Rasmus Breistein: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| (31 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Rasmus Breistein|Rasmus Dorthin Breistein]]''' (født [[16. november]] [[1890]] i [[Åsane kommune|Åsane]], død [[16. oktober]] [[1976]] i Hollywood, California), [[USA]]) var filmregissør og var sammen med [[ | '''[[Rasmus Breistein|Rasmus Dorthin Breistein]]''' (født [[16. november]] [[1890]] i [[Åsane kommune|Åsane]], død [[16. oktober]] [[1976]] i Hollywood, California), [[USA]]) var filmregissør og var sammen med [[Leif Sinding]] og [[Tancred Ibsen (1893–1978)|Tancred Ibsen]] de ledende filmregissører i årene før krigen. Han ble først kjent for [[stumfilm]]er, blant dem folkelivsskildringene ''Fante-Anne'' fra 1920 og ''Jomfru Trofast'' fra 1921. Breistein mestret også overgangen til lydfilm, og sto bak suksessene med ''Ungen'' fra 1938 etter [[Oskar Braaten]]s skuespill og ble åpningsfilm av [[Klingenberg kino]], samt ''Trysil-Knut'' fra 1942 med [[Alfred Maurstad]] i tittelrollen. | ||
== Bakgrunn == | == Bakgrunn == | ||
Breistein var sønn av garver og gårdbruker Nils Hansen Breistein (1853–1939) og Anna Rasmusdatter Tuft (1854–1940) og vokste opp i et bygdemiljø i Åsane. Han var musikalsk og fra konfirmasjonsalderen spilte han [[hardingfele]] ved brylluper på Vestlandet. | Breistein var sønn av garver og gårdbruker Nils Hansen Breistein (1853–1939) og Anna Rasmusdatter Tuft (1854–1940) og vokste opp i et bygdemiljø i Åsane. Han var musikalsk og fra før konfirmasjonsalderen spilte han [[hardingfele]] ved et femtitalls brylluper på Vestlandet. | ||
Han vant en pris på en kappleik i [[Vestmannalaget]] i 1910, og ble da med som musiker og skuespiller i [[Hulda Garborg]]s teatergruppe [[Det Norske Spellaget]] som hadde blitt stiftet i 1899. Dette var forløperen til [[Det Norske Teatret]] som ble etablert i 1912. Breistein medvirket i teaterets første forestilling, som var ''Ervingen'' av [[Ivar Aasen]] i 1913. Breistein var tilknyttet teateret fram til 1920. | Han vant en pris på en kappleik i [[Vestmannalaget]] i 1910, og ble da med som musiker og skuespiller i fire produksjoner i [[Hulda Garborg]]s teatergruppe [[Det Norske Spellaget]] som hadde blitt stiftet i 1899. Dette var forløperen til [[Det Norske Teatret]] som ble etablert i 1912. Breistein medvirket i teaterets første forestilling, som var ''Ervingen'' av [[Ivar Aasen]] i 1913. Breistein var tilknyttet teateret fram til 1920 og medvirket her som skuespiller i elleve produksjoner. | ||
== Film == | == Film == | ||
{{thumb|Tveito Skjønberg Fante-Anne.png|[[Einar Tveito]] og [[Henny Skjønberg]] som Jon Sandbakken og hans mor i ''[[Fante-Anne (film)|Fante-Anne]].|[[Hans Olafson Tveito (1887–1953)|Hans Tveito]]|1920}} | |||
{{thumb|Brudeferden plakat.jpg|Filmplakaten til ''[[Brudeferden i Hardanger (film)|Brudeferden i Hardanger]]'' fra 1926}} | |||
Breistein var filminteressert, men på denne tiden var det svensk filmindustri som produserte i det norske markedet og fikk stor suksess med norske litterære klassikere som for eksempel ''Terje Vigen'' og ''Synnøve Solbakken''. Breistein bestemte seg for selv å lage film basert på norsk materiale, og etter lang tids søk gjennom norske bondefortellinger fant han fortellingen ''Fante-Anne'' fra ''Smaastykke'' fra 1879, skrevet av [[Kristofer Janson]], som et godt grunnlag for en filmatisering. Han tok kontakt med direktør Gunnar Fossberg i Kommunenes Filmcentral, som også var styremedlem i Det Norske Teatret, og som støttet prosjektet med blant annet med fotograf og laboratorium. Filmen ble tatt opp på [[Vågå]] med vakre eksteriørbilder sommeren 1920 med skuespillere fra Det Norske Teatret. Filmen hadde premiere 11. september samme år og ble tatt godt imot av publikum. | |||
