyder på at Kaupang er Norges første bybebyggelse, og mye tyder på at Trondheim er Norges eldste by som fremdeles eksisterer.

Det føres ingen statistikk i Norge for steder eller kommuner som kaller seg byer. De tre største kommunene med bystatus i Norge etter innbyggertall er Oslo, Bergen og Trondheim. Oslo er også den største byen (tettstedet) regnet etter utstrekning, og strekker seg over flere kommuner. Den største bykommunen etter areal er Tromsø. Tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø. Tettsteder vokser og de vokser sammen, slik som dobbeltbyene Fredrikstad/Sarpsborg og Stavanger/Sandnes.

Tidligere hadde man flere typer tettsteder med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være bergstad, ladested eller kjøpstad. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille.

Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5 000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse (kommuneloven § 3). Bynavn medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier.

Begrepet bykommune brukes ofte , men har ingen formel betydning i administrativ sammenheng. Det betyr enten en kommune hvor i allefall kommunesenteret hadde bystatus fra gammelt av, en kommune som selv har vedtatt at den vil kalle seg by eller bykommune, eller en kommune som har et sterkt urbant preg.

Dog er det slik at statlige myndigheter fortsatt gjør forskjell på byer som har kjøpstadstatus og de som kaller seg by. Byer som er opprettet ved lov eller kongelig forordning har kommunenummer som som har "0" som tredjesiffer i kommunenummeret (eksempel : Kongsvinger har kommunenummer 0402, så det er en by i myndighetenes øyne, mens den selverklærte "byen" Elverum har kommunenummer 0427) Landets handelsdistrikt og andre faktorer er også indikasjoner på at man kan godt kalle seg by, men at det er forskjell på by og "by". Ved stortingsvalg og andre valg kan man på NRK tekst-tv kan man for eksempel se at i Hedmark fylke er det kun HAMAR og KONGSVINGER som er skrevet med versaler, mens den selverklærte Elverum kun har versal i forbokstoven (som resten av fylkets kommuner).

Byer i Norden og andre land

Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i Norge til 1960, Sverige til 1970 og Finland til 2000) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet, slik det fortsatt er i mange land.

Kirken er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i klostre eller kirker, kalles byer med domkirke gjerne «stiftsby». I England er det tradisjonelt slik at byer med domkirke (cathedral) kalles for «city», mens andre byer kalles «town». I USA har hver delstat et lovverk om «hamlet», «village», «township», «town» og «city».

Bybegrepet - en varedeklarasjon

Kommuneloven av 1992 likestiller alle norske kommuner. Begrepet by har ingen juridisk eller formell status i Norge i dag. Begrepet by er likevel ikke forsvunnet.

Fra 1997 kan alle kommuner med mer enn 5000 innbyggere og et urbant sentrumsområde kalle kommunen eller kommunenesenteret for by. Dette kan skje etter vedtak i kommunestyret. Stedet har likevel ingen bystatus. Likevel har mange kommuner valgt å kalle sine bygdesentre for by. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg by etter eget vedtak. Sandvika og Ski er andre eksempler på dette.

Begrepet by brukes mange steder i reklameøyemed for handelstanden. Levanger og Kolvereid er gode eksempel. Levanger var fra 1836 ladested, ble by midt på 1900-tallet fram til kommunesammenslåingene i 1962, da Levanger ble en landkommune med tettstedet Levanger i sentrum. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle være by, og man la da vekt på at bystatus ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen. Tilsvarende finner vi i Nærøy kommune en av landets minste byer, Kolvereid, med 1450 innbyggere. Ordføreren fremhever i et intervju 2002 at det først og fremst er oppmerksomheten som er viktig. For det er ikke til å komme fra at Nærøy er en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sier ordføreren.

Størrelsen på enkelte norske byer

Dette er ikke et statistisk begrep!

Innbyggertallene er per 1. januar 2007:

1. Oslo: 545 739
2. Bergen: 220 418
3. Trondheim: 152 845
4. Stavanger: 115 087
5. Kristiansand: 77 840
6. Sandnes: 60 507
7. Fredrikstad: 71 297 (del av Nedre Glomma)
8. Drammen: 58 730
9. Tromsø: 64 492
10. Skien: 50 696 (del av Grenland)
11. Sarpsborg: 50 593 (del av Nedre Glomma)
12. Sandefjord: 41 897
13. Ålesund: 38 316
14. Bodø: 35 618
15. Arendal: 31 378
16. Porsgrunn: 31 243 (del av Grenland)
17. Haugesund: 31 140
18. Tønsberg: 30 061

Se også

• Bystatus
• Tettsted
• Forstad
• Hovedstad
• Kjøpstad
• Bergstad
• Bystat
• Byborger
• Bybranner
• Bydel
• Bykommune
• Byplanlegging
• Byrett
• Byråd
• Bystyre
• Liste over norske byer (alfabetisk)
• Liste over norske byer etter innbyggertall
• Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
• Liste over norske byer (etter fylke)

Eksterne lenker

• Kva er byar og tettstader?

---