Kjeldearkiv:Noteringer frå Nordlien 2010–2019

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Pær Faukal, en radikal totning. Ifølge Halvdan Koht talte han «flytende og let», med «et kvikt, satirisk lag som frisket op i ordskifterne».
På kartet er garden Haug i senter, men hovedvegen passerer gjennom eiendommen. Ask Burlefot mente at håpet lå i linjene til utlandet.

Noteringer frå Nordlien er et forsøk på en historisk inspirert blogg, i den gamle noteringsbokas form. Spesielt notatene til sambygding Ole Christian Haug fra 1860-1934 er et forbilde. For han var garden den sjølsagte basen, men langt fra hele universet han levde i. Haug holdt til på en ganske sentral østlandsgard under det første store hamskiftet. Noteringsboka hans var av den registrerende typen, altså uten føleriet og utleveringsmaset i den moderne bloggen og andre ytringer fra 2000-tallet. Det er allikevel mulig å lese seg fram til noen av synspunktene til denne politisk engasjerte mannen.

Denne bloggen må ikke leses som en uttømmende og representativ beskrivelse av hverdagen til opphavsmannen. På Knausgård-vis (ikke så mange andre likheter med bøkene hans....) har han nøye valgt ut noen begivenheter, ofte prega av skir dialekt-, «Gemeinschaft-» og agrarsamfunnsnostalgi. Når han hører ordet «gresstrimmer», løsner han sikringen på sin ljå.....Han har samtidig ikke noe imot NRK-jornalist Bjørn Bøes freske intervju med Liv Signe Navarsete:

  • Bøe: Så Senterpartiet vil ha ei ny blasfemilovgiving?
  • Navarsete: Fyrst må eg seie at Senterpartiet er eit liberalt parti.
  • Bøe: Eg trur me heller seier nasjonalkonservativt. Me skal vidare i sendinga.


2010

En styggkald vinter

Fyrste halvdel ta januar var kald, itte bare her i Nordlien, men i hele Europa og Asia. Langsmed fjorden her er det sjelden under 20 kuldegrader, men på det verste hadde vi nå rundt 25. Midt i måneden begynte mjøsisen å legge seg, men overgang til mer normal vintertemperatur gjorde at iskanten holdt seg millom Smedstua og Anekstadstranda. Den 15. åt vi opp dei siste poteta frå egen avling; noen knupper som vart kaste oppi woken. Frøpoteta kom frå den eneste (?) økobonden på Toten, nemlig Gaarder’n på Vedervang. 19. januar var det begravelse i Nordlikjørkja; O. C. hadde nok vøri der. Lenger gikk itte det hamskiftet.

Blir spennende å sjå å tid sola kjem att; i denni del ta Nordlien ser vi a itte i to måneder. Men noen bestemt dato, slik dom har på Rjukan og Svalbard, har vi itte. Mye ta ”mørkerin” kjem ta granskau oppå høgden, og når det er snauhøggi, blir solsesongen litt lenger. Dælinkara la opp mye ved i haust, merkbart her på gamle Øver-Kallrustad. Begynte å høgge litt vi og, inspirert ta grannegarden. Kanskje klarer vi å beholde Bjørkebakken som eng?

Over jorde og millom graner. Sol den 28. januar. Gamlebygningen til venstre.

Den 25. januar var det sol ei lita stund før høgstdags på Breili og i Frydenlund, under en kilometer nedafor oss. I ølløvtida såg je det glitre i den vesle krullen som står att nedafor Dælinjordet. Men om det gjeld som ordentlig sol, veit je itte! Litt pussig å kunne observere årets gang heme, midt på dagen. Dei fleste her i leien er borte på arbeid på denni tida ta døgnet, men hemekontorister med "liberale yrker" kan få med seg slike begivenheter. Den 28. var det derimot ittno tvil, hu skann inn gjennom kjøkkenglasa mine litt før klokka 11! Såg at sola gikk så vidt over jordkanten på Dælin, så snauhøgging hell itte, topografien her i leien gjør at to måneder er minimum mørketid.

I slutten ta januar begynte isen å legge seg sørover og, så vidt je kan sjå hele vegen millom Nordlien, Nes og Øyen. Frå dei fleste gardom i lien her er det svær utsikt, så det er inga sak å følgje med på det som skjer neri fjorden. Nå i dag er det vel mest for moro skuld, for Mjøsa er jo ittno transportåre lenger. Nå fraktes både folk og gods på veger på land. For 100-150 år sia sto det mye mer på spell. I 1888 noterte Ole Christian Haug: "19. Januar begynte Mjøsisen at legge sig. Tordenskjold og Thor gav sig men Viken gaar enu 21/1, 27/1 sidste gang." Etter at isen la seg, kunne det ta flere vikur før den var farbar med hest, som uansett itte var like effektive som dampbåta. Nå er det nesten artugt om isen legg seg, for da kan en ta seg en tur over til Nes på beina. I Oslofjorden var dom itte like fornøgd med den tjukke isen vinteren 2010, for der er det fremdeles en del båter som transporterer folk. Såg på Dagsrevyen i Kyndelsmessleitet at Hvalerferjene måtte kjøre døgnet rundt for å holde råka oppe.

Frå Haug hadde O. C. og god oversikt over det som foregikk innpå Neslandet. Litt misunnelig kunne han følge med på tidlig vår- og slåttonn i sørhellinga der, men og på mer dramatiske begivenheter. Som et historisk apropos til brannen i Hønefosskjørkja siterer je enda en gong frå 1888: "Torsdag 11. Octob Kl. 4 ½ Efm begynte det at brænde i Næskirken det lyste der Kl 9 Aften. Kirken havde været under Reparation i Sommer Instrumentmager Hammerstad skulde lodde i hop Lynaflederen nedefter Taarnet og det tentes i træværket." En varm julikveld i 2004 såg vi frå Kallrustad røyken på Asgard, litt nedunder oss.

Wikikollega og historiker Trond Svandal var den fyrste je hørte målet på søndag 7. februar. Han var gjest i P2-programmet Museum, og tok med seg programlederen til Holstein, for å fortelja om åssen Danmark-Norge tapte Napoleonskriga. Garnisonsbyen Rendsburg skal ha mange fellestrekk med Fredrikstad. En inspirerende start på denne søndagen, da det attpåtil var klassisk (?), pent vintervær. Solskinn i hele Nordlien, og her under Berget. Vegen til Dælin vart brøyte i går, fyrste gongen denni vinteren, alt peker mot en tur oppi høgda. Aftenposten får vente, begrense å interessant det er med 60 sider boligannonser fra Oslo vest, Asker og Bærum for oss på Opplanda. Gårsdagens avis åkkesom, vi nord på Østlandet får itte bladet på søndager. I stella vart det en rundtur om Fjell, opp gutua og nedatt om Kolbjørnrudskauen. Dom har begynt å setta i stand bygningen i Nigarda Fjell.

Denni vinteren har je brukt en del tid på å skrive ta noteringsboka. Det gikk litt sakte, så je investerte i OCR-skanning ta den maskinskrivne avskrifta hass Arne Amundgård. Halvvegas vellykke, for skanneren skjønner itte støtt å som er 1-tall og å som er l-bokstaver. Men det tok allikevel stuttere tid å retta opp att alle feila frå i går enn å begynne med blanke ark. Ny teknologi er bra, men aldri helt perfekt. I 1899 kjøpte Haug og Berg ny potetopptaker ihopes, og det gikk såpass svært at dom og tok opp poteta på Solbjør med den nye maskina. Men problemer hadde dom og: Maskineriet "havde ledt for at vride sig for Jordfaste Stene."

Andre vikua i mars begynte vinteren å sleppe taket. To-tre dager var det faktisk mulig å ta dugurdskvila ute i solveggen. Trivelig i seg sjøl, men det var itte mange matklokker å høre. "Dörfliches Überleben" heter ei tankevekkende bok frå etnologmiljøet i Tübingen. Spørsmålet er om det er bedre å ha overlevd seg sjøl enn å overleve i betydningen tilpasse seg i hjel. Fort gjort å havne på det elegiske kjøret når det diskuteres skjult urbanisering, for matklokkene heng jo der ennå.

