| Om 1800-tallet
|
| I Norges historie preges 1800-tallet fremfor alt av løsrivelsen fra Danmark og vedtaket av en grunnlov i 1814.Norge kom raskt kom inn i en personalunion med Sverige, som varte til 1905. Rundt midten av århundret kom den industrielle revolusjon for fullt til Norge, med opprettelse av en rekke fabrikker. Dette førte i sin tur til urbanisering og fremveksten av en arbeiderklasse. Det kom også en stor økning i befolkningen. Utvandringen fra Norge, særlig til USA, var svært stor i det 19. århundre. Mot slutten av århundret tilspisset striden mellom det norske Stortinget og svenske myndigheter seg. i 1884 ble parlamentarismen innført, og ved århundrets slutt var Norge på vei mot løsrivelse. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Meierigården i Stasjonsgata 83-87, Hokksund. var en bedrift som lå i Stasjonsgata i Hokksund i Øvre Eiker kommune. Den startet i 1891 og var i drift fram til 1957, da den gikk inn i Eiker meieri i en sammenslutning med to av de andre meieriene i kommunen, Vestfossen meieri og Fiskum meieri. Selskapet var et aksjeselskap fram til 1947, da det ble omdannet til andelslag etter pålegg fra myndighetene. Aksjonærene og andelshaverne var de lokale leverandørene. I perioden 1892-1913 ble meieridriften bortforpaktet, men for øvrig ble virksomheten drevet av en bestyrer som var ansatt av selskapet. Helt fra starten ble mye av melken solgt lokalt, gjennom Eiker Handelslag, som lå vegg i vegg med meieriet. Etter at meieridriften var avviklet, ble eiendommene overdratt til A/L Eiker Meieri og i 2014 til et nytt selskap med navnet Bøndenes Hus Hokksund A/S. Les mer …
 Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920. Foto: Ukjent/Digitalt museum (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i NKP.
Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.
Les mer …
 Karl Julius Olsen Foto: Ukjent ble etablert i 1888 av fabrikkeier og trelasthandler Karl Julius Olsen (1864-1934), bror av «Store Fred» fra rederidynastiet i Hvitsten i Vestby.
Der Fred rettet sitt blikk mot havet, rettet Karl sitt mot innlandet og mulighetene der. To sønner av den industrielle revolusjon. Karl kjøpte opp gårder i Vestby, bl.a Grøstad gård med tanke på trelasteksport. Det hadde vært eksportert trelast fra Oslofjorden siden vikingetiden (mastetømmer), men da jernbanen kom til Vestby i 1879 førte det til en voldsom oppblomstring av trelastvirksomhet. Les mer …
 Regine Normann var en populær eventyrforfatter. Her er hun tilbake på Sofienberg skole året etter at hun gikk av med pensjon derfra etter mer enn tredve år som lærer. Foto: Ukjent/Oslo byarkiv Serine Regine Normann (født 29. juli 1867 i Bø i Vesterålen, død 14. august 1939 i Skånland) var den første kvinnelige forfatteren fra Nord-Norge som slo gjennom nasjonalt. Debuten kom i 1905 med Krabvaag. Skildringer fra et lidet fiskevær. Hun var også gjennom drøyt tredve år lærer i Osloskolen. I juni 1939 forlot hun Oslo, og flytta til farsgården Steinsland i Skånland. I begynnelsen av august samme år fikk hun en hjerneblødning, og hun døde i sitt hjem kort tid etter dette.
Sommeren 2017 ble 150-årsjubileet for hennes fødsel markert med Reginedagan i Bø i Vesterålen. Les mer …
 Dakky Kiær. Foto: Hentet fra Studentene fra 1913 (1963) Dakky Kiær, egentlig Dagny Caroline Kiær (født 19. august 1892 i Aker, død 21. juli 1980 i Oslo) var sosialskoleleder og kvinnesaksforkjemper. Hun var en av de ledende personene i Norske Kvinners Nasjonalråd og Norsk Kvinnesaksforening.
Slekt og familie
Hun var datter av høyesterettsadvokat Georg Fredrik Egidius Kiær (1861–1941) og Julie Caroline Helene Løvenskiold. Mora var oldebarn av stattholder og eidsvollsmann Severin Løvenskiold (1777–1856).
I 1915 ble hun gift med direktør og flypioner Fredrik Christian Sejersted (1883–1972), som var sønn av generalmajor Johannes Sejersted (1842–1926) og Mette Alethe Nannestad. Ekteskapet ble oppløst i 1927. De fikk barna professor, dr. juris Finn Seyersted (1915–2006), direktør Knut Seyersted (1917–87) og professor, dr.philos. Per Seyersted (1921–2005).
Liv
 Dakky Kiær er gravlagt sammen med foreldrene i Løvenskiolds familiegravsted på Ullern kirkegård. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) Dakky Kiær vokste opp som nest eldst i en søskenflokk på fire på Nedre Ullern i Aker. Faren var en tid ordfører i Aker, og morfaren Herman Løvenskiold (1838–1910) eide Ullern. Tilnavnet Dakky ble tatt i bruk tidlig; i folketellinga 1910 er hun ført opp med det som navn.[1]
Hun måtte kjempe med foreldrene for å få tatt utdanning. Økonomisk kom hun fra en priviligert bakgrunn, men foreldrene var også svært konservative. Hun fikk lov til å ta middelskoleeksamen, men fikk ikke fortsette på gymnas. Det ble i stedet studier i utlandet. Der kunne hun forberede seg til examen artium uten at foreldrene visste om det, og hun avla artium som privatist i Kristiania i 1913. Hun fortsatte utdanninga, og i 1914 tok hun lærereksamen.
