| lokalhistoriewiki.no
|
| Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 73 430 artikler og 210 425 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI.
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer …
Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-94 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
 Portrettfoto av Sigrid Undset. Foto: E. Rude (1932) Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer) regnes blant Norges fremste forfattere på 1900-tallet. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, og er den kvinnelige, norske forfatter som er best kjent i utlandet. Hun er særlig kjent for sine beretninger lagt til middelalderen, ikke minst Kristin Lavransdatter. Hun markerte seg også som katolsk konvertitt.
Sigrid Undset var datter av arkeologen Ingvald Martin Undset og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, svigerinne til filologen Sigge Pantzerhielm Thomas og tante til arkeologen Charlotte Blindheim.
Moren var fra Kalundborg, hvor også Sigurd Undset ble født. Hun var den eldste av tre søstre, og vokste opp sammen med dem i Kristiania. Hun sto svært nær sin far, og han trakk henne aktivt inn i sitt arbeid som arkeolog. Farens innstilling til vitenskap og forskning førte til at hun tidlig utvikla en skepsis mot den til tider naive framtidstroen som prega mange, og mot alle former for populærframstillinger. Hun var bare elleve år da han døde, men han satte svært dype spor i hennes personlighet og syn på verden. Hun skildra selv forholdet til faren i erindringsboka Elleve år. Les mer …
 Kristine Bonnevie ca. 1910. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondheim, død 30. august 1948 i Oslo) var zoolog. I 1912 ble hun den første kvinnelige professor i Norge.Bonnevie tok doktorgraden i zoologi i 1906 på avhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni», som tok utgangspunkt i kjønnscelledannelse hos en parasittisk snegleart. Hun var den femte norske kvinne med doktorgrad, og den andre med doktorgrad tatt i Norge. Agnes Mathilde Wergeland, Elizabeth "Betsy" Stephansen, og Emily Arnesen tok alle sine doktorgrader i Zürich i Sveits mellom 1890 og 1903, mens tyskfilologen Clara Holst disputerte i Kristiania 10. desember 1903. Ingen av disse ble professorer i Norge (men Agnes Mathilde Wergeland ble professor i historie ved Universitetet i Wyoming i USA i 1902).
Utnevnelsen av Kristine Bonnevie til professor fant sted 4. juli 1912, og ble omtalt i positive ordelag i Aftenpostens aftennummer samme dag (utdrag):
| Dr. Bonnevie er ikke alene i besiddelse af omfattende videnskabelige kundskaber, men hun har en sjelden evne til at meddele andre af sin egen rige kundskabsfylde. Hun forstaar at inspirere sine elever og indgyde dem samme varme interesse for studierne, som fylder henne selv. Og hendes forelesninger, som er holdt i en klar og anskuelig form, giver stadig studenterne impulser til videre arbeide. Frøken Bonnevies udnævnelse til professor vil derfor blive hilset med glæde inden videnskabelige kredse.
|
|
|
Les mer …
 Fra Uppenbarelsekyrkan i Saltsjöbaden. Knut og Alice Wallenberg er gravlagt her. Foto: Wikimedia Commons (brukeren «Ankara») Alice Olga Constance Wallenberg (født Nickelsen 4. juli 1858 i Christiania, død 1. mars 1956 i Stockholm) var kona til finansmannen og politikeren Knut Wallenberg (1853–1938). I 1917 oppretta paret Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse, etter å ha donert 20 millioner svenske kroner. I Norge er ekteparet blant annet kjent for å ha finansiert glassmalerier i Trefoldighetskirka i Oslo. Eplesorten «Alice» er oppkalt etter Alice Wallenberg.
Hun vokste opp i Christiania, som datter av kjøpmann Nicolai Nickelsen og Sophie. Faren var født i hovedstaden, mens mora var fra Altona ved Hamburg. Ifølge folketellinga for 1865 bodde Nickelsen-familien i Store Strandgate 9. De var velstående, og hadde på dette tidspunktet tre tjenestejenter. Nicolai Nickelsen og broren hadde arva den store formua til faren, som hadde vært en av Kristianias større redere og kjøpmenn. Nicolai Nickelsen begynte imidlertid å spekulere i kaffebransjen, og i 1866 gikk han konkurs. Nickelsen tok deretter livet av seg.
Enka Sophie måtte stole på økonomisk hjelp fra venner av familien. Med generalkonsul Peter Petersen i spissen ble det sørga for at Alice Nickelsen fikk ta sangutdanning. I 1875 bodde hun sammen med mora i Pilestredet 20 og ble titulert som «operasangerinde». Kort tid seinere flytta hun til Paris for å studere sang. På en sammenkomst hos den norsk-svenske militærattacheen Ferdinand Staff møtte hun 3. januar 1878 Knut Wallenberg, en av sønnene til den rike bankmannen André Oscar Wallenberg. Les mer …
 Foto: Jensens (Wikimedia Commons) 2008 (SAH) er en regional institusjon innen Arkivverket med ansvarsområde som omfatter Innlandet fylke. Det ble opprettet i 1917 under navnet Stiftsarkivet i Hamar, men endret navn i 1919, da stiftsarkivene fikk den nye betegnelsen statsarkiv. SAH skal primært ta vare på og tilgjengeliggjøre arkivmateriale fra den lokale statsadministrasjonen innen de to fylkene, men tar også i mot bevaringsverdige privatarkiver. Arkivet har i dag ca. 10 000 hyllemeter arkivmateriale, derav 600-700 hyllemeter privatarkiv etter bedrifter, foreninger og enkeltpersoner (ca. 300 enkeltarkiver). Av større privatarkiver kan nevnes brenneriene Løiten, Atlungstad og Strand, bankarkiver og arkivet til Rena Kartonfabrik A/S. Materialet strekker seg fra 1600-tallet til 1990-årene. Les mer … |
|
|