Vår i Nordlien

Lørdag 17. april gikk mjøsisen millom Nes og Nordlien. På et par-tre timer var den borte! Sikkert på grunn ta kraftig vind, nordvesta. Ingen dampbåter som venter, men nå står det om luftputebåt i bla'n. Noen planlegg ei rute millom Gjøvik og Hamar, kanskje med stopp på Kapp og Nes. Slike båter skal klare seg uansett is, ettersom dom svever over vatnet. Trur allikevel det er mer miljøvennlig å satse på bedre bussforbindelse. Alle bussa treng da itte å kjøre innom Moelven? Prøv ut en ekspressbuss som bare stopper i Brumunddalen og på Rudshøgda. Bør klare Gjøvik-Hamar på 40 minutt.

Mye ta snøen heme vart og borte, men dagen etter var det kleinere og kaldere vær. Møtte på ei kraftig snøeile på veg hematt frå Grøtbergsleia og Haug. Einar tedde meg den øvre bygningen, som vart vasskade i fjor. Dom bygger på en kjøkkeninngang mot vest, og mye ta innreiinga byttes ut. I Berglund er det naturen som sakte, men sikkert, tar over. Det eine kjøkkenglases var sundt, og en kunne gå rett inn (innbrudd?). På verandaen dreiv mauren og etablerte ei svær ny tue. Dom i Nystuggun var itte heme.

I begynnelsen ta mai brukte vi jønnrive og raka vekk mye kvist, stein og andre "fremmedelementer" frå det gamle beitet. Ny sykkelmedd i hjulspora bortover Bergenga. Poteta satte vi syndag den 23. mai. To dager seinere var den siste åkeren på Øver-Kallrustad sådd. I detti leitet fekk vi greie på at gangvegen millom Bondelia og Nordlia Handel var forsinke. Skulle åpne i juli, nå blir det visst slutten ta august.

Den langvarige slåttonna

To kakser som kunne klyppe av ei snor!

I juli slo je en del ta Vegenga, opp til berga der det er mye villblommer og jordbær. Vi plante to apaler og et morelltre utpå garden, fløtte ripsbuska og to solbærbusker frå hagan og innåt uthusmuren. Håper dom vil trives. I august plante vi den vesle eika frå Drøbak på kulen ovafor uthuset. Ulikt Even Haug brukte vi itte lokale eikenøtter, slik han gjorde med alleen. Han fekk nøtter frå syster si på Breili. 18. august er det to år sia vi fløtte hit. Da var nyhuset ferdig. Gamle Øver-Kallrustad hadde stått folketomt sia 1972, altså i 36 år. I slutten ta august var je nesten ferdig med å slå Fremmerenga. Villjordbær, blåbær og rips oppi der.

20. august var fyrste gongen je sykle på arbe på gangvegen millom Andersgard og Bondelia. 22. august var og Anna med. Enno var dom itte ferdige ved Vårnes. Vegen åpne offisielt 8.september, "så fekk vi sjå ein kakse som kan klyppe av ei snor". Kaksene var statsrådene Kleppa og Aasrud pluss ordførera Seierstad og Iddberg. Mange nordlinger og ytterhunndølinger. Arrangementet var på Steinsjå, der kommunegrensa enno itte er markert med skilt. Like greit?

Trøskelåt og solhøgg

Trøsking på Ner-Kallrustad 23. august. Litt juks, for bildet er frå 2009. Men faktisk gikk Claasen der 23. august både i 2009 og 2010 (og 2011!!)

22. og 23. august gikk skurtrøskera for fullt i Nordlien. Trøsking på Vårnes, Andersgard og Steinsli, i leien åt oss på Askjum. Claasen trøske ta på Ner-Kallrustad og i Engelien (bare bygg). Lik trøsker kan du sjå i aksjon her, i Frechenhausen i Tyskland. Lyden er det mest fascinerende med dessi gamle trøskera. Claasen minner om gruppa Kraftwerk, som hadde si storhetstid i såmmå leitet. Nesten all åkeren på Øver-Kallrustad, med Ringstad, Ringelien og Kvam, vart trøske den fyrste vikua i september. Mange trøskerer å sjå hematt frå arbe på Lena. Frå sykkelen fekk je med meg både god kønnluft og maskinlåt. Faktisk var det en del dyr å sjå og, både ku og sau. Itte alt gror att. Ferdig med trøskinga på Øver-Kallrustad 21. september, havren nedafor hagan og Bergenga.

Den 25. såg vi årets fyrste snø, heldigvis noen mil unna. Gjennom kjøkkenglasa skimte vi at det hadde snøge i Ringsakfjellet om natta. Måndag 27. september var det null grader om mårrån. Fyrste dagen det var kvitrime. Hansker og stillongs vart fønni fram til dagens transportetappe på sykkel. Heldigvis itte høult på den nye sykkelvegen nordover lien. Tidlig i oktober fortsatte høgginga oppover mot Dælinjordet, nå er det ei nesten trelaus, brei gate der. Tørrbakken blir en fin fortsettelse ta slåttlandet i Fremmerenga. Her var det nok mest oppe (beite) så seint som på 1960-talet.

16. oktober var vi på kjørkjegarden på Hunn. Den 19. hadde 'n bæssfar vøri 100 år. Vinteren var nå på veg. Den 21. var det sju kuldegrader om mårrån, men ingen snø enno. Såmmå kaldværet kom att tidlig i november, etter en ganske mild periode. Litt lindere vart det og ta den nye mårråsola på Kallrustad. Det er sannsynligvis mange tiår sia novembersola kom så tidlig som i nitida om mårrån. Høgging på Dælin og øvst i Fremmerenga hadde skulda for lyset og "varmen ". Detti inspirerte til mer tennunghogging mellom Askenga og Askjumjordet. Borti krattet der hørte vi forresten et skott syndagsmårrån (den 7. november). To jegerer sto bøgd over et bytte og drog det med seg oppattover Askjumjordet.

Mortensmess som vinterdag

Seint på mortensmesskvelden begynte det å snøge i Nordlien. Mårrån etter var det 6-7 centimeter utpå garda. Fyrste ordentlige snøfallet i vinter, før hadde vi bare hatt to tynne melisdryss. Vart itte mer snø, men til gjengjeld kom kulda. 16 minus siste november. Nå får vi heller ittno hjelp ta sola lenger, vi i denni kråa i Nordlien. I månedsskiftet november/desember går solgrensa omtrent ved Asgard. Såg sola skann på husa der den 30. Fyrste gongen på lengi at Asgard har vøri synlig herifrå. Dei siste par vikun har dom høggi ned mesteparten ta skauen som sto att rundt byggefeltet der. Det skal bygges flere hus. Hogstmaskina har ti mange mål med kratt og småskau på noen få da'r. Går litt saktere oppi bakkom her. Her skjær vi og ned tennung og vedavørkje, itte for å selja tomter, men for at vi driv i bransjen Sol, lys og kulturlandskap.

Etter høgginga ved Asgard vart det et sammenhengende opplyst område her i Nordlien, med gatelys på byggefelta og langs med dei to hovedvega. Før var det egentlig bare Gjøvik som det lyste noe særlig ta. Her lyt vi ta et lite historisk tilbakeblikk: I 1897 vart det elektrisk lys på Gjøvik. Detti vart synlig herifrå, men det var sjølsagt itte brått så mange hus som nå, og heller itte så mange lys på hårt stelle. I 1911 fekk den fyrste garden i Nordlien strøm. Det var Berg, med strøm frå eget elektrisitetsverk i Heggshuselven.

Anna med nyhogd juletre i Bergenga.

Ole Christian Haug noterte: "Torsdag 29. Aug [1912] lyste det lidt fra Elektrikverket paa Berg. 30.[?] Aug fuldt Lys paa Gaarden og i Bygningerne. Vandmaskinakselen har 400 omdreininger pr. Minut Dynamoen 1400 Omdreininger efter 1 Aar og 1 Maaned siden arbeidet begynte." Sju år seinere hadde Toten kommunale elektrisitetsverk sørgje for strøm åt dei fleste. Marie (Majen) Fjeldstad på Dælin skreiv 6. november 1919 åt syster si, Magnhild, som da var hushjelp i Kristiania: "Nu kan du tro det er flot med elektrisk lys alle steder omkring her men ikke vi og paa Askim og Askeli og Groset." Itte sikkert at systera var så grådig imponert, der hu såg utover dei opplyste bygatene.