Da hun gifta seg i 1915 beholdt hun etternavnet Kiær, noe som var temmelig uvanlig den gang. I 1927 endte ekteskapet i skilsmisse, og hun flytta til Bergen. De neste seks åa jobba hun ved Geofysisk institutt. Fra 1931 tok hun ved siden av arbeidet kurs hos Norske Kvinners Nasjonalråd. Dette var den eneste sosialarbeiderutdanninga som fantes i mellomkrigstida. I 1933–1934 vikarierte hun som leder på de sosiale kursene, og 1936–1937 var hun sekretær i nasjonalrådet. Hun var styremedlem der fra 1938 til 1946, og fra 1946 til 1953 leda hun nasjonalrådet sosialskole som var etterfølgeren til de sosiale kursene. Hun var i sistnevnte periode også leder i Norsk Kvinnesaksforening. Fra 1945 til 1951 var hun vararepresentant for Venstre i Oslo bystyre, og i perioden 1952–1956 var hun fast representant der. Hun satt også i barnevernsutvalget.
Mens hun gikk gjennom kursene begynte hun også å engasjere seg i kvinnesaksarbeidet. Hun holdt foredrag rundt om i landet om blant annet enslige mødres problemer, barnetrygd og kvinners rett til eget erhverv. I en tid med høy arbeidsløshet var det spesielt vanskelig for kvinner å komme inn i arbeidslivet, og for gifte kvinner var det nesten umulig å bli stående i jobb. Som leder i Norsk Kvinnesaksforening tok hun særlig tak i abortspørsmålet og kampen for å fjerne samskatten, som hindra gifte kvinner fra å være i arbeid. I abortstriden hadde hun allerede i 1934 skrevet en artikkel i Samtiden om at kvinner selv måtte få bestemme. Dette førte til at hun ikke fikk fortsette som vikar ved de sosiale kursene, men etter krigen fikk hun mer gjennomslag i organisasjonen for sin linje i abortkampen gjennom Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd. Dette samarbeidsorganet ble etter en tid splitta nettopp av abortsaken, noe Dakky Kiær beklaga sterkt. Dette var en kamp hun førte gjennom mange år; som 82-åring skrev hun i 1974 en ny artikkel i Samtiden om temaet. Hun rakk å oppleve at loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.
Hun ble gravlagt på Ullern kirkegård i Oslo, der hun ligger sammen med foreldrene på Løvenskiolds familiegravsted.
Utgivelser
- Kiær, Dakky: De kvinnelige artianerne av 1913 og kvinnebevegelsen. I Brochmann, Georg (red.): Studentene fra 1913 : biografiske oplysninger, artikler til belysning av kullets egenart og statistikk, samlet til 25-års jubileet 1938. Bokkomiteen for studentene fra 1913, 1938, s. 48-54. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Mødrene og abortus provocatus. I Samtiden (trykt utg.) : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. 1934 Vol. 45. Aschehoug, 1934, s. 514-517. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Av abortspørsmålets lange saga 1913-1974. I Samtiden (trykt utg.) : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. 1974 Vol. 83. 1974, s. 34-37. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Norsk kvinnesaksforening i 1930-årene : med tilbakeblikk på tidligere virke og streiflys frem til 1977. Universitetsbiblioteket i Oslo, Bibliotektjenesten ved det Historisk-filosofiske fakultet, 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole. I Sosialt Arbeid nr. 9/1951, s. 401–404.
Referanser
Litteratur
- Brynnildsen, Karen Sofie og Per Seyersted: Dakky Kiær : fra abortspørsmålets, kvinnesakens og sosialarbeidets historie i Norge. Universitetsforlaget, 1982. ISBN 8200059782. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Dakky Kiær i Historisk befolkningsregister
- Dakky Kiær på begravdeioslo.no.
- Feiring, Trond: Kvinner på offensiven. Lillehammer Byavis, 04.04.2013, s. 37. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Fløystad, Ingeborg: Dakky Kiær i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Besøkt 29. april 2020.
- Lønnå, Elisabeth: Stolthet og kvinnekamp : Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913. I samarbeid med Norsk kvinnesaksforening, 1996. ISBN 8205244952. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Løvik, Marianne: Norske kvinneorganisasjoners samarbeidsnemnd 1945-1952. Bergen, 1976. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Studentene fra 1913. Utg. Leif Villars-Dahl. Oslo. 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket. Les mer …
 Ordfører Severin Olsen på hjemmekontoret, kammerset i Kildal. Ukjent fotograf. (født 3. februar 1875 i Vestre Toten, død 31. desember 1952) var småbruker, fabrikkarbeider og Ap-politiker. Olsen ble i 1923 Arbeiderpartiets første ordfører i Vestre Toten, og fra 1935 var han også formann i Oppland fylkesting. Severin Olsens veg på Raufoss er oppkalt etter han. Han var sønn av småbruker og skjemaker Ole Olsen Faukald (1830-95) og Sigrid Pedersdatter f. Øistad (1830-1906). Familien bodde på bruket Molstad i Vestre Toten, og Severin hadde flere eldre søsken. Han gifta seg 28. desember 1894 med Katrine Davidsdatter f. Brustuen, og de fikk etter hvert åtte barn, fire gutter og fire jenter. To av ungene døde tidlig. Les mer … |
|
|
| Kategorier for 1800-tallet
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
