 Nål tilhørende Lebensborn. ( tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon. Det ble under andre verdenskrig opprettet flere Lebensborn-hjem i Norge enn i noen andre okkuperte land. Tyske soldater ble også oppfordret til å kurtisere lokalbefolkningen. I Norge ble var det følgende føde- og mødrehjem: Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer …
Snublesteiner er minnesmerker som er lagt ned i fortauet utenfor eller nær bygninger hvor jøder eller andre ofre for nazismens utrydningspolitikk bodde eller arbeidet under andre verdenskrig. De er utforma som messingplater på ti ganger ti centimeter, som støpes ned i fortauet. Prosjektet ble starta av den tyske kunstneren Gunter Demnig i 1993, og har spredd seg til en rekke land. I Norge ble de første steinene lagt ned i 2010.
Det finnes pr. 2019 606 snublesteiner i Norge, fordelt mellom Oslo, Bærum, Hønefoss, Hurum, Tønsberg, Larvik, Skien, Bergen, Trondheim, Narvik, Harstad og Tromsø og flere andre kommuner. På verdensbasis er det lagt ned over 30 000 slike minnesmerker.
Jødisk Museum i Oslo har hovedansvaret for nedlegging av steiner i Norge. Det har også blitt lagt ned noen få snublesteiner for ikke-jødiske ofre for nazismen; steinen til minne om Tormod Nygaard i Oslo var den første av disse. Det internasjonale snublesteinprosjektet er definert slik at alle ofre for nazismen kan få en snublestein. Det kan også brukes for personer som overlevde, men som var ofre for konsentrasjonsleirenes grusomheter. Et norsk eksempel på dette er Herman Sachnowitz, der det står på steinen at han overlevde fangenskapet. Les mer …
 I april 1940 var Welding Olsen skipper på «Pol III», nå brønnbåtfrakteren «Arnøytrans» Foto: Lars Røed Hansen Leif Welding Olsen (født 15. august 1895, død 8. april 1940) var sjøoffiser, og ble under det tyske angrepet på Norge i april 1940 den første nordmann som falt da bevoktningsfartøyet «Pol III» ble beskutt.
Da andre verdenskrig brøt ut måtte Norge igjen opprette nøytralitetsvakt. Welding Olsen ble skipssjef ved Oslofjorden bevoktningsavdeling med base i Tønsberg i 1939. Han fikk kommandoen over «Pol III», som var en gammel hvalbåt, og deltok i patruljeringen av grensa for Oslo krigshavn på linja Hvaler-Torbjørnskjær-Færder-Tønsberg.
Sent på kvelden 8. april 1940 ble beredskapen i området skjerpet etter meldinger om tysk flåteaktivitet. «Pol III» fikk ansvaret for å patruljere strekningen Torbjørnskjær-Færder. Det var vanskelige forhold med dårlig sikt på grunn av svakt måneskinn og dis, og en sørvestlig bris som ga noe urolig sjø. Rundt kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på kryssende kurs, og Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd med skipets kanon. Den tyske jageren «Albatros» ble sendt for å ta seg av «Pol III», og støtte etter kort tid inn i båten. «Pol III» sendte kl. 2310 opp varselraketter, og mannskapet på «Albatros» åpnet ild med mitraljøser. Welding Olsen ble truffet i benet. «Pol III» var i brann, og under evakueringen inntraff flere uhell. Welding Olsen var alvorlig skadet, og druknet ettersom han ikke klarte komme seg ombord i livbåten. Les mer …
 Foto: Ukjent fotograf og dato , egentlig Maximo Guillermo Manus (født 9. desember 1914, død 20. september 1996), var motstandsmann under andre verdenskrig. Han deltok i flere viktige sabotasjeaksjoner, og skrev senere bøker om sine opplevelser. I 2008 kom filmen Max Manus med Aksel Hennie i tittelrollen. Manus' «unorske» navn skyldes at faren tilbrakte mange år i utlandet. Han het opprinnelig Johan Magnussen, men endret det etterhvert til Juan Manus for å gjøre ting lettere i spansktalende land. Han bosatte seg i København, der han og hans danske hustru Gerda Kiørup fikk fire barn. De ble skilt, og Max og søsteren Pia ble med faren til Oslo. Max gikk på Ljan skole en periode, og flyttet så med faren og søsteren til Cuba.Etter en tid på Cuba mønstret han på som sjømann. Deretter fulgte en lengre tur i Andesfjellene. Max Manus reiste så tilbake til Norge, og kom hit omtrent da Vinterkrigen brøt ut. Les mer … | 
