Sonja Henie sammen med kong Olav V under åpningen av Henie Onstad kunstsenter i Bærum i 1968.
(født 8. april 1912 i
Kristiania, død 12. oktober 1969) var kunstløper, filmskuespiller og kunstsamler, trolig den internasjonalt mest kjente norske kvinne noensinne. Hun vant 10 verdensmesterskap på rad mellom 1927 og 1936, seks europamesterskap mellom 1931 og 1936, og ble olympisk mester ved tre olympiske leker på rad mellom 1928 og 1936. Hun var Kristiania-jente, født ved
Bankplassen, oppvokst på
Frogner, og bodde som voksen i
USA og senere i
Asker. I 2018 kom spillefilmen
Sonja, med Ine Marie Willmann i hovedrollen som Sonja Henie.
Les mer …
Petter Leifsens barndomshjem.
Foto: Roy Olsen (2011)
(født
2. mai 1905 i
Moss, død
1981 i
Larvik) var snekker, langrennsløper og skihopper. Han tihørte
Idrettsforeningen Fram i Larvik. Leifsen kom som ganske ung til
Torstrand. I gutteårene spilte han fotball om somrene, men om vintrene var han en kløpper såvel i langrennsløypa som i hoppbakken. I flere år var han en gjenganger på premielistene i lokale skirenn og ble også kretsmester. Leifsen utpekte seg som selve basen under anleggelsen av Frambakken og senere av Lille-Fram. I det vesle snekkerverkstedet i Drnoningens gate mottok han ski fra omtrent hele Larvik by til reparasjon, preparering samt smøring.
Les mer …Harstad Idrettslag (HIL) ble stiftet
1. mars 1903. Initiativtaker var gullsmed Edvard Pedersen. Han var skiløper, og laget ble da også i utgangspunktet et rent skilag. Navnet ble
Landsaas skilag (som ikke må forveksles med det Landsås skilag som ble etablert i 1935 og
Landsås Fotball som ble etablert i 1945). I
1912 skiftet laget navn til Harstad skilag, men bare noen måneder senere ble det vedtatt å igjen skifte navn til Harstad Idrettslag. Klubbformann i denne perioden var musikeren, fanejunker
Alfred Evensen, som også på andre områder har skrevet seg inn i byens historie. Det var også under hans ledelse at det ble anlagt idrettsplass i byen – senere
Harstad stadion.
Også etter at idrettsplassen kom, var ski viktig for klubben, men fotball og friidrett hadde nå størst fremgang.I
1937 hadde det vært en konflikt mellom de to sistnevnte interessene som medførte at friidrettsfolkene valgte å starte egen klubb -
IK Hind.
HIL-lag fra 1930-tallet: Bakerst fra venstre: Odd Næss, Sigvart Iversen,
Arne Thorbergsen,
Sigurd Saue og Ole Solstad. Neste rad: Peder Hansen og Ottar Stangnes. Andre rad: Arnold Eilertsen, Ottar Marthinussen og Edvin B. Schjelderup. Keeperen foran er Einar Carlsen. (Foto: Ole Solstad.) Bildet er et utklipp fra Harstad Tidende 15. november 1990.
Lagets krigshistorie
10. oktober 1941 ble en dramatisk dag for idretten i Harstad. Da mottok Harstad Idrettslag et brev fra Nasjonal Samlings kretsfører, om det nazistene kalte for «forordning om beskyttelse av norsk idrett». Det førte til et umiddelbart styremøte som vedtok å innkalle til ekstraordinær generalforsamling for å behandle pålegget fra nazistene. De seks som deltok på styremøtet som ble avholdt på Budahl kafé var formann Arne Thorbergsen, formann i hyttestyret Odd Wang, kasserer Arnold Nilsen, Johan Igeland, Sverre Bakkeli og formann i skigruppa, Peder Lind-Solstad.
På nazistenes hjemmebane.
Etter en kort diskusjon bestemte et enstemmig styre seg for følgende vedtak: «Ekstraordinær generalforsamling i Harstad Idrettslag holdes søndag 9. november klokken 18.30 i NS-husets (!) store sal (Arbeidersamfundet). Allerede på dette tidspunktet var det temmelig klart at Harstad Idrettslag ville gjøre det samme som en samlet norsk idrettsbevegelse, nemlig å si nei til pålegget om en NS-organisert idrett. Hvorfor en valgte å avholde den ekstraordinære generalforsamlingen i en bygning kontrollert av nazistene, står det ingenting om i protokollene, men etter all sannsynlighet vurderte styret at et nei-vedtak i NS-huset ville svi ekstra.
Protokolletilførsel.