I november skreiv je ta Askjum-historia hans Ludvik Olsen Breilid. Dessi nedtegnelsa fortener å bli lesi, akkurat som dagboka åt svigerfar hans. Begge er vel det nærmeste en kjem klassikerer frå et bondesamfunn så smått på hell. Pussig nok skriv 'n Ludvik om utsikta mi der je driv og høgg. Det nørdste Askjumjordet var visst bare ei slåtteng helt til rundt 1900, da Thorstein Oulie braut det opp. Han bygde og gamlelåven (vinkellåve) på garda der.

Til jul høgg vi ned tre (!) trer i Bergenga. Et innadørs tre, et utadørs til "solguden" og et til "fjøsnissen". Kanskje itte helt nødvendig med dei to siste, offer som dom var, men bidrag til ei åpnere bergeng vart det. Askenga vart tilsvarende åpne opp litt mot sør, med høgginga ta orderved og noe ask. Jula var ganske kald, men i nyttårshelga steig temperaturen att, bare 2-4 kuldegrader slutte 2010 med. En ganske mild avslutning på et forferdelig kaldt år. Mjøsisen prøvde seg mellom Nes og Nordlien, men vind og lindt vær skremte han tilbarsatt til den gamle ferjeråka Gjøvik-Mengshol. Mulig at vi får att sola litt før i januar, for nyttårsdagen kviste je noen graner nedafor Dælinjordet.


2011

Kyndelsmessemorgenen 2011. Sola prøver å lyse opp bygningen. 25. januar var første dagen den prøvde seg.
Holsts gate på Sagene i Oslo. I dette krysset tok damene fra Nordlia til venstre da de skulle på kurs hos Hallén.
På veg ned fra Nordlihøgda. Stor-Nøkleberg i mellomgrunnen, Totenåsen i bakgrunnen. Rett over låvetaket skimtes Skreiskardet.
Spark i opplag, overgang til hjul. 15. april var nesten all snøen borte.
Brudeparet Hans og Ranveig i 1932, Helga bak. Syrina blomstrer.
Bilag 19 i Rikard Daffinruds 1960-regnskap. Holter sprøyta, mens Bratlien på Kolbjørnrud treska.
Sikkert velfortjent pause på Øver-Kallrustad, en fin sommerdag på 1920-tallet.
Wilhelm Hallén, Nordlias største arbeidsgiver (hanskesøm og gardsarbeid)
Slåttonn på Asgard, som er bortleid til Breili
Skurdonn på Haug. Einar på traktoren.
Låve i konteiner. Stokkene flises opp og fyres opp.
Mann (40) fant kvitveis 5. november.
Denne kalenderen hang på kjøkkenet i gamlebygningen. Asbjørn og Hedvig Gjerdet dreiv butikken sammen. I høst døde Hedvig.
«Contrabog» med oversikt over mjølka Atlungstad leverte på Kapp. Linjene hadde fått mer trafikk.

Hva skjer midtvintersleitet i en småbyforstad?

  • En mann fortsetter å kviste graner.
  • Ei kvinne går tur på den gamle mjølkevegen mellom Kallrustad og Dælin.
  • Ei etterlengta sol kommer tilbake på strekningen Amundrustad-Breili.
  • Et tømrerfirma setter opp en ny villa i Askjumlia.
  • En elg eter opp skudda på to nyplanta apaler.
  • En historiker og en innflytta gardbruker lurer på hva de gamle nordlingene dreiv med om vinteren.
  • En bjørn snur seg i hiet, og fortsetter å sove.


Hørt på bussen: Bestemor her på garden sydde hansker for Hallén på 1960- og 1970-tallet. Hørt på busstoppen noen dager seinere: Mange damer i Nordlia dreiv med hanskesøm på den tida. Hørt i Gutua kort tid etter: Noen var og på sømkurs i Holsts gate. Historikeren må prøve å sy alt sammen.

Første søndagen i februar gikk vi tur om Haugkrysset. Ved det gamle mjølkehuset burde det ha stått en benk, for det er langt hit fra alle fire leier i Nordlien. På den tida det ble kjørt mjølk herfra, promenerte byborgerne. På Molde gikk krigskommissær Hedevard Scharffenberg tur til både femte og sjette benk. Ved den sjette hadde han fri utsikt til skipsleia og solnedgangen. Bortved mjølkehuset er det middagssola og Totenåsen folk glåmer mot. Litt nærmere Kapp, ved Solbjørsparken, er det svær utsikt mot Nes, Hamar og Øya. Kanskje det faktisk har stått en benk her? Solbjørsparken er et eksempel på at bønder og borgere ikke levde så veldig ulike liv på slutten av 1800-tallet.

Den 3. mars kom morrasola opp over Askjumjordet, og klokka fire om eftan gikk den over Berget. De naturlige solhindringene, de som er nærmest umulig å gjøre noe med, er dermed passert. (Spørsmålet om naturlige eller menneskeskapte klimaendringer har en lokal vri hos oss.) Sola kom tilbake etter et par-tre dager med tjukk skodde, i solidaritet med VM-folket i Holmenkollen....Men der letta ikke tåka den 3. heller.

Kunsten å vedlikeholde ei bogesag er nok ikke den mest avanserte. Uansett må saga vøles, særlig når bladet har hatt noen ublide møter med litt for grov og hard ask. Etter jul har det ikke vært mye hogging, for det er 50-60 cm med snø. Tidlig i mars leiter det litt på den, for nå har vi både sol og varmegrader.


Før våronna

Språkrådet har akkurat fått ny direktør, Arnfinn Muruvik Vonen. Han skriver bokmål, sjøl om han er gammal trønder. Denne bloggen har også konvertert til bokmål, etter et førsteår med nokså bredt totenmål. I dagens nokså milde språkklima er det fritt fram å skrive bokmål (radikalt eller konservativt), nynorsk eller dialekt. Spesielt i SMS-språket, e-post og i "bloggosfæra" er det mye dialekt. Problemet er allikevel mangelen på regler. Åssen skriver en f.eks. verbet å /hølle/ (bokmål: holde), holde, hølde eller hølle? Blant de mange problema med nynorsken er purismen, norskdomen og det arkaiske. I tillegg blir språkforma nå et regionspråk for Vestlandet. Før måtte østlendingene slite med eg, ikkje og alle -arane, men nå forsvinner sannsynligvis også noen av de valgfrie formene som høva oss austmenner. Da hjelper det ikke at mange av de frekvente dialektorda våre glir lettere inn i nynorsken enn i bokmålet, slik som åt, att, attåt og ete. Vettuge skrivere som Andreas Hompland og Carl Frode Tiller holder begge på nynorsken av den grunn, men ingen av dem er østlendinger. Jan Terje Faarlund har argumentert med systemlikhetene mellom totning og nynorsk, men det blir for abstrakt.

Et nytt mållag på Toten vart (greit, her passer dialekta med nynorsken) danna i februar, på grunn av strida om gardsnavna, men det er tvilsomt om det får noe særlig oppslutning. I hvert fall ikke på Kallrustad, der en beboer automatisk ble abonnent på Norsk Tidend og fikk Ivar Aasen-buttons i postkassa.

21. og 22. mars ble de to første, skikkelige vårdagene på Østlandet, med 10-12 varmegrader og kraftig vestavind. Mjøsisen begynner alt å sprekke opp (eller er det bare overvatn?). Smelteværet fortsatte et par dager til, men etterpå har vi hatt den normale, altfor sakte vårløysinga! Alle vegene er bare, så det går an å sykle. Den 27. var det også sparkeparkering. Barnehageskyssen måtte bæres til sommeropplaget sitt. Før var dette den viktige, årlige overgangen fra meier til hjulbasert transport. Nå triller hjula hele året her i leia, utenom i ekstremistiske miljøer (les: katt og kaniner). Den siste mars kom også (kanskje?) den siste snøen. Etterpå fikk vi igjen det milde vårværet, med opp mot 15 varmegrader, til dels med hard vestavind. Årets andre sykkeltur på arbeid (fredag 8. april) ble derfor en kraftanstrengelse, sikker på at fotgjengerne hadde gått forbi meg opp til Sokstadkrysset! Den 11. var det bart de fleste stedene sola og vestaværet tok, her ligger det igjen noen flekker i hagan og enga.

Den 12. er det regn og sludd, bare 3,1 grader klokka 15 (ifølge Yr er det 3,3 på Kise, mens Apelsvoll har 2,1). De siste snøflekkene bråner ikke spesielt fort, så lang tid dette tar...Men i dag har mjøsisen for alvor gått mellom Nes og Nordlien, etter at den sist uke gikk opp lenger sør. Digre isflak skal ha dynga seg opp på strendene på Øya.


