 Lauritz Fuglevik og kona Constance, født Flørenes. Foto: Ukjent (født 27. oktober 1860 på gården Fuglevik i Halse og Harkmark kommune, død 24. august 1933) var lærer og lokalhistoriker. Han var lærer på Landøy fra 1882, senere også på Skogsøy. Allerede like etter konfirmasjonen begynte han på Seminaret i Søgne, og etter to år der var han lærerkandidat. Den første tiden var han vikarlærer flere steder i Halse, en tid var han også på Malmø skole. Da han sluttet som lærer i 1927, hadde han vært lærer på Landøy og Skogsøy i 45 år. Les mer …
Per Spilling (født 1898, død 28. januar 1942) var overrettsakfører og motstandsmann under krigen. Han var født i Mandal der faren, Knut Spilling (1865-1953) drev sakførerforretning inntil han i 1910 ble sorenskriver i Alta og flyttet dit med hele familien. Per Spilling gikk på folkeskole delvis i Mandal og delvis i Alta. Videre skolegang fikk han i Tromsø hvor han etter 3-4 år tok examen artium i 1918. I Tromsø var han kjent som en ivrig friluftsmann og fjellvandrer. Sammen med sin gode venn Peter Wessel Zappfe «besteg» han mange av fjelltoppene rundt Tromsø. Senere skulle det også bli fjellvandring i Harstad, og på en fjelltopp på Grytøya kunne man fortsatt i 2011 finne Per Spillings besøk dokumentert i en gjestebok. Jusstudiet brukte han lang tid på, da han var i tvil om det var jurist eller arkitekt han skulle bli. I studietiden hadde han også et opphold i Tyskland. I 1925 ble han cand.jur., og etter er kort opphold i Kragerø, der hans far nå var sorenskriver, ble han våren 1926 dommerfullmektig i Trondenes. Året etter ble han overrettssakfører i Rørvik, men allerede sommeren 1928 var han tilbake i Harstad som fullmektig hos overrettsakfører Ole Chr. Kind. Les mer …
 Foto av Elise Sem, sannsynligvis fra andre halvdel av 1920-tallet. Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 26. november 1870 i Christiania, død 9. januar 1950 i Oslo) var jurist med en pionéerkarriere. Hun ble i 1904 landets første kvinnelige overrettssakfører med egen forretning, og ble i 1912 landets første kvinnelige høyesterettsadvokat. Elise Sem hadde en rekke verv. I 1918 ble hun varaformann og i 1931 formann i Kristiania og Akers lønnsnevnd for industrielt hjemmearbeid. I 1896 stiftet hun Kvinnelige Studenters Gymnastikkforening, og i 1904 tok hun Norges Livredningsselskabs eksamen etter å ha gjennomgått et introduksjonskurs i svømming og livredding. Les mer …
 Lindesnes fyr i 2010. Foto: Selmer van Alten Lindesnes fyrstasjon ligger på Norges sydligste fastlandspunkt, Neset. Fyrstasjonen ble opprettet i 1655. Det ble snart nedlagt og først tent igjen i 1725. Fyrstasjonen har visuell og funksjonell forbindelse med Markøy fyrstasjon som ble tent samtidig for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark. I 1822 ble det oppført et lukket kullblussfyr som var i bruk frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble innstallert. Dette er en 1. ordens fransk linse, en av de største som finnes. Den ble overført til dagens fyr i 1915.
Anlegget er som landets eldste og syldligste beliggende fastlandsfyr et viktig landemerke med nasjonal symbolverdi. Ruinen av kullblussfyret og støpejernstårnet viser til sammen den historiske spennvidden i området, samt den fyrtekniske utviklingen. Fyret er medlem av Norsk Fyrhistorisk Forening. Les mer …
 Galeasen «Den Gode Hensigt» i Thisted 1908. Kaptein Gabrielsen. Foto: Lindesnes bygdemuseum Den nybygde sluppen «Den gode Hensigt» ble ifølge Kristiansand tollkammers skipsmålingsprotokoll målt til 4,5 kml den 19. september 1862 og skipper var Ths. Tønnesen, Søgne. Den skulle være bygget i Kristiansand ved det gamle ferjeleiet eller i østre enden av Tordenskjoldsgate mot elven. Den var klinkbygget, halvdekk akter og en mast med stor seilføring, slik det var vanlig for Danmarkssluppene. Den ble satt inn i seilas på Danmark, trelast fra Sørlandet nedover og landbruksvarer tilbake.