Det ble foretatt lukket avstemming blant de 10 som var møtt opp på den ekstraordinære generalforsamlingen. Etter at opptellingen var klar, ble det gjort følgende vedtak: «Med 9 mot 1 stemme vedtar Harstad Idrettslag å ikke gå inn for nyordningen innen norsk idrett. Peder Lind-Solstad ønsket tilført protokollen at han stemte for nyordningen». Lind-Solstad ble senere en sentral person innen NS i Harstad-området.
Trusler og forfalskning.
Men tross det klare vedtaket om idrettsboikott ga ikke nazistene seg. De framsatte gjentatt krav om aktivitet og avvikling av idrettskonkurranser, men klarte det ikke fordi både den sterke klubbledelsen og de aktive i Harstad Idrettslag ikke ville la seg presse eller true til å konkurrere. Til slutt forsøkte NS å innkalle til ekstraordinær generalforsamling. - en innkalling hvor formann Arne Thorbergsens underskift var forfalsket. Det ble gjennomskuet og forsøket førte ikke fram.
Kroner 5,82 til nazistene.
Senere stjal nazistene HIL-navnet og oppnevnte et eget styre som skulle få aktivitet i idretten i Harstad igjen. Også det ble en fullstendig fiasko. NS krevde å få utlevert alt idrettsmateriell, protokoller og arkiv. De fikk utlevert siste forhandlingsprotokoll, dagbokjournalen, de sist ankomne opprop fra NS samt kassabeholdningen på kroner 5,82. Nazistene var slett ikke fornøyd og rettet flere henvendelser om materiell og protokoller. Men fikk alltid til svar at alt dessverre var kommet på avveie. Sannheten var at både protokoller og premier var tatt vare på og gjemt.
I dvale.
Dermed var det slutt på all organisert idrett innen Harstad Idrettslag resten av krigen. I protokollene er det ikke notert en eneste linje før den ordinære generalforsamlingen på Hotell Nobel 25. mai 1945 - knappe tre uker etter at tyskerne hadde kapitulert og Norge igjen var et fritt land. Deler av det styret som sa nei til nazistene i 1941 ble gjenvalgt, mens Peder Lind-Solstad for alltid var borte fra Harstad Idrettslag.
Kilde
Bård Jørgen Elden har akkurat forlatt hoppkanten - og skiene. Det er duket for mageplask
Det var mye folk samlet på Langvassheimen denne søndagen i 1992 da Bård Jørgen og
Trond Einar Elden demonstrerte hvordan man hopper
Bokløvstil på Langvatnet. Begge guttene fra Vengstad var fortsatt godt etablert i kombinerteliten. Men her skjedde mer enn vågal hoppoppvisning. Langvassheimen er fjellstyrets hytte, der hele bygda kan markere dager, år og begivenheter.På 1990-tallet var det vanlig med en sommerlig samling
Langvassheimen; en typisk naumdølsk institusjon som er driftet av
Namdalseid fjellstyre. Mange aktiviteter engasjerte eidbyggene. Etter hvert kom det også utenbygdsboende for å oppleve folkelivet. Det var natursti og diverse andre konkurranser og det var fine premier til de som hevdet seg best. Fjellstyret grillet ørret fra
Finnvollvatnet og damene i internatkjøkkenet kokte kaffe og blandet saft. Finvær var det også, iallfall den sommersøndagen i
1992.
Les mer …
«Borter-Finnmarka»s best hopper?
Ola M. Johnsen i svevet i «Ratsa» - hoppbakken innerst på Finnmarka som ble bygd opp hver vinter - på 1950-tallet. Hopperen ser ut over
Ratdongin mot sagbrukene og
OffenåsenRatsa var en av de største hoppbakkene barn og ungdom hadde i bydelen Finnmarka på Steinkjer i 1950-åra. Lengste hopp: 22 meter. Betegnende navn hadde den og: Oppkalt etter søppelfyllinga som dannet flata: «Ratdongin». På Finnmarka, som i andre bydeler i Steinkjer - og for øvrig ut over landet, ble det bygd hoppbakker hver vinter. Ovarennet måtte rives når snøen begynte å tine, for da ble det jo tid for våronn på den marka det var satt opp på.
Navnet skjemmer ingen sies det. Betegnelsen Ratsa er igjen en omfortolkning - av begrepet ratdongi, som altså på
Innherradsdialekt betyr avfallsplass. Og når man igjen betenker at på
Ratdongin så ble hele bysamfunnets søppel tømt; fra husholdninger så vel som industri og annet - inklusive slakteavfall fra
Bøndernes Salgslag - ja, så gir det seg sjøl at det tid om annen kunne lukte sterkt fra Auja.
Les mer …