Vårarbeid i påsken

Værstatistikerne sier: "Aldri har det vært en varmere april på Østlandet". Visstnok var det her på Østre Toten det var flest sommerdager i påsken (som også var rekordsein). Ute er det grønt gras, blåveis, kvitveis, gullstjerne og maigull; rogn, selje og bjørk spretter. På Modum serverer de årets første rabarbrasuppe (så tidlig som 15. mai her også).

Bøndene kjører for fullt i påsken, kombinasjonen sekularisering og vårvarme er ustoppelig. Halmstubben brenner og ryker, fra en enkelt gard her i Nordlien lukter det fortsatt møkk. Vi landsens parkarbeidere har (nesten) like travle dager, det går i raking og fjerning av kvist og tennung.

En blogg som følger årets gang, er nesten pr. def. repeterende, men dette foråret har vært så spesielt at det neppe kommer liknende beskrivelser fra dette tastaturet. Neste påske er nødt til å bli en nedtur for den som fortsatt bor under Berget.

Alt første uka i mai ble en liten skuffelse, for nå ble det kaldere att. Men på grunn av tørt vær fortsatte den ordentlige våronna og ryddearbeidet i engene. Siste åkeren på Øver-Kallrustad ble sådd 7. mai, 1-2 uker før "normalen". I Askenga ble det fjerna ganske mye gammal kvist og en del tennung, så nå er den rydda enga større enn på flere år. (Dette har nok vært et gammalt jorde, ser tydelig reinsbakker.) Engryddinga er et (fåfengt?) forsøk på å gjenskape en gammal landskapstype, som også har vært forbildet for byparkene (jf. Vidar Asheim).

Onna i kjøkkenhagan er det siste vårarbeidet. Potetsetting (troll settepotet fra Sokstad) 15. og 19. mai, gulrot og salat den 28. Årets gjødsel er 5-6 år gammal talle, rester fra det siste husdyrbruket på Kallrustad. Også i Bergenga ligger det gammal talle. Vi eksperimenter med å sette poteter og så reddikfrø rett i talla. Her er det også flatt, lunt og brukbart med sol i vekstsesongen. Noen skyggende, mellomstore bjørker og rogner blir ved til høsten hvis prøveåret gir brukbare resultat. Heller ikke Bergenga kan overlates til seg sjøl!


Sprøytesesongen

Etter krigen har det oppstått ei ny onn: sprøytinga. Her i leia er det mest kornåkrene som dusjes. Jordene på Ner-Kallrustad ble sprøyta den 23. mai, 23 dager etter at de ble sådd. Ner-Kallrustad ble lagt innåt Engelien i 1965, men også i åra før kjøpte gardbruker Rikard Daffinrud mye hjelp. Han skaffa aldri traktor og moderne redskap, så naboene kjørte mye på Ner-Kallrustad. Åkersprøytinga i 1960 ble gjort av Gunnar Holter (Nordrum). Vedlegg 19 i regnskapet viser en kostnad på 30 kr for sprøyting. På denne tida var det bare 70-80 åkersprøyter i hele Østre Toten.[1]

Noen gardbrukere var foregangsmenn og skulle ha det nyeste utstyret. Daffinrud var nok for gammal til å satse på moderne driftsformer. På Ner-Kallrustad var det i stedet den litt yngre, utearbeidende kona som symboliserte det nye bygdelivet. Inga Daffinrud jobba i konfeksjonsindustrien på Gjøvik og reiste daglig fram og tilbake med buss. Hun var først ved Østlandske Sømindustri og så på Oplandske Luefabrikk?

Asken spratt Unter den Linden

Lokalhistorien i leia vår blir litt bleik når en sammenlikner med Berlin! Da asken spratt i hagan og engene her, gikk vi i stedet Unter den Linden. Gendarmenmarkt, Kurfürstendamm, Førerbunkersen, Berlinmuren og Potsdamer Platz er verdenshistorie - og lokalhistorie. Korte avstander, lange tidsspenn, fortetta uttrykk. Ikke langt fra hotellet, i Bleibtreustraße, bodde Kurt Georg Kiesinger i 1937, da han var NSDAP-medlem. I samme gate var det 1970 et blodig oppgjør mellom konkurrenter i Vest-Berlins Rotlichtmilieu. Etter denne skytinga ble Bleibtreustraße omdøpt til Bleistreustraße på folkemunne....

Da vi kom hjem, hadde de første potetgrasa så vidt begynt å vise seg. Grønnsaksdyrking er jo provinsielt, men også i Berlin var det mye snakk om grønt. Vi kom dit da det var høgsesong for asparges. Men dette var samtidig uka da E. coli-epidemien kulminerte, med Nord-Tyskland som kjerneområde.

Prisen på vatn i Nordlien

Mat er viktig - omtrent som vatn. Det skal ikke være for lite av det - men heller ikke for mye. I juni gikk vi i Nordlien mellom ytterpunktene. Først røyk den elendige vassledningen fra bassenget på Askjum, slik at vatnet ble borte to halve dager. Så kom flommen ned gjennom Gudbrandsdalen, og til oss som bor langsmed Fjorden. Lite skriving om den første vasskatastrofen, men mye om den siste. Verst var det at parkeringsplassen på kjøpesenteret CC Gjøvik sto under vatn.

Oppland Arbeiderblad hadde en artikkel om vatnet i Nordlien da det ble snakk om å legge vassledning hit, i mars 1970. Arbeiderparti-folk tok initativ til å bryte med sjølforsyningsprinsippet på dette feltet, etter en knallhard vinter da røra fra brønnene frøys. Bøndene var sikkert også lei av å kjøre vatn i tørre somrer, akkurat som kua slutta å drikke vatn fra kloakk- (og kumøkk-?) infiserte bekker.

Med vassverksvatn skulle alt bli så meget bedre. I hvert fall når ledningen holder. Mens Telenors nett lå nede i 18 timer (skandale!), var vi uten vatn minst like lenge. Telenor-kunder betaler ingenting for telefonsamtaler den ofselege helga, hva sier Østre Toten kommune? På vegne av vanvittig mange nordlinger!

Husmann og villaeier

Konversasjon i husmannsgrenda

  • God dag.
  • God dag ja.
  • Driv på med slåttonna om det er synda'n du og?
  • Ja, det er jo bare da vi får låne gamp ta gardbrukeren.

Konversasjon i villastrøket (fritt etter Dagbladets Dag Solberg)

  • God dag.
  • God dag ja.
  • Starte opp motorklypperen om det er synda'n du og?
  • Ja, resten ta vikua har je vøri på hytta.

Åsmundrud og Anekstad

De siste åra har Anna og Sigrid gått mange ganger til Åsmundrud. Det har neppe vært mer kontakt mellom Kallrustad og Åsmundrud sia omgangsskolens tid. Nå er det friluftsbarnehage ved lyua der.

Åsmundrud har ligget under nabogarden Anekstad sia 1840, og hovedbølet har også større tiltrekningskraft enn på lenge. Garden var en stor arbeidsplass til etter andre verdenskrig, men seinere var stedet en enmannsbedrift (som andre eiendommer med kornproduksjon). På Anekstad leies det nå imidlertid ut selskapslokaler, og fra dette året er det også gardsbutikk og kafé der. Er dette et trendbrudd? Kanskje også forstadsbeboeren vil ha tilbud i gangavstand?

Slått og skård

De gamle engene og beitene trenger årlig sørvis, det vil si slått. Den blaute enga Bak bygningen tok vi først (midt i juli), for der kommer ugraset tidlig. I månedsskiftet juli/august var det dags for å slå hagan, Bjørkebakken og Stabbursbakken. Mesteparten av graset ble trilla vekk med trillebår og kompostert, et overtydelig symbol på overgangen fra matnytte- til fritidssamfunn. Åkkesom var det noen dager med godvær da høysåteangen fikk lov til å fylle lufta.

Første uka i august var det også start på skurdonna, /skå:Løunna/. Byggtresking på blant annet Ask, Atlungstad, Kolbjørnrud, Haug og i Engelien. Aller først ute var nok Andersgard. Etter flere dager med regn var det treskevær att den 23. Mellom klokka 15.30 og 16.00 observerte en mann på sykkel durende skurtreskere på Vårnes, Steinsli, Andersgard, Breili og Øver-Kallrustad. De som er borte på arbeid, får trulig med seg mer av det som foregår i bygda enn bøndene....Det gamle uttrykket er å flyge i bygden, ikke akkurat en hedersbetegnelse. Enda godt at flyginga er betalt.

