 Rosekyrkja i Stordal Foto: Kristian Almås/Fortidsminneforeningen , eller Webjørn Olsen Hamersbøen, var ein av dei markerte rosemalarane i Hallingdal i si tid. Webjørn var fødd i 1766 i Hol. Det var mange framståande rosemalarar i Hallingdal i hans samtid. Webjørn flytte derfor tidleg ut, til Vestlandet, der det var lettare å finne arbeid enn i heimetraktene. Her blei han etter kvart ein ettertrakta kyrkjemalar, kjend som Webjørn Malar eller Webjørn Halling. Etter ei tid slo han seg ned i Loen i Nordfjord, der han gifte seg og skaffa seg gard. Les mer …
 Anders Haneborg på et maleri fra 1810, fotografi fra Haneborg-familiens stamtavle. (født 15. januar 1767, død 31. juli 1847) var gardbruker og stortingsmann. Han hadde i sin ungdom en militær karriere, og deltok i både tyttebærkrigen i 1788 og krigen mot Sverige 1814. Som gardbruker drev han slektsgarden Mellom-Haneborg i Aurskog, der han videreførte farens arbeid med å drive garden på dyktig vis. Haneborg satt på to storting, i 1818 og 1821, der han markerte seg mot gamle privilegier i flere saker. Les mer …
 Inngangsparti i hovudbygningen på Grinder. Ole Arntzens initialar finst saman med årstalet over døra. Foto: Ukjent Ole Arntzen (fødd i Grue 23. april 1731, død same stad 7. mars 1811) var gardbrukar og krigsråd. Han var fødd inn i bondestanden. Rangtittelen krigsråd vart tildelt han av kong Christian VII i 1774, rett nok ein ærestittel som var kjøpt og betalt. I alle høve var Arntzen sosialt høgt heva over den jamne bondestand. Det er såleis meir dekkande å kalle han proprietær enn bonde. Sin standsposisjon hadde han oppnådd i kraft av materiell velstand, danningsnivå og livsstil, sosial omgangskrets og slektsrelasjonar. Arntzen dreiv storgarden Grinder, som han hadde overteke etter foreldra. Han åtte mykje skog og jordegods, han dreiv sagbruk og teglverk og omfattande utlånsverksemd. Ein periode i ungdomen var han lensmann i bygda.
Les mer …
Hans Poulsen Egede (født 31. januar 1686 i Harstad, død 5. november 1758 på Falster i Danmark) går gjerne under hedersbetegnelsen Grønlands apostel.
Han var sønn av Kirsten Jensdatter Hind og sorenskriver Povel Hansen Egede,
prestesønn fra Danmark som hadde flyttet til Harstad-gården.
Egede fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han ved Universitetet i København i 1705.
Kapellan i Lofoten
Hans første kall var som residerende kapellan i Torsken på Senja. Senere overtok han kallet i Vågan i Lofoten i 1708 og ble der til 1718. Egede forteller selv at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. Han visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Hvorfor ikke reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland?
Men det tok ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye Vågan-presten. Han nektet å gifte seg med enken etter sin forgjenger, slik sedvanen var. Og han kom på kant med sin overordnede, sognepresten i Lødingen. Les mer …
Lauritz Weidemann (født 27. november 1775 på Sukkestad på Toten, død 1. august 1856 på Steinberg i Vestre Toten) var politiker og embetsmann. I 1814 var han medlem av Riksforsamlinga på Eidsvoll, der han framsto som en sterk nasjonalist og slutta seg til det Falsenske parti. Weidemann skreiv et av de mest omfattende grunnlovsutkasta som ble lagt fram under forhandlingene. Forslaget var sterkt konservativt i konstitusjonelle spørsmål, og Weidemann ville blant annet holde fast på eneveldet. Samtidig ble han en slags anfører for bøndene, som han hadde mye kontakt med før grunnlovsforhandlingene begynte, og foreslo en svært vid stemmerett til valg av en rådgivende forsamling, som han kalte «National-Representation». Les mer …
 Et av brukene på Søndre Borge. (født ca. 1669, trolig på Mellom Borge i Skjee, død 1733 på Fossnes i Arnadal) var en velstående bonde, bondefører og prokurator fra Stokke i Vestfold. Slekten Vogn stammer fra ham.Omkring 1700 begynte Hans Nilsen å bruke slektsnavnet Vogn. Hvilken grunn han hadde til å gjøre det, er usikkert. Én tradisjon går ut på at han var den første i bygda som kjørte med firehjulet vogn. Det er også påstått at navnet hadde sammenheng med at han var etterkommer etter en Vogn Vognssøn, som var skipper på et av orlogsskipene som fulgte kong Kristian IV til Norge i 1624. Denne skulle ha hatt ei datter som ble gift med Hans Nilsens farfar, Simen Torbjørnsen. Vogn Vognssøn ville i så fall være Hans Nilsens oldefar. Denne påstanden er imidlertid helt grunnløs, i det ikke finnes kilder som kan dokumentere et slikt ekteskap. Det er i det hele tatt utenkelig at en norsk leilending skulle få gifte seg med ei kvinne fra et mye høyere samfunnslag. Les mer … | 
.jpg)