Høllen ble hjemstedet i flere år og her ble også lasten fra Danmark ofte losset. I 1899 ble skuten satt på land i Fuglevik, øst om Tånes, og forlenget, forhøyet og forandret til å bli en kravellbygget, to-mastet skute, det vi kaller en galeas, som målte 41 brt og 29 nrt.
Et navn kan til sine tider ha sin egen historie. Som ny hette den altså «Den gode Hensigt» og var ofte innom Høllen. Det fortelles fra den gang om en lærer fra stedet som sjelden lot en slupp komme hjem fra Danmark uten å være nede på havnen og ombord for å ønske mannskap og skip velkommen hjem. På en av disse turene var han ombord meget lenge og da han kom i land var plutselig veien gjennom tettbebyggelsen blitt så altfor smal. EN mann som han møtte sa at det gikk ikke an at en mann som han kom i land på den måten. Dette var læreren helt enig i, men det var gjort i den gode hensigt.
Etter at skuten ble ombygget i Fuglevik ble navnet forkortet på navnebrettet til å bli «D.G. Hensigt». Det var ikke ende på oppfinnsomhet blant folk om hva de to første bokstaver stod for.
I 1975 ble skuten brukt til et arbeid i havnen på Sævik på utsiden av Karmøy. Etter en natt med vinden inn fra havet fant mannskapet om morgenen skuten fyllt av vann. Igjen ble «Udvår» hevet, og det som var av verdi ble demontert og satt på land.
Skipet som var bygget i 1862, sluppen «Den gode Hensigt», senere galeasen «Hensigten», nå med navnet «Udvår» ble tauet til Ryfylkefjorden utenfor Nedstrand, der den ble senket 113 år gammel. Sjøfartsdirektoratet har her pekt ut en plass som er meget dyp hvor utrangerte skip kan senkes, og vår gamle, gode venn ligger der sammen med så mange av sine tidligere konkurrenter. Les mer …
 Her mener man kirken på Foss har ligget. Foto: Rolf Steinar Bergli på Foss i Sør-Audnedal, nå Lindesnes kommune, var en gammel kirke, muligens en stavkirke men selve kirkebygget er ikke nevnt i noen gamle kilder. "Foss kirkesogn og skipreide" er nevnt i kilder i 1487, 1488 og i to brev 1489. Kirkegården er nevnt i et brev fra 1563. Man vet lite om kirken og det er teorier om at den kan ha vært både en gårdskirke og en sognekirke. Var kirken en sognekirke var den senest lagt ned i 1620, da den ikke omtales i Stavanger bispedømmes jordebok det året.
Ulike gjenstander fra kirken fortelles å være i bygda fremdeles, bl.a. flere dører, en planke, trappestein [1] og et kvinnehode av tre som skal være funnet i elva (dette har påfallende likheter med utskjæringer i dagens Valle kirke). Ved Mandal museum finnes det ulike gjenstander og kirkeornamentikk i Konsul Bessesens samling som tilskrives kirken (Fossmonen), men inskripsjonen på en av gjenstandene (AOW 1641) gjør det mindre sannsynlig. Også et treskap og en ovnsvegg sies å være fra kirken, men dateringen av disse (1636 og ca 1730) tilsier at det er lite sannsynlig at disse stammer fra kirken. En mulig forklaring er at disse to siste gjenstandene har vært brukt i tingstua på Foss, som lå rett ved kirkestedet. Les mer … | 