En treskeobservasjon til fra 23. august. Om kvelden begynte Claasen å treske på Ner-Kallrustad, etter at alt modent bygg på Øver-Kallrustad var tatt. 23. august var skurddagen for de 25 måla på Ner-Kallrustad, i 2009, 2010 og 2011!

Bygget som treskes, har samme funksjon som graset hadde før, nemlig dyrefôr. Byggtresking og årlig grasslått (uansett hva graset brukes til) er uansett effektive metoder for å holde landskapet åpent. Det går med lite drivstoff sammenlikna med den ukentlige grasklippinga av altfor store arealer. Den totale støybelastningen (antall støytimer i løpet av et år) er også liten, jamfør plentrimming.

Vått, varmt og kaldt

Sommeren og høsten 2011 var prega av været. Sommeren på Østlandet var den våteste på 100 år, noe som ikke minst gikk ut over bøndene. Det siste kornet her i Nordlien kom i hus midt i september, men særlig byggavlingene var dårlige. Nesten ikke noe av kveita holdt matkvalitet, så Norge må i år importere 90 % av brødkornet.

På grunn av tørrere og varmere vær i andre halvdel av september råtna i hvert fall ikke avlingene på jordene. Ole Christian Haug noterte i 1907:

«Ifra 23/9 - 29/11 var der raaveir regn og sne saa blev der lovin nordvært men da Loen var frossen kunde den ikke tages in undtagen lidt der blev træsket strax. 29/11 nu staaer Loen i ½ Alen dyb Sne og 9 grader kolt. 21. Desbr. 1 Alen dyb Sne og sneer fremdeles nesten al Loa ude og 2/3 af Kløverhamsen. Træske Havre ved at sætte Toppen af Baanden i [Slaamaskinen?] men ikke Halmen. Mandag og Tirsdag 6. og 7. Januar [1908] Lokjøring med vinterslæder og Melkekarmer og Gjødselsluffer 2 a 3 Hester. Hatbaandene frosne - 3 gange afdraget Sneen. — Mandag 13. Januar indkjørtes Kløverhamsen nær 20 Læs. Frædag 24. Januar var vi paa Hermanrud med 3 Læs Lo Havre og Byg Topbaand raadden og Mugen»

Den 29. september 2011 hadde derimot Kise målestasjon 25,2 grader, bare 1 grad bak Norges varmeste for dagen, som igjen var Nesbyen. Dette var sjølsagt bare et blaff av «Indian summer» - alle veit jo det - så i høstferien og utover i oktober er det fulle fly til Kypros og Middelhavet. 9. oktober var det 3 grader og kaldt regn, på Nordlihøgda sludda det. Om morran den 10. så vi at snøen hadde lagt seg fra omtrent 500 moh.

Før snøen

er det om å gjøre å bli ferdig med utearbeidet. De få potetene som er att i jorda, koker og eter vi etter som vi tar dem opp. Mer jobb med den gamle låven, som det fortsatt er noen levninger av. Det gamle virket samles i en konteiner, før det kjøres vekk og males opp til flis. Noen av stokkene brukes dermed for tredje gang, nå som brensel, etter å ha stått i to forskjellige uthus.

Før snøen kommer, har kanskje

  • vegarbeiderne rukket å fullføre busslommene ved Askjumlia,
  • to familier har flytta inn i nyhusa på Breilibakken,
  • og snekkerne har gjort ferdig puslearbeidet på gamlebygningen heme.
  • Det hogges til og med litt ved og tømmer et par steder her i greina.

Noteringer i november

Snart på tide å oppsummere årets gang her i Nordlien, hadde det ikke vært for kvitveisen. Da rydningsmannen fortsatte sitt arbeid for sol og lys i Askenga, ble han var noen spede spirer. Mildværet hadde lurt dem til å blomstre. Rundt ti varmegrader flere dager først i november.

Kvitveisfeltet ligger like ovafor det gamle Askjumledet, der det også har gått skiløype. Under søndagsturen, på barmark, kunne et par nordlinger konstatere at det fortsatt går an å komme seg fram til delet mellom Dælin og Nøklebergsætra, mens vegen videre er mer kronglete. Været gir egentlig ingen grunn til å tenke på ski og snø ennå, men Birkebeineren var fulltegna på nitti sekunder....Gangvegen Rambekk-Nordlia Handel har helt sia i sommer hatt større trafikk av rulleskiløpere enn syklister (men forfatteren sykla så seint som 3. og 4. november, langt fra glatt eller kaldt, i grenseland 14. og 15., mildt og fint den 21., men da ble det punktering, muligens p.g.a. overdreven grusing). Sesongstarten på Beitostølen var det derimot ikke noe håp for. Det er tydeligvis naturlige grenser for kunstig snø også.

Siste solstrålene for året i de to bygningene kom 16. og 17. november. Sjøl uten sol ble det en svært varm november, den varmeste på minst 111 år. Det vil si at ingen nålevende nordmenn kan huske en slik novembermåned! Når vi legger til den kalde vinteren, den tidlige og varme våren pluss den blaute sommeren, må jammen 2011 ha vært et bra år for værnerder.

Essay, blogg og hverdagsliv

Jon Fosse intervjues av Morgenbladet: «Essayklisjeene tåler jeg nesten ikke lenger. "Jeg sitter på kontoret og ser ut av vinduet", dette med å ta utgangspunkt i hverdagslivet er i hvert fall en klisjé om noe er det».

Fra (det kjedelige) utgangspunktet på kontoret skal essayisten utvikle noe interessant om større spørsmål. Denne bloggen lar derimot de store spørsmåla ligge, og beveger seg ikke opp i de høyere lag. I innledningen ser vi ut av vinduet, i hoveddelen ser vi ut av vinduet, og i avslutningen ser vi ut av vinduet. Når innegubben en sjelden gang går ut for å hogge ved, er hensikten å skaffe brensel, slik at han kan fortsette å sitte godt og varmt inne.

Nordlimarka

Nå er det vel bare å vente på snøen. Den 4. desember var det i hvert fall ikke rare snølaget her i Nordlien, bare et melisdryss fra 300 moh. og oppover. Mens vi venter (ikke stunder), går det an å rusle seg en tur. I kulturlandskapet.

Om bøndene, og budeiene og gardskarene, har abdisert fra det synlige arbeids- og samfunnslivet her i leia, kontrollerer de allikevel landskapet. Kanskje 90 % av arealet i det som tilsynelatende er en villaforstad, kontrolleres av jord- og skogeiere. Noen har 10 mål, noen har 1000. Somme leier bort, somme leier. De med hang til nostalgi driver egen jord og skog. De med sans for det moderne, og penger fra tomtesalg, bryr seg ikke om jorda drives i det hele tatt. Kanskje er det ikke så stor forskjell på disse og de som overdriver. Enten ved å forpakte mer enn de strengt tatt makter, eller ved å leie inn entreprenører som må kjøre, uansett vær eller temperatur i bakken. Hva slags floskler synker djupt ned i gjørma? «Adelskap forplikter», eller på Lars Peder Brekk-norsk: «Overlevere garden i enda bedre tilstand til neste generasjon».

Mens virkningen av brakklegging sakte blir tydelig, er hogstmaskinas herjing momentan. De som mener at ingenting har hendt, kan ta seg en tur i Nordlimarka.


Varje morgon kollar jag
att inte någonting har hänt
På TV va alt som det ska
Börsen föll med nån procent

(Stefan Sundström)


PS! Om kvelden den 8. desember kom den første snøen, rundt 10 cm. Det kvite pulveret gjømmer nok kjørespora for ei stund, men sletter dem ikke. Avslutter med dette snømetaforikken, på grunn av en betimelig advarsel fra Aftenpostens Kjetil Østli: «Ser ut. Det snør. Starter på en tweet om snø. Fordi det snør. Rister på hodet. Hadde jeg skrevet om måker hvis jeg så måker? Å skrive om snø ender i forferdelsen, à la "Kikut, Blå Swix, 62 cm, herlig!!"»

Gran over hele linja

Skeive eksistenser i Stubberudskauen.

