 Garmanngården i 2006. Foto: Mahlum i Rådhusgata 7 i Oslo er en av de eldste bygningene i Kvadraturen. Enkelte deler av bygningen kan være fra 1622, to år før bybrannen som førte til at byen ble flyttet til dette området. Helt sikkert er det at man finner elementer fra 1625 til 1630-åra. Ankerjernene mot Dronningens gate viser årstallet 1647, som var da bygningen i alt vesentlig fikk sitt nåværende utseende. Landkommissarius Johan Garmann tok over gården det året, og har gitt navn til den. Den har også blitt kalt Landkommissærens gård.
I 1680-åra bodde stattholder Just Høeg i Garmanngården. Gjennom 1700-tallet hadde den flere eiere, og det ble utført en del ombygginger. Det meste ble gjort innvendig. I 1745 ble det forbudt med karnapper på byhusene, da de hemmet ferdselen. Ved en ombygging i 1760 ble noen karnapper på hjørnehuset, en høy gavl mot Rådhusgata, en midtgavl med heisinnretning mot Dronningens gate og et trappetårn mot gården fjernet. Hvelvede kjellere og svalganger mot gårdsrommet er bevart. Les mer …
<onlyinclude>  Dale kyrkje i Luster. Dette var kyrkjeleg og administrativt sentrum i det vesle lenet. Dale len i Luster i Sogn og Fjordane eksisterte frå 1565 til 1614. Lenet vart oppretta av kongen 4. oktober 1565 då Anders Nilsson i Kroken fekk råderett over Dale skipreide mot å vere lensherren på Bergenhus «hørig». Han skulle årleg betale «Afgift, Tjeneste, Tynge og Besværing». Anders Nilsson var gift med Anna Kruckow, dotter til den mektige riksråden og adelsmannen Johan Kruckow.
Til Dale skipreide høyrde sokna Fortun, Dale og Nes. Lensbrevet vart fornya den 10. september 1568, no på Dale prestegjeld som også inkluderte Gaupne sokn som høyrde til Marifjøra skipreide. Anders Nilsson fekk dessutan ettergjeve to års avgift.<onlyinclude>[1] Likevel måtte han gå frå lenet i 1570 grunna økonomiske problem.
Otte Galskjøtt fekk så lensbrev 27. mai 1570, og han skulle få tiende, leidang og "anden Kronens Rettighed fri uden Afgift ad gratiam".[2] Han hadde berre lenet i fem år før Anders Green fekk lensbrev 8. oktober 1575. Han fekk òg lenet avgiftsfritt med "Bønder, Tjenere, Tiende, Leding og al anden vor og Kronens Rente og Rettighed, aldeles Intet undertaget."[3] Green var på dette tidspunktet kansellisekretær og var 1604-14 «Norges Riges Kantsler».[4]
Green døydde i april 1614, og Dale len vart no lagt inn att under Bergenhus hovudlen. Nils Vind hadde fått lensbrev på Bergenhus i 1606.[5] Den 6. desember 1614 fekk han så lensbrev også på «Dals prestegjeld». Han skulle skrive godset inn i jordeboka «og for des visse og uvisse Rente og Indkomst aarligen lader os gjøre gode Rede og Regnskab» frå 1. mai 1615.[6]
 Den fyrste lensrekneskapen etter innlemminga i Bergenhus 1615-16 Frå og med 1615 har ein såleis rekneskapar og jordebøker også for Dale len. I den fyrste rekneskapen heiter det at lenet var «lagt vnder Bergenhus lehnn» [7]
Dale len (Luster) heldt fram med å ha eigen fut etter innlemminga i Bergenhus len, og det vart såleis levert eigne futerekneskapar for Dale fram til 1630-åra som gjekk inn i lensrekneskapen for Bergenhus. Anders Lauritssen var fut ved innlemminga i Bergenhus og hadde truleg vore det ei god stund. Futane over Dale len fekk gradvis utvida embetsområdet, og det danna utgangspunktet for utskiljinga av Indre Sogn som eige futedøme i 1635. (Sjå Futar i Sogn for ei liste over futane i Dale len 1615-1635.)
