| Om Husflid
|
 Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.
Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Sauland bygdekvinnelag stilte opp til forklefotografering. Mange av forkleda som er omtala i artikkelen ser vi her. Modellane er frå venstre: Aslaug Mosebø, Bjørg Aamaas, Elsa Slaattun, Liv Tinnes Mork og Ragnhild Bekkhus. Foto: Leif Skoje / Hjartdal historielag Det ser ut til at forkledet har hørt med til kvinnekleda langt tilbake i tida. Få klesplagg er laga av så mange ulike materialer og fargar, og har så mange forskjellige utformingar, som forkledet. Sjølve hensikten med forkledet var at det skulle verne kleda, men er og var også bruka som pynt, f.eks. forkledet til bunadene våre.
Forkledet har vore bruka både i kvardag og fest. Hadde forkleda kunne fortalt om alt dei hadde vore med på, ville det blitt utallige historiar. Forkleda eg skriv om er del av ei samling på over 50 som eg har tatt vare på. Dei er velbruka av mor, født i 1901, av svigermor født i 1901, og av to tanter til mannen min, født i 1885 og 1889. Les mer …
Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane.
Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer …
 Kvinner frå Tysnes i Sunnhordland med svarthuve. Biletet er teke ca. 1920- eller 1930-åra. Gyri Vevatne (1856-1936) og søstera Anna (1860-1937). Svarthuve, også kalla Tysnes-huve, var eit hovudplagg for kvinner som var mykje nytta på Tysnes i Sunnhordland på 1800-talet og fram til ca. 1930-åra. Huva vart brukt til kvardags og helg. Huvene var laga av ulltøy, klede eller vadmål, og fôra med lerret, ullflanell eller anna stoff. Til stor stas kunne det vera fløyelshuver.
Huva er sett saman av eit nesten rundt bakstykke og eit fasongskore framstykke. Breidde bak kunne vera frå omlag 26 til 36 cm. Fram- og bakstykket er sydd saman med maskin, eller med atterstyng for hand på dei eldste huvene. Sårkanten er synleg inni huva. Huva er kanta nede med eit smalt band, som også er løpegang for snor til å regulera vidda på huva. Les mer …
 Ølbolle fra Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner. En ølbolle, tidligere også kalt ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut, svarva eller dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig rosemaling.
Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både bronsealder og jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I vikingtida er man på noe sikrere grunn, for sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som husflidsprodukter, både til dekor og til bruk. Les mer …
 Olivia Dalen, Hol i Hallingdal, viser hvordan et mangletre ble brukt. Foto: Bergliot Sinding, 1962. eller manglebrett er et redskap som i det gamle bondesamfunnet ble brukt til å glatte lintøy. Man rullet det fuktige lintøyet stramt rundt en rund og glatt stokk, og gned det med mangletreet. De er kjent i Norge fra 1600-tallet, og kom først til byene. Mangletreet gikk etterhvert ut av bruk da klesruller (opprinnelig «manglekasser») og strykejern ble vanlige i løpet av 1800-tallet.
Mangletrær er som regel laget av tre, dekorert med treskurd. Noen er også rosemalt, noe som ble skikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Noss har visstnok de eldste trærne ikke håndtak. Senere ble det vanlig med bøylehåndtak, noen få med utskårede figurer. På 1700-tallet ble det vanlig at håndtaket fikk form av en hest, men også andre dyr kunne bli brukt. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husflid
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