Grana er vakker på avstand, men trør den oss for nære, kan den formørke tilværelsen. Her i nordskråningen vil vi ikke ha mørk skau som tar dyrebare solstråler. Men i desember gikk det nedover med lysdreperen. Først var det hogging med skogsmaskin i Nordlimarka, dernest hogging av juletre (grana ble temt og gjort til husdyr for et par uker), og juledagen kom stormen «Dagmar», den raskeste skogsmaskina på markedet. Dagmar laga ikke en gang hjulspor, men hadde den svakheten at presisjonen i hogginga var låg. Det lå gran over alle linjer, over veger og høgspentledninger. Verst var det på Nordlihøgda, der de var uten lys i to dager. En garasje og noen kjøredoninger fikk graner over seg.

Dagmar ga dermed ei påminning om at linjenes funksjon er å forbinde til omverdenen, for å redusere behovet for sjølberging. Da stormen blåste som verst, satt allikevel noen titusener i skinnet fra stearinlys og leste Lars Myttings nye bok om ved (årets julegave for menn i alderen 40-80). Ipad er kjekt, men Myttings bok leses helst på trykt tremasse. Veden er ei (analog) lenke til fortida og sjølbergingssamfunnet, en skogens pausefisk i skjøtene mellom pc, Ipad og TV. Ved er til og med et ordentlig ord, som går tilbake til norrønt viðr, altså vidde eller skau. Det er ingen kjekk og grei forkortelse for Personal Computer eller Television. Slik er arbeidet med veden minst like givende for informasjonsarbeideren som for småbrukeren.

2012

Trenger De ny ovn? To av etasjeovnene O. Mustad & Søn reklamerte med (ca. 1900).
Valheimstuggua har fått en knekk.

Etter at juletreet har blitt til opptenningsved, kommer midtvintersleitet. Vi er midt på primstavens vinterside, og markedet etterspør en halvårsrapport. Hvordan bør den disponeres, og hva kan den inneholde?


A) Forholdene på hjemmemarkedet

Vedbeholdningen er tilfredsstillende. Omtrent halvparten av hardveden, mest ask, er igjen. I skålen er det også mye kapp og lett orderved. Takket være en rimelig mild vinter så langt sover fyrbøteren godt om natta.

Situasjonen i spiskammerset og matkjelleren er mindre tilfredsstillende. Potetene og gulrøttene ble spist opp alt i november. Noe syltetøy basert på villbringebær og hagesolbær er igjen.

Snømengden er passende, ca. en fot i skauen og på jordene. Nok til at det ikke blir djup tele hvis sprengkulda kommer, og ikke for mye for produsentene av bioenergi, altså vedhoggerne. Lørdag 21. fikk vi dessverre nesten en fot til med snø.

B) Import og eksport

Kommunikasjonsforholdene er gode for årstida. Hovedvegen mot egen postkasse, rød postkasse, søppeldunker og busstopp er framkommelig. Kallrustadvegen og Nordlivegen har gode sparkforhold, særlig det nordgående feltet, der bilistene ikke har tatt med seg så mye salt. Mjøsisen har ikke lagt seg lenger enn til Gjøvik, så mange av dampbåtene kunne fint ha trafikkert fjorden. Dælinvegen, mjølkevegen, brøytes med ujevne mellomrom, og holdes brukbart oppe av tråkk.

Hunton har så langt i vinter ikke etterspurt ordervirke. Norsk Lokalhistorisk Institutt etterspør derimot ord, gjerne satt sammen til setninger. Kanskje vi skulle la oss inspirerere av Ole Skattum, den vellykka skjemakeren, som forpakta en stor bjørkelund for å ha sikker tilgang på skjeemner? Ordmakerens viktigste råvare er nok de tekstene han leser. Dette fører oss over på PowerPoint-foredragets punkt C.

C) Kompetanseheving

Lars Myttings bok om ved gir mange nyttige tips. Nå midtvinters er det for eksempel snart på tide å komme seg ut i vedskauen og hogge før fuktighetsinnholdet i trærne stiger.

Bjørn Gabrielsen har flytta til hytta. Her bærer han ved og smelter snø til vann. De enkle praktiske gjøremåla fyller dagene, og det er lite tid til shopping. Inspirasjonskilder er blant annet Thoreau/Walden og Judging Amy. Brukbar sjølironi denne Gabrielsen. Derfor svir også samfunnskritikken hans mer.

PS! Dette er ikke en Sponsored Story fra Facebook. Gabrielsens seks år gamle bok er knapt å få tak i lenger, og Myttings vedbibel selger seg sjøl (ca. 123.000 eks. pr. januar 2012).

Blir mjølkevogna for liten til våren?

Midtvintersleitet var tida for å forberede seg til våren. I januar 1902 var noen medlemmer av Haug melkekjøringslag litt urolige, og i noteringsboka si skreiv Ole Christian Haug:

«Lørdag 11. Januar Møde af Eierne i Melkevognen paa Hexhus Brenderi, mødtte alle untagen paa Solberg. Sagen var at Melkevognen kan blive for liden til vaaren. O. E. Nøkleberg vilde at man skulde kjøbe en kjære saa der maatte bruges 2 Hester hver Dag. O. H. mente dette var en sag der angik de der havde formeget Melk om Vaaren (40 l pr. Akse). O. K. Berg paatog sig at flytte siebordene paa Yttere side af opstandene saaledes at den blev 1 1/4’’ bredere paa begge sider ialt 2 ½’’ og ny bag og forfjøl og omgjøre Sædet oprette sædejernet rep ene tjær og Males. — Lørdag 1/2 Generalforsamling i Melkevognen blev besluttet at der købtes 1 Melkevogn til og Vognhuset forlenges og Byggekommite valgtes: O. E. Nøkleberg, O. K. Berg, S. Dahl. Udgiftene udlignes paa Melkemengden i 1901 med 1 kr. 50 pr. 1000 l cirka 220 kr. Af akseselskabet mødte Dahl Berg Nøkleberg og Nøkleberg Sanager Anekstad Haug Enger Ødegaard, mødet holtes paa Hermanrud.»

Våren valgte seg mars

Tidlig vår i 2012. Bart Asgardsjorde 20. mars.

Fjorårets vår kom rekordtidlig, men rekorder er visst til for å slås på klimaområdet. Midt i mars var alle veger bare, mjøsisen mellom Nes og Nordlien hadde gått, og i Grimstad ble det 27. mars målt 23,1 varmegrader, norsk marsrekord. Den 25. var de fleste jordene nesten frie for snø. Børhaug-bonden begynte å raka i hagan, men bare tre dager seinere var også vi i gang, sjøl om det ennå lå att noen snøflekker i skyggen. 17 varmegrader 27. mars.

Vårarbeidet i Askenga begynte den 25. Da var det en god del blåveis, og til og med to enslige kvitveiser! På et lunt sted, ikke langt fra der kvitveisen viste seg sist november. Rydding av kvist og tennung, så enga blir litt større dette året også. Den 25., en søndag, måtte ryddekaren sågar koste på seg en liten fottur til Granum, Sveum, Skattumenga og Valheimstuggua. I denne litt avsidesliggende grenda mellom de gamle gardene neri lien og høgda er det bare i Sveum det nå bor folk.

Sykkel til Gjøvik 13., 20., 22., 23. og 26. mars. Så mye grus at en mange steder knapt skimter asfalten under. Vegvesenet følger sitt gamle mantra om at feiinga skal være unnagjort før 17. mai? I dette vårt land prioriteres musikkorpsa foran transportsyklistene. Lundteigen har sagt at Norge er et grasland. Om våren er vi derimot et grusland. (Men: Om morgenen den 27. var gangvegen feid og vaska! «Grusgangen» mellom Askjumlia og Kallrustadskauen er fortsatt intakt, sågar med den sedvanlige touchen av bikkjemøkk. Den 30. april kom den kommunale renselsen.)

Gamle og nye nordlinger

Snøsituasjonen 23. november. Kallrustadberget og litt av slåttelandet bak.

De gamle nordlingene, bøndene, fikk ikke mye hjelp av april. Lite varme og utrivelig nedbør, fem-seks ganger kom det et tynt snølag etter at vintersnøen for lengst var borte. Forsiktig våronnstart den 30. april på de fleste gardene. Såing på Øver-Kallrustad 8. og 27. mai, Ner-Kallrustad 23. mai og Ringelien/Ringstad 24. mai. Kjøkkenhagan (inkludert potetlandet) ble sådd siste uka i mai, da jorda virkelig var varm. 25 grader i lufta i pinseleitet.