Filmen ''[[Fante-Anne (film)|Fante-Anne]]'' skulle sammen med ''[[Kaksen paa Øverland]]'' fra samme år, regissert av [[Gustav Adolf Olsen]] bli det som ble kalt «det nasjonale gjennombrudd» for norsk film. Disse filmene er kjennetegnet av melodramatiske fortellinger i bondemiljø, bunader, folkeviseleik og seteridyll. Dette skulle bli faste bestanddeler i norske filmer i hele [[mellomkrigstiden]], også etter at lydfilmene kom. | |||
I 1921 fulgte melodramaene ''[[Jomfru Trofast]]'' og ''[[Felix (film)|Felix]]'', produsert av Kommunenes Filmcentral, og året etter la Breistein ut på turne med ''Fante-Anne'', som han ofte viste på steder som ikke hadde fast kino, med tilhørende foredrag og spill på hardingfele. Han reiste også til norske emigrantmiljøer i USA, hvor Kristofer Janson var et viktig kontaktpunkt gjennom den [[Unitarisme|unitarmenigheten]] han hadde stiftet i [[Minnesota]]. Både ved denne og senere turneer ble Breistein et viktig bindeledd mellom norske innvandrere i USA og gamlelandet. | |||
{{thumb|Ungen 1938.jpg|Stillbilde fra ''[[Ungen (film 1938)|Ungen]]'', hovedrolleinnehaver [[Eva Sletto]] med ungen.|[[Nasjonalbiblioteket]]|1938}} | |||
Breistein fortsatte med skildringer fra bygde-Norge med stumfilmene ''[[Brudeferden i Hardanger (film)|Brudeferden i Hardanger]]'' fra 1926, ''[[Kristine Valdresdatter]]'' fra 1930, som ble Norges siste stumfilm, og lydfilmen ''[[Liv (film)|Liv]]'' fra 1934, den første og siste av disse etter fortellinger av Janson, ''Kristine Valdresdatter'' etter en roman fra 1886 av [[Hans Andersen Foss]]. | |||
Deretter kom en for han en litt utypisk film, ''[[Ungen (film 1938)|Ungen]]'' fra 1938, basert på [[Oskar Braaten]]s skuespill fra 1911. Braaten bistod også med innstudering av replikkene og dialektbruken. Denne filmen skiller seg fra de øvrige ved at handlingen er lagt til et arbeidermiljø i hovedstaden, og Braatens realisme vktlegges på bekostning av det melodramatiske. Breisteins sterke posisjon i norsk film ble tydelig da Oslo kinematografer valgte denne filmen som åpningsfilm da deres nye storstue [[Klingenberg kino]] skulle åpnes. | |||
Breistein ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for norsk film. Nesten 86 år gammel døde han i Hollywood under sitt tjuende USA-opphold. Urnen er satt ned på [[Bryn kirkegård (Bærum)|Bryn kirkegård]] ved [[Bryn kirke]] i [[Bærum kommune|Bærum]]. | |||
== Verker == | == Verker == | ||
{{thumb|Kristine Valdresdatter.jpg|Fra innpillingen av ''[[Kristine Valdresdatter]]'', spelemannen Harald Bergli kommer til bygda.|[[Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek]]}} | |||
=== Spillefilmer === | === Spillefilmer === | ||
* 1920: ''[[Fante-Anne (film)|Fante-Anne]]'' - stumfilm | * 1920: ''[[Fante-Anne (film)|Fante-Anne]]'' - stumfilm | ||
| Linje 16: | Linje 30: | ||
* 1932: ''[[Skjærgårdsflirt]]'' - lydfilm, tapt | * 1932: ''[[Skjærgårdsflirt]]'' - lydfilm, tapt | ||
* 1934: ''[[Liv (film)|Liv]]'' - lydfilm | * 1934: ''[[Liv (film)|Liv]]'' - lydfilm | ||
* 1938: ''[[Ungen film 1938|Ungen]]'' - lydfilm | * 1938: ''[[Ungen (film 1938)|Ungen]]'' - lydfilm | ||
