 Jostedal kyrkje, som sto ferdig i 1660. Tøger Jensson var ansvarleg for bygginga. (òg kalla Tøger/Thøgger Jensen/Jenssøn) (fødd kring 1614 og død kring 1710) var sokneprest i Jostedal prestegjeld frå 1652 til 1703.Tøger vart cand.theol. 11. juni 1642 og skreiv seg då "Theocarius Ioannis Breonius". 'Breonius' kan vere ei latinisering av Breum, som var i vanleg bruk som namn på Jostedal prestegard fram til 1800-talet. Han nytta alltid Jensen som etternamn, og den einaste kjende Jens på prestegarden i Jostedalen frå den tida Tøger var fødd, er presten Jens Jonasson. Han var den fyrste kjende presten i Jostedalen etter nyryddinga og er nemnd som prest i 1604.I åra 1653-1669 var Tøger Jensson kyrkjeombodsmann i Jostedalen. Det var truleg han som tok initiativet til ei synfaring i januar 1656 som slo fast at Jostedal kyrkje var til nedfalls og at ei ny måtte byggjast. Tøger tok på seg ansvaret for bygginga, og 2. oktober 1660 var det ny synfaring der den nye kyrkja vart vurdert og taksert. Tøger hadde lagt ut for bygginga, og synfaringsdokumentet slo fast at han skulle få utbetalt kostnaden som vart taksert til 216 riksdalar. Les mer …
Peder Clauſſøn (Friis):
Siøfinnerne boe altid ved Fiorde / der ſom Furreſkouff oc Granneskouff nock ere / paa det de kunde hafue Brænde- / Ved oc Tømmer til at bygge Skib aff / oc boe de udi ſmaa Huſe oc Hytter / huilcke halff parten ere i Jorden / dog ſomme hafue ſkiøne Huus oc Stufuer / oc naar de hafue udhugget Skoufuene paa et ſted / ſaa drage de fra deris Hus / oc til en anden Fiord / ſom ſkouff er / oc boe der / oc gifue til Kongen en liden rettighed om Aaret for ſamme Skoufue oc Vaaning / oc de bevare ſig intet met Jorden at forarbeide / derfor ſkeer det ſommeſteds ſønder i Nordland / at der ſom Finden drager fra / oc hafuer affhugget Skoufuen / der drage Norsk Folck til igien / oc pløye oc ſaae / oc giøre der ſkiønne Jorder aff. De hafue ſynderlig gaffn aff deris Skibbygning / fordi de ere gode Tømmermænd / oc bygge alle Nordfar-Jacter oc Skibe hiemme hos dennem ſielfue / paa deris egen bekoſtning / for et temmeligt værd / ſom er 1 ½ Daler for huer alne Kiøl i et Skib indtil 20 alne / men er Kiølen længer / da tage de 3 daler for huer Alne Kiøl / indtil 30 alne / huilcket Skib kand vel bære et 100 Læſter Gods. Les mer …
 Hallvardskatedralen var en av mange bygninger som ble sterkt skadd av brannen. Bybrannen i Oslo 1624 var en storbrann som den 17. august 1624 la størstedelen av Oslo i aske, og dermed praktisk talt utslettet middelalderbyen. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.
Fem kvinner - Sissel Nilsdatter, Karine Clemetsdatter, Eline Stensdatter, Birgitte Ekeberg og Ingrid Kristen Kværner - fikk skylden for brannen. Disse ble anklaget for å ha drevet med trolldom. De tre første av dem ble henrettet ved halshugging.
I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt, bare noen få sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov, med alt innhold. Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Bispeborgen og Oslo Katedralskole overlevde brannen, skolen med store skader. Kjellere var også i stor grad uskadet. Les mer …
 På Fredriksten festning finner man et minnesmerke over Tønne Huitfeldt, som var byens forsvarer i 1660. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) var det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden. Hendelsene fant sted i og ved Halden i januar og februar 1660. De svenske styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ble ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet.Beleiringen skulle vare i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. 21. februar innledet svenskene det siste angrepet. Braadlandsskansen ble utsatt for voldsom artilleriild, mer enn hundre skudd. I tillegg ble det kastet omkring tyve håndgranater mot skansen. Da det kom tett tåke forsøkte svenskene, som hadde drukket seg til mot, å storme. Men de ble igjen drevet tilbake. Kagg beordret ild opphør og trakk seg tilbake for å rådføre seg. Han hadde da i flere dager ventet på nærmere ordre fra kongen, Karl X Gustav. Under krigsrådet ble det bestemt at svenskene skulle trekke seg tilbake over Iddefjorden før isen ble usikker. Dette viste seg å være rett avgjørelse, for dagen etter mottok Kagg beskjed om at kongen hadde dødd 13. februar, og krigen ebbet dermed raskt ut.
Før svenskene forlot Haldensområdet satte de flere gårder og skanser samt alle sagene i Tistedalen med 60 000 planker i brann. Det økonomiske tapet for borgerne var enormt. Halden hadde også blitt rammet av 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller. Norske tap var små, men mange soldater og borgere var syke etter beleiringen og kampene. Les mer … | 