Midt i våronna, den 3. mai, vedtok kommunestyret at det kan bli noen nye nordlinger og. Klarsignal for 22 eneboliger sør i Asgardsenga. Gangveg på øversida av Nordlivegen, etter at utbygger først ville spare penger på å legge den på nersida. I mai fikk dessuten noen andre (ganske) nye nordlinger i Mekketvegen og Nordlijordet asfaltert veg. Et åpenbart tegn på sivilisasjon. Omtrent på samme tid kom det dessuten opp gateskilt langs vegene i Østre Toten, etter at noen av småvegene i Nordlia (som Mekketvegen og Nordlijordet) hadde vært skilta sia ca. 2000.

Årets siste sivilisasjonskritt kom i november, da grunnarbeidet for veglys mellom Nordlia Handel og Glemmastad begynte.

Slåttonn og innhøsting

27. august kom treskinga for alvor i gang nørdst i lien. Byggskjæring på Steinsli, Andersgard, Kolbjørnrud og i Engelien. Seinere start på innhøstinga enn vanlig p.g.a. en fuktig og kjølig sommer. På denne tida hadde vi allerede rukket å smake på potetene, som så ut til å ha tålt råværet. Med nyinnkjøpt tohjulsslåmaskin (og litt ljå) slo vi også ca. 5 mål gammalt enge- og beiteland.

Observasjoner fra Kallrustad målestasjon (305 moh)

November var våt, men mild (som i fjor). Det kom litt snø i månedsskiftet oktober/november, men den ble gradvis borte att. Nytt påfyll, ca. 15 cm, kom 27. og 28. november.

2013

Juletreet, også denne gangen fra Bergenga, forsvant ut den 5. januar. Treet var det siste som ble hogd i det nye rydningsfeltet under Kallrustadberget. Det ble en del ved derfra i fjor høst, og i løpet av vinteren har mesteparten blitt lagt opp.

Solenergi

Rundt midtvintersdagen begynte behovet for tørr ved å melde seg. Nå fikk vi en periode med 15-20 kuldegrader. Eneste trøsten var at sola kom tilbake til Nordlia. På slutten av kuldeperioden, den 25., skann sola så vidt inn gjennom loftsvinduet på gamlebygningen her på Øver-Kallrustad. Dagen før hadde elevene på Nordliskolen, nederst i Ner-Kallrustadskauen, solfest. Sola gleder fortsatt, sjøl om mange forstadsbeboere ikke tenker så mye over denne solsvelta. De er ikke ute, og de er ikke hjemme.

Ivar Kleiven, fra baksida på Lalm i Vågå, skreiv om den lange perioden uten sol på heimgarden, som lå i skyggen i nesten fire måneder:

Sola var borte frå oss så lenge kvar vinter. Ho rokk ikkje opp over høbruna lenger enn til fjorten dagar på vinteren, og så såg vi ho ikkje seksten lange veker. I denne lange solsvelta stod Hovdaspiggen så tung og kald og myrk at han var heilt kaldhjelma å sjå. Slik stod han og tyngde over dalen til det leid fram til kyndelsmess. Da nådde sola skolten hans og han fekk ei krone av ljost, levande friskt solgull. Ho var så vakker å sjå for oss som gjekk nedi dalen i sollløysa.[....] Enno laut vi gå og vente på sola i fjorten dagar heime hjå oss, og dess nærmare dagen kom, dess meir stunda vi. Endeleg ein morgon kom det blide, blanke solauga stilt opp over høbruna med lange, glimande stråler omkring seg. Alle, både unge og gamle, helsa sola velkomi, og gledde seg i det tylege solgullet over snøen, skogen og berga og over dei brune husveggane.

Her på Østlandet, hvor vi ikke har noen egentlig mørketid, har sola alltid vært uttrykk for klasseskille. Mens nordlendingene levde i kollektivt mørke, uten forskjell på væreier og fiskarbonde, var det mange austmenner som med god grunn misunte de priviligerte solbøndene. Alf Prøysen, som vokste opp i baklia i Ringsaker, ble forma av et altomfattende klasseskille, der storgardene lå i solhellinga og plassgrenda lå i skyggehallet. På Toten ligger de eldste gardene i sørhellinga rundt Hoff kirke, mens den gamle bosettinga her i Nordlia ligger på høgda der sola skinner hele året. Først i de siste hundreåra før Svartedauden ble rud-gardene midtlies bygd opp, og i husmannstida på 1800-tallet kom det opp nye boplasser under skyggen fra berg og skau. Plassnavn som Attunder og Skuggen sier sitt. Se også bloggen til Gamleheksa, utantæ Viken? Solklasseskillet forsvant ikke en gang med industraliseringa, på det skyggefulle Rjukan var det direktørboligen som fikk att sola først.

Tirsdag 5. mars brukte ei hogstmaskin omtrent fire timer på å ta de siste granene som sto att på østsida av Kallrustadberget, altså nederst i Dælinskauen. Et par-tre tiår, før nye graner vokser opp og formørker tilværelsen, bor vi dermed mye mindre attunder. Den langt vennligere lauvskauen står ennå, på begge sider av delet, men også den skygger mye om høsten. Et nytt vedhogstfelt er derfor blinka ut.

Hogstmaskina kjørte foreinings i Nordlien i mars, og både på Askjum, Ask og Atlungstad ble det hogd. 12. mars gikk til og med en stor del av lauvskauen på Dælin-sida av berget.

PS! Før vinteren feider helt ut, må det nevnes at det er kjørt opp skiløype mellom Kallrustad, Askjum og Dælin. Løypa utgjør omtrent den første fjerdedelen av «gamlemedda» mellom Nordlia og Sillongen, som fortsatt står på løypekart, men som ikke har vært kjørt opp på 10-15 år.

Dagens ord er daurysje

Petra Bekkelund med noen av kuene på Øver-Kallrustad i 1949. Lite daurysje den gangen.

Den siste uka i april, da vi begynte med rakinga, datt det ut et gammalt ord. Daurysje, sa de gamle totninga om dødt, vissent fjorårsgras. Særlig daurysje med litt lengde på kunne irritere. Slikt gras var ressurser som ikke var utnytta, som kua eller andre husdyr ikke hadde eti. «No så stygt som dænna daurysja» sa ei gammal vilkårskjerring etter at sønnen hennes hadde levert kua og hele beitet skinte lysegult om våren. Like stusslig var det om høsten, da det lange graset la seg ned, omtrent som vilkårsfolk som ingen hadde noe bruk for lenger.

Bakketørk

Første uka i juli tok vi førsteslåtten på snaut halve enga, den mest synlige og «sentrale» delen av grasriket. Vanligvis komposteres dette graset, for her er det ikke dyr, men i år ble det realt høyvær. Graset tørka som bare det på bakken. Derfor ga vi bort avlinga til noen kanin- og hestefarmere her i leia. Mesteparten gikk til Atlungstad. Slik unngikk vi ikke bare daurysja, men også den ganske meiningslause komposteringa av brukbart gras. Så får heller annenslåtten legges på dynga!

Juli var rekordtørr, men først i august begynte det å regne att. Derfor blir annenslåtten litt bedre enn den tegna til. Midt i august slo vi Øverenga, hagan og tok samtidig håslåtten. Dette var omtrent samtidig med byggtreskinga i Engelien og på Haug, de begynte den 15. i Engelien. Alt den 7. gikk Bakke-treskeren på Kvamsjordet. Den 22. ble jordene på Ner-Kallrustad tatt, altså en skarve dag før «normaltida». Den 24. august begynte de å skjære bygg på Øver-Kallrustad, mens den digre leietreskeren på Askjum/Dælin satte i gang samme kveld. Sol og ingen nedbør i siste halvdel av august ga gode arbeidsbetingelser for innhøstingsmaskinene.

Treskinga virker kanskje uinteressant for forstadsboerne, men med bare halmstubb på jordene er det fritt fram for alle som vil ha beinveger eller alternative gangruter. Etter skjæringa blir åkerlandet i praksis utmark i åtte-ni måneder, og dermed en del av Nordlimarka. To gangveger over Ner-Kallrustadjordet og én over Askjumjordet.

I slutten av august slo vi også deler av Bergenga. Dette var første gangen tohjulsmaskina ble brukt der. Litt stein, men noe kan fjernes, og noe kan overdekkes med jord. Stort potensiale i 2014! 2013 ble et slags prøveår.

Årsavslutning

I desember ble det hogd en del bjørk og annet lauvvirke på vestsida av Dælinvegen. Minimalt med snø (ca. 10 cm), akkurat nok til at det gikk an å dra noe av fangsten langs bakken ned til oppkappingsplassen på jordet. Også to juletrær, med naturlig utseende, ble hogd på samme feltet.

