Olav Engelbrektson (født ca. 1480, død 7. februar 1538) var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. I kraft av denne posisjonen var han også leder av Norges riksråd. Han ble avsatt ved reformasjonen, og måtte gå i eksil.
Man mener at Olav ble født i Trondenes i dagens Harstad kommune, antagelig i en lavadelig slekt. Han ble i 1503 immatrikulert ved Universitetet i Rostock i Tyskland. Han var da allerede presteviet. Etter å tatt baccalaureuseksamen i 1505 og fullført sin magistergrad i 1507 arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Louvain, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.
I 1514 eller tidlig i 1515 kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble kannik i Oslo, men allerede den 10. mai 1515 ble han kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekanus ved domkapitelet av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson. Les mer …
Alshaug, også kjent som Prestgarden eller Stadsbygd prestegård, er prestegården i Stadsbygd i Indre Fosen kommune. Navnet er satt i forbindelse med Olveshaugen, som var en stor gravhaug som lå sørvest for den nåværende kirken, men som ble utplanert omkring 1840. På gården er det flere fredede bygninger, og prestegårdshagen, første gang anlagt rundt 1725, holdes ved like av lokale ildsjeler. Les mer …
Frederik I (født 7. oktober 1471, død 10. april 1533) var konge av Danmark og Norge fra 1523 til din død. Han ble den siste dansk-norske kongen som styrte landene i en personalunion, da hans etterfølger gjorde Norge til et dansk lydrike i 1537.
Christian Is enke Dorothea av Brandenburg fikk i 1490 delt hertugdømmet Holstein mellom sønnene Hans og Frederik. Sistnevnte, som fikk velge først, tok den gottorpske delen. Det forelå en gammel avtale om at hertugdømmet ikke skulle deles, og de måtte derfor formelt sett styre områdene sammen. I realiteten styrte de hver for seg, og Frederik hadde en framgangsrik tid.
I 1523 var kong Christian IIs posisjon svak, og Frederik, som var kongens onkel, inngikk en allianse med en del danske adelige. 8. mars 1523 erklærte han krig mot Christian II. Bare atten dager senere ble Frederik hyllet som konge i Viborg, og 13. april forlot Christian II Danmark. Frederik underskrev sin håndfestning, og ble hyllet som konge over Danmark og Norge. Les mer …
 «Dyvekes hus», Konows gate 7B i Oslo, blir i folketradisjonen knytta til Dyveke Sigbritsdatter. Muligens kan kjernen i huset være langt eldre enn resten av bygningen, men mer sannsynlig er det at hennes hus lå omtrent på dette stedet. Huset er revet. Dyveke Sigbritsdatter (født ca. 1490, død 1517), også kalt Dyveke Willoms og Dyveke Villessoon, var en kvinne fra Bergen som ble Christian IIs elskerinne eller frille.
Dyveke var datter av Sigbrit Willoms, som opprinnelig var fra Amsterdam. På et ball i Bergen i 1509 traff hun Christian, som da var hertug, tronarving og visekonge i Norge. Allerede samme kveld skal de ha innledet et forhold. Christian bygde et hus til henne under Ekebergskråningen i Oslo. Da han flyttet til København fulgte både Dyveke og Sigbrit med.
I 1515 giftet Christian II, som nå var konge av Danmark og Norge, seg med den tretten år gamle Isabella av Burgund. Han avbrøt ikke forholdet til Dyveke, som bodde like ved slottet. Men i 1517 døde Dyveke under mystiske omstendigheter. Kongen anklaget lensherren på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha myrdet henne med gift. Det var ikke beviser for dette, og adelen bad om nåde, men Oxe ble halshogget. Etter Dyvekes død styrte kongen uten å ta hensyn til adelen, og Sigbrit ble en av hans viktigste rådgivere. Les mer … | 