Notar
Kjelder og litteratur
 Minnesteinen Foto: Arnfinn Kjelland  Gravsteinen over Georg Sinclair Foto: Arnfinn Kjelland er den tradisjonelle nemninga på ein innmarsj av skotske leigesoldatar som kulminerte ved Kringen, eit lite område litt sør for tettstaden Otta i Sel kommune onsdagen 26. august 1612. Dette var under det som er kalla Kalmarkrigen mellom Danmark-Noreg og Sverige. Lokalt er stadnamnet ved Otta uttala i fleirtal, Kringane, dativ Kringom eller Høg-Kringom. Historia starta nokre månader før sjølve toget. På denne tida var krigane altså dominert av leigetroppar. Svenskekongen, Gustav 2 Adolf, hadde sendt ein høgare offiser, Johann von Mönnichhofen til Nederland for å verve soldatar. Han samla om lag 1200 mann som han segla ut frå Amsterdam med 14. juli 1612. Parallelt gav Gustav Adolf ein skotsk adelsmann, Sir James Spens, i oppdrag å skaffe soldatar også i Skottland. Det var ikkje kongen av Skottland, Jakob 1, interessert i, for han var gift med søster til kongen av Danmark-Noreg, Kristian 4. Det lyktest likevel Spens ved hjelp av en skotsk oberst, Andrew Ramsay, å verve ein styrke. Skotske myndigheiter prøvde å stanse dei, men 2. august 1612 rakk to små skip å stikke ut frå landet med om lag 300-350 mann. Les mer …
 Deler av Den Fredrikshaldske kongevei er skiltet som kulturvei. Foto: Chris Nyborg Den Fredrikshaldske kongevei var navnet på veien mellom Christiania og Fredrikshald (Halden) fra ca. 1660. Ekebergveien fra Oslo gate opp gjennom Ekebergskrenten, forbi Ekeberg gård og videre over Ekebergplatået er så godt som identisk med veiløpet for «Den Fredrikshaldske». Videre går traséen langs Øvre Prinsdals vei fram til kommunegrensa mot Nordre Follo, hvor den er gang- og sykkelvei helt fram til Ødegården. Herfra fortsetter den som Kongeveien sørover til Skiveien ved Greverud skole.
Et kort stykke deler Fredrikhaldske Kongevei trasé med Skiveien, men på høyde med Oppegård stasjon tar den av mot sørvest og fortsetter i retning Nøstvetmarka via Sætreveien og Mølleveien. Kommunegrensa til Ås krysses på rekonstruksjonen av en gammel steinhvelvsbro over Dalsbekken (se bildetekst nedenfor). Veien fortsetter over høydedaget ved Nøstvet, før den fortsetter som Gamle Kongevei til tettstedet Ås. Derfra følger den hovedsakelig Europavei 6 til riksgrensen og derfra til København i grove trekk kongetraseen. Brorparten av Den Fredrikshalske kongevei ligger gjemt under, eller er tilintetgjort av moderne veianlegg. Deler er bevart og fredet. Les mer …
 Jacob Aall, eier av jernverket 1799-1844. , tidligere Baaseland, er et nedlagt jernverk i Tvedestrand kommune. Verket var i drift fra 1665 til 1959. Anlegget ved Storelva er Norges best bevarte produksjonsanlegg for jern med masovn, hammerbygning, digelstålverk og maskinverksted. Stiftelsen Næs Jernverksmuseum vedlikeholder og driver anlegget som er omgjort til museum hvor man kan oppleve hvordan jern og stål ble fremstilt i tidligere tider. Anlegget er et av Riksantikvarens 15 prioriterte tekniske og industrielle kulturminner.I 1665 fikk Niels Pedersen, Lauritz Andersen og Strange Trøner privilegier til å starte et jernverk i Holt prestegjeld. Initiativtakeren var Niels Pedersen, som i 1664- 65 oppholdt seg i København og drev lobbyvirksomhet blant annet for opprettelsen av jernverket. Privilegiene omfattet blant annet at eierne skulle få kjøpe gårdene Barbu og Vestre kroken, som begge var krongods, og få kjøpe billige redskaper fra det nedlagte jernverket Barbo. Navnet Baaseland kjenner vi først fra 1670, da verksprivilegiene igjen ble stadfestet av kongen under navnet «Holdte eller Baase Jernverch». Les mer … | 