2014

Aksjonen Lys i gamle hus før jul i 2014. Gamlebygningen til venstre. Første gangen på 42 år at det var lys der.

Den 23. januar var det solfest på Nordliskolen. Dagen opprant med gråvær og snøfiller i lufta. Etter nesten en måned med mildvær og holkeføre ble det et skikkelig væromslag den 10. januar. Litt (lett) snø hver dag, akkurat nok til at en må koste av trappa.

Januar og februar ble milde måneder, men nærmest uten sol. Det hjalp lite med hogginga før jul. Første uka i mars var uansett Kallrustadvegen nesten fri for snø, to-tre uker før den pleier å være bar, og 11. og 12. mars var det sykkel som gjaldt. Da hadde vi akkurat parkert skia, etter å ha testa ut ei ny løype Kallrustad-Askjum-Dælin-Nøklebergsgarda-Karidalen. Fint terreng, ubetydelig behov for kvisting.

I slutten av april var snøen helt borte i Nordlia, også i Kallrustad-leia. Våronn på Ner-Kallrustad, deler av Øver-Kallrustad og hele Ringelien/Ringstad helga 3. og 4. mai. Siste åkeren på Øver-Kallrustad ble sådd 20. mai, potetene i kjøkkenhagen kom i jorda den 22. Noen dager seinere ble det også satt noen få Troll-poteter på et nygammalt jorde i Askenga. Her har det vært arbeidd jord, men i «manns minne» bare brukt til beite.

Pr. 11. juli ser potetgrasa i Askenga fine ut. Litt høgere enn de i den gamle kjøkkenhagan, og nesten frie for ugras. Ved inngangen til fellesferien kan vi også notere bygging av veg til det nye byggefeltet øverst i Asgardsenga (riktignok på gammal Breili-grunn, noe gardsnumrene viser, de første tomtene er solgt ifølge OA). På Haug er den gamle låven revet, og 9. juli ble det støpt golv i den nye. Fikk samtidig nye opplysninger om Karl Johnsen Kjæsarud, men får vente til bygget har reist seg før artikkelen oppdateres.

Slåttonna (førsteslåtten) begynte så smått rundt 15. juni. Også i år ble det høy til noen kaniner. Fint tørkevær.

Midt i september hadde innhøstinga på Toten kommet langt. De delene av havreåkeren på Øver-Kallrustad som lå mest i skyggen, ble treska 14. september, og dermed var alt kornet i hus. Potetopptaking for Kim's på Stabu og Berg. Potetopptaking for oss sjøl på Kallrustad. Slåttonna i engene med ljå og Tielburger så noenlunde fullført den 18. september.

Kan én måned oppsummeres i én setning? Tja, hvis setningen er litt lang, og kommaene er mange. 26. november hadde jeg årets siste sykkeltur til Lena (så glatt på Karidalsbrua at jeg måtte gå av sykkelen og trille), to hus er under bygging øverst i Asgardsenga, nye stier fra skauen heme til Skattum og Blikset + Nøklebergsetra-Grosetbrua, 29. desember er det omtrent 10 cm snø og 6 kuldegrader i Nordlia, litt mildere vær etter at jula har servert oss 10-15 av det blå slaget.

2015

Skodda letter. Storbjørka ved Dælinvegen.

26. januar ble årets solfest feira på Nordliskolen. Akkurat som i fjor var det gråvær under høytidelighetene. Men det er trøst å hente, langs to linjer: 1) Sola er beviselig tilbake. Søndag 25. skant den både på skoleveggen i Kallrustadskauen og hos oss på Øver-Kallrustad. Og dessuten i skiløypa Karidalen-Sillongen. 2) Tåka, også kalt skødda, råka store deler av det østafjellske den 26. Kl. 12.53 skreiv sjølveste Meteorologisk institutt i en bildetekst på Yr.no: Utsikten fra meteorologisk institutt på Blindern, under 100 m i sikt. Tett tåke mange steder på Østlandet i dag! I webkameraenes tidsalder er andres ulykke bare noen taster unna.

Vår i mars?

Tja. Vi hadde noen milde dager med sønna- og vestavind først i måneden. Den 10. var Kallrustadvegen nohali bar, og dagen etter foregikk årets sykkeldebut på Nordlivegen, mot Lena. Tørt, men litt støvete. Midt i mars var det strålende solskinn, men kalde netter. Den snøen som er att i bakka her, smelter veldig sakte. Nesten ikke snø nede ved Mjøsa, verken her i Nordlia eller på Nes.

3. mai ble den første åkeren på Øver-Kallrustad sådd. Den 15. kom kornet i jorda på Ner-Kallrustad, Ringstad/Ringelien og deler av Dælin. På grunn av regnvær drøyde det før våronna var ferdig.

Hobbybondenytt: potetsetting i Askenga 15. mai, kjøkkenhagan 5. juni.

Fra jorde til hus (og: fra eng til kompost)

Våt sommer på Østlandet. Men varmt og tørt i august, slik at skurdonna kom i gang midt i måneden. 7. september var det byggtresking på Ner-Kallrustad (ca. to uker etter normalen). Helt ferdig på Øvre den 4. oktober, bygg som var sådd så sent som 9. juni, ble modent.

Vi prøvesmakte potetene i Askenga i månedsskiftet august/september, etter at vi var ferdige med slåtten på den sida av bekken. I løpet av 2010-åra har det blitt en noe brukt sti fra Askjumlia via Nordskauen til Askenga. Stien fortsetter oppover mot treriksrøysa mellom Askjum, Dælin og Kallrustad.

2016

Midt i august kom treskinga i gang i vår lut av Opplanda. Byggskjæring i Engelien, på Kvam, Groset, Haug, Berg, Stabu og Kise.

Den siste helga i oktober, da vi gikk over til vintertid, var det dags å ta opp resten av potetene i Askenga. Satte seks fårer med seks poteter i hver. Ikke gjødsel, men Askenga er et gammalt jorde som har ligget brakk i bortimot 100 år, så det ble brukbar avling lell.

Denne høsten ble det også samla inn 403 underskrifter i Nordli krets. Til støtte for en utredning av grensejustering mellom Gjøvik og Østre Toten.

Glatt seinhøst. Den første snøen kom 4. november, og dette ble starten på en slags «vinter» med mye hålkeføre. Ved årsskiftet var det bart rundt husveggene, så vidt kvitt i terrenget og glatt i vegen.

2017

Staben på Haug i 1920.

Da februar gikk over i mars, var det fortsatt ikke «normal» vinter her i det indre Norge. En definisjon på lite snø er at halmstubben stikker opp, og i år har den vært synlig sjøl i nordvendt helling, 300 meter over havet.

Nyheter fra den lokale turistforeninga: ny sti fra Bergenga på Kallrustad til Skattumbeitet og nedatt til Sveomsvegen, med avstikker tilbake til Bergenga via Nybrøttet. Lite brukt i sommer p.g.a. langt gras.

På sjølveste skoklefalldagen ble våronna avslutta på Øver-Kallrustad, sjøl om den første åkeren ble sådd alt 15. mai. Ingen potetsetting i år.

I juni begynte snøggbåten Mjøscharter igjen å kjøre pendlere mellom Hamar og Gjøvik. Tar 25 minutter, som landeveisfarende umulig kan konkurrere mot. Var samme opplegg i 2016 også. [Men i 2018 blir det bare charterkjøring.]

Dette året begynte jeg å skrive av dagboka til Even Haug. [Pr. mai 2018 har jeg skrevet av 1921, 1922 og første halvår 1923.]

I romjula snødde det kraftig flere dager, slik at det totalt lå over en halvmeter snø på bakken. Stor kontrast til vinteren 2016/17.

2018

Det nye året begynte med glimrende sparkføre på fylkesvegene som møtes i Haugkrysset. Måneskinn og inga skodde på høgda. Den 2. januar starta arbeidet med autovern mellom Nordlivegen og den nye gangvegen nedover mot Frydenlundstoppen. Sjølve gangvegen var noenlunde ferdig før snøen kom.

Og snøen kom virkelig i år. MålestasjonenBiri hadde over 130 cm i mars; omtrent det samme her også. Men på grunn av høge vårtemperaturer og fordi det ikke var tæle, ble det overraskende fort bart. De siste flekkene forsvant rundