 Elias Tønnesen i Kristiania politikammers forbryteralbum 1904–1906. (født 24. januar 1888 i Nes i Vest-Agder, død 31. mai 1950 i Sandnes) var på begynnelsen av 1900-tallet en av Norges mest kjente stortyver og skapsprengere. Han ble også kjent for å ha rømt fra flere fengsler. Tønnesen fikk mange brev og gaver fra beundrere mens han satt i fengsel, og det ble skrevet flere viser om ham. Han ble til og med dikta inn i en av historiene om mesterdetektiven Knut Gribb. Han led under psykisk sykdom, og tilbrakte de siste drøyt tredve åra av sitt liv på asyl. Les mer …
 Byklumplasset ein gong i åra 1910-20. Foto Wilse, her etter ein kopi hjå Olav og Ingebjørg Byklum i Innistog. Heggjeslettune var to små husmannsplassar under Innistog i Bykle, som låg like nedanfor Nystog og Åsen under Torsbu. I dette terrenget renn ein bekk som vert kalla Kvennbekken, og Heggjesletta låg på vestsida av bekken, Plasset på austsida. I sume kjelder finn me nemningane Austre og Vestre Heggjesletta, noko som samstavar godt med fleirtalsnamnet Heggjeslettune. Sidan det langt på veg var dei same folka som budde på dei to plassane, skal me taka dei under eitt.
Det fyrste ein høyrer gjete om staden er at Torleiv Åsmundsson Byklum fekk bygsla ein plass kalla «Heggeslettene» på livetida hjå Olav Drengsson i Innistog i 1858. Men Torleiv var ungkar, og mykje på farten, og hadde nok lite både av hug og høve til å vera fastbuande husmann. Difor vart det inntil vidare til at han overlet bruken av verestaden sin til broren, Hallvard Åsmundsson, og faren, Åsmund Olavsson (Berdalen).
Me har skjøna det slik at det stykket Torleiv hadde bygsla i 1858 femnde over både Heggjesletta og Plasset, og at broren og faren sidan dela det, slik at Hallvard hadde Heggjesletta medan Åsmund sat på Plasset. Iallfall var det såleis i 1865, les me i folketeljinga frå det året. I folketeljingslista ser me også at han som har skrive henne fyrst har ført opp Torleiv Åsmundsson som husmann på Plasset, men etterpå strika over det namnet, og skrive inn Åsmund Olavsson i staden. For Torleiv, som sat med kontrakta, og såleis formelt var husmannen både på Plasset og Heggjesletta, var ikkje til stades, og kunne då ikkje godt stå som busett her. I røynda heldt han på denne tid til hjå Ånund Torgrimsson Flateland på plassen Haugen under Flateland, bnr 10 (jfr. Valle VI, 201 f), der han var busete og arbeidde som skinnfellmakar, etter det folketeljingslista frå Valle opplyser. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Oscar Handeland ved skrivebordet, 1941. Foto: NLM-arkivet ( 1890- 1967) var i heile sitt yrkesaktive liv tilsett i Norsk Luthersk Misjonssamband som historikar, redaktør i Kineseren ( Utsyn) og lærar i kyrkje- og misjonshistorie ved misjonsskulen på Fjellhaug på Sinsen i Oslo. I denne artikkelen vert det gjort greie for hans arbeid som historikar med særleg vekt på hans framstilling av lekmannsrørsla i høve til den offisielle kyrkja.
I 1916 utgav fellesstyret (hovudstyret) i Det norske lutherske Kinamisjonsforbund ei historiebok om organisasjonen. Den har tittelen 25 år. Det står ikkje noko om kven som har skrive boka. Seinare vart det klart at forfattaren var Oscar Handeland. Handeland var på den tida redaksjonssekretær i Kineseren og medhjelpar eller assistent for Johannes Brandtzæg. Brandtzæg var sekretær (generalsekretær) i Kinamisjonsforbundet. Les mer …
Frøyrak er gard nr. 55 i Bygland kommune. Gardsvaldet femner om eit areal på om lag 13 500 da i to teigar. Hovudteigen ligg omkring garden, ved fjorden og innover til og med Røyrfjell. Det verkar ikkje naudsynt å tenke seg at Frøyrak har gått ut frå nokon annan gard, men det er vanleg å tenke seg at opphavsgardane hadde gardsvald som gjekk frå fjord til langstreng, dvs til Åserals-grensa. Det har ikkje Frøyrak, og ein må då tenke seg at garden i svært gamal tid har gått ut frå Dale. Den andre teigen er eit heieområde omkring Ormslivatna, mellom gardsvalda til Dale og Horverak/ Tveitå. Det finst ikkje kjelder som kan fortelje om korleis dette området kom under Frøyrak, anna enn det at begge bruka har sin del av Ormsli, slik at Ormsli må ha høyrd med frå før bruksdelinga midt på 1600-talet. Les mer …
 Høydølen på prøvetur i 1950. MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.
Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.
Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg. Les mer … | 
