 Den eldste protokollen i Stavanger lagdømme ble påbegynt i 1637, samme år som Anders Madsen ble lagmann. Foto: Anne Karin Jåsund Anders Madsen (født 1608, død 26. mai 1661) var lagmann i Stavanger fra 1637 til 1646.Anders Madsen ble i 1633 lovet en bedre stilling når det ble noe ledig. Han fikk i 1636 løfte på det første lagmannsembete som ble ledig i Norge. Bestallingen er datert 16. mai 1637. Anders Madsen ble avsatt ved kongebrev 11. juli 1646. Madsen var beskyldt for å ha satt seg ut over kongelige brev og ordre, at han «Rigens Raads Domme ikke anseet haver, som han billigen burde».
Madsen søkte trass i at han ble avsatt om å bli stiftsskriver i Bergen. Stattholderen, Hannibal Sehested, støttet søknaden fordi han mente Madsen hadde handlet mer av tankeløshet enn av ond vilje. Han var stiftsskriver og byskriver i Bergen senest fra 1648. Etter 1653 var han bare stiftsskriver. Les mer …
Birgitte Christine Kaas (født 1682, død 1761) var salmedikter, og bodde på Elingård i Onsøy. I dag huskes hun som en av 1700-tallets mest særpregede kvinneskikkelser, og som en myndig representant for 16- og 1700-tallets adel. Hun var en kapabel dikter, og hennes salmeoversettelser var i bruk lenge etter hennes død. Les mer …
 Jan ten Compe - Tollboden i Amsterdam.
På 1600- og 1700-tallet opplevde kyststrøka i Norge ei betydelig utvandring til Nederland, særlig til Amsterdam, men også til byer som Hoorn og Middelburg. Hovedtyngden av utvandringa foregikk i perioden 1640 til 1675, men den holdt seg på et betydelig nivå helt fram til rundt 1740. Utvandringa faller delvis sammen med det som kalles Hollendertida. Vest-Agder veier overlegent tyngst med over 40% av dem som gifta seg i Amsterdam, med Bergen som en god nummer to på rundt 15%. I kommunikantbøkene utgjør vestegdene sågar over halvparten. I kildematerialet fra VOC veier derimot Bergen tyngst, med om lag 25%, men regner man Oslofjordområdet som ett distrikt, veier det enda tyngre, med nesten en tredjedel. Les mer …
 Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel. (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad ( Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland. Les mer …
Lesjaskog kyrkje (før 1855 Lesjaverk kyrkje) vart bygd ved Lesja jernverk i åra 1695 til 1697 av eigarane av verket. Utgiftene til bygginga vart rekna til ca 600 riksdalar, og ho var derfor å rekne som ei «bedriftskyrkje».
Det er uklart når Lesjaskog sokn eigentleg vart oppretta som anneks under Lesja prestegjeld. Verkseigaren Pål Holst Irgens stod for ombygging av kyrkja i 1767.
Etter at drifta ved jernverket vart avvikla i åra kring 1800 kom spørsmålet om plasseringa av kyrkja opp, for verket låg i eine enden av det lange soknet, og hovudtyngda av folket både lenger vestover ved Lesjaskogsvatnet og Bjorlie. Alt i 1826 vart det søkt om å få flytte kyrkja, men det vart avslag. I 1845 kom saka opp att, og i 1848 fekk bygdefolket ved kongeleg resolusjon løyve til å flytte ho. Flyttinga vart utført i 1855 og den gamle kyrkja vart innvigd som Lesjaskog kyrkje på grunn frå Øverlie ved Mølmen 20. september det året. Les mer …
 Hallvardskatedralen var en av mange bygninger som ble sterkt skadd av brannen. Bybrannen i Oslo 1624 var en storbrann som den 17. august 1624 la størstedelen av Oslo i aske, og dermed praktisk talt utslettet middelalderbyen. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.
Fem kvinner - Sissel Nilsdatter, Karine Clemetsdatter, Eline Stensdatter, Birgitte Ekeberg og Ingrid Kristen Kværner - fikk skylden for brannen. Disse ble anklaget for å ha drevet med trolldom. De tre første av dem ble henrettet ved halshugging.
I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt, bare noen få sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov, med alt innhold. Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Bispeborgen og Oslo Katedralskole overlevde brannen, skolen med store skader. Kjellere var også i stor grad uskadet. Les mer … | 