* 1939: ''[[Hu Dagmar]]'' - lydfilm | * 1939: ''[[Hu Dagmar (film 1939)|Hu Dagmar]]'' - lydfilm | ||
* 1941: ''[[ | * 1941: ''[[Gullfjellet (film)|Gullfjellet]]'' - lydfilm | ||
* 1942: ''[[Trysil-Knut (film)|Trysil-Knut]]'' - lydfilm | * 1942: ''[[Trysil-Knut (film)|Trysil-Knut]]'' - lydfilm | ||
* 1945: ''[[Den nye legen]]'' - lydfilm | * 1945: ''[[Den nye legen]]'' - lydfilm | ||
=== Dokumentarfilmer === | === Dokumentarfilmer === | ||
* 1949: ''[[Jorden rundt på to timer]]'' | * 1949: ''[[Jorden rundt på to timer]]'' | ||
| Linje 28: | Linje 42: | ||
== Kilder == | == Kilder == | ||
* [https://nbl.snl.no/Rasmus_Breistein Rasmus Breistein] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]'' | * [https://nbl.snl.no/Rasmus_Breistein Rasmus Breistein] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]'' | ||
* [https://sceneweb.no/nb/artist/81099/Rasmus_Breistein Rasmus Breistein] på sceneweb | |||
* [http://www.stumfilm.no/breistein_biografi.html Rasmus Breistein] på stumfilm.no | |||
* [https://mubi.com/cast/rasmus-breistein Rasmus Breistein] på mubi.com | |||
* Sinding, Leif: ''En filmsaga : fra norsk filmkunsts begynnelse : stumfilmårene som jeg så og opplevet dem''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1972. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007072001047}}. | |||
* Jan Anders Diesen: «På optagelse i friluft. Om Rasmus Breisteins filmliv». Norsk Filminstitutts skriftserie, nr. 14. Oslo 2000 | |||
{{DEFAULTSORT:Breistein, Rasmus}} | {{DEFAULTSORT:Breistein, Rasmus}} | ||
[[Kategori:Personer]] | [[Kategori:Personer]] | ||
[[Kategori:Spelemenn]] | |||
[[Kategori:Skuespillere]] | |||
[[Kategori:Regissører]] | [[Kategori:Regissører]] | ||
[[kategori:Film og fjernsyn]] | [[kategori:Film og fjernsyn]] | ||
| Linje 38: | Linje 59: | ||
[[Kategori:Bærum kommune]] | [[Kategori:Bærum kommune]] | ||
[[Kategori:Oslo kommune]] | [[Kategori:Oslo kommune]] | ||
[[Kategori:USA]] | |||
[[Kategori:California]] | |||
[[Kategori:Fødsler i 1890]] | [[Kategori:Fødsler i 1890]] | ||
[[Kategori:Dødsfall i 1976]] | [[Kategori:Dødsfall i 1976]] | ||
{{bm}} | {{bm}} | ||
Nåværende revisjon fra 13. okt. 2021 kl. 14:32
Rasmus Dorthin Breistein (født 16. november 1890 i Åsane, død 16. oktober 1976 i Hollywood, California), USA) var filmregissør og var sammen med Leif Sinding og Tancred Ibsen de ledende filmregissører i årene før krigen. Han ble først kjent for stumfilmer, blant dem folkelivsskildringene Fante-Anne fra 1920 og Jomfru Trofast fra 1921. Breistein mestret også overgangen til lydfilm, og sto bak suksessene med Ungen fra 1938 etter Oskar Braatens skuespill og ble åpningsfilm av Klingenberg kino, samt Trysil-Knut fra 1942 med Alfred Maurstad i tittelrollen.
Bakgrunn
Breistein var sønn av garver og gårdbruker Nils Hansen Breistein (1853–1939) og Anna Rasmusdatter Tuft (1854–1940) og vokste opp i et bygdemiljø i Åsane. Han var musikalsk og fra før konfirmasjonsalderen spilte han hardingfele ved et femtitalls brylluper på Vestlandet.
Han vant en pris på en kappleik i Vestmannalaget i 1910, og ble da med som musiker og skuespiller i fire produksjoner i Hulda Garborgs teatergruppe Det Norske Spellaget som hadde blitt stiftet i 1899. Dette var forløperen til Det Norske Teatret som ble etablert i 1912. Breistein medvirket i teaterets første forestilling, som var Ervingen av Ivar Aasen i 1913. Breistein var tilknyttet teateret fram til 1920 og medvirket her som skuespiller i elleve produksjoner.
Film
Breistein var filminteressert, men på denne tiden var det svensk filmindustri som produserte i det norske markedet og fikk stor suksess med norske litterære klassikere som for eksempel Terje Vigen og Synnøve Solbakken. Breistein bestemte seg for selv å lage film basert på norsk materiale, og etter lang tids søk gjennom norske bondefortellinger fant han fortellingen Fante-Anne fra Smaastykke fra 1879, skrevet av Kristofer Janson, som et godt grunnlag for en filmatisering. Han tok kontakt med direktør Gunnar Fossberg i Kommunenes Filmcentral, som også var styremedlem i Det Norske Teatret, og som støttet prosjektet med blant annet med fotograf og laboratorium. Filmen ble tatt opp på Vågå med vakre eksteriørbilder sommeren 1920 med skuespillere fra Det Norske Teatret. Filmen hadde premiere 11. september samme år og ble tatt godt imot av publikum.
Filmen Fante-Anne skulle sammen med Kaksen paa Øverland fra samme år, regissert av Gustav Adolf Olsen bli det som ble kalt «det nasjonale gjennombrudd» for norsk film. Disse filmene er kjennetegnet av melodramatiske fortellinger i bondemiljø, bunader, folkeviseleik og seteridyll. Dette skulle bli faste bestanddeler i norske filmer i hele mellomkrigstiden, også etter at lydfilmene kom.
I 1921 fulgte melodramaene Jomfru Trofast og Felix, produsert av Kommunenes Filmcentral, og året etter la Breistein ut på turne med Fante-Anne, som han ofte viste på steder som ikke hadde fast kino, med tilhørende foredrag og spill på hardingfele. Han reiste også til norske emigrantmiljøer i USA, hvor Kristofer Janson var et viktig kontaktpunkt gjennom den unitarmenigheten han hadde stiftet i Minnesota. Både ved denne og senere turneer ble Breistein et viktig bindeledd mellom norske innvandrere i USA og gamlelandet.
Breistein fortsatte med skildringer fra bygde-Norge med stumfilmene Brudeferden i Hardanger fra 1926, Kristine Valdresdatter fra 1930, som ble Norges siste stumfilm, og lydfilmen Liv fra 1934, den første og siste av disse etter fortellinger av Janson, Kristine Valdresdatter etter en roman fra 1886 av Hans Andersen Foss.
Deretter kom en for han en litt utypisk film, Ungen fra 1938, basert på Oskar Braatens skuespill fra 1911. Braaten bistod også med innstudering av replikkene og dialektbruken. Denne filmen skiller seg fra de øvrige ved at handlingen er lagt til et arbeidermiljø i hovedstaden, og Braatens realisme vktlegges på bekostning av det melodramatiske. Breisteins sterke posisjon i norsk film ble tydelig da Oslo kinematografer valgte denne filmen som åpningsfilm da deres nye storstue Klingenberg kino skulle åpnes.
Breistein ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for norsk film. Nesten 86 år gammel døde han i Hollywood under sitt tjuende USA-opphold. Urnen er satt ned på Bryn kirkegård ved Bryn kirke i Bærum.
Verker
Spillefilmer
- 1920: Fante-Anne - stumfilm
- 1921: Felix - stumfilm
- 1926: Brudeferden i Hardanger - stumfilm
- 1930: Kristine Valdresdatter - stumfilm, lagt på lydspor med musikk
- 1932: Skjærgårdsflirt - lydfilm, tapt
- 1934: Liv - lydfilm
- 1938: Ungen - lydfilm
- 1939: Hu Dagmar - lydfilm
- 1941: Gullfjellet - lydfilm
- 1942: Trysil-Knut - lydfilm
- 1945: Den nye legen - lydfilm
Dokumentarfilmer
- 1949: Jorden rundt på to timer
- 1952: Tirich Mir til topps
Kilder
- Rasmus Breistein i Norsk biografisk leksikon
- Rasmus Breistein på sceneweb
- Rasmus Breistein på stumfilm.no
- Rasmus Breistein på mubi.com
- Sinding, Leif: En filmsaga : fra norsk filmkunsts begynnelse : stumfilmårene som jeg så og opplevet dem. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Jan Anders Diesen: «På optagelse i friluft. Om Rasmus Breisteins filmliv». Norsk Filminstitutts skriftserie, nr. 14. Oslo 2000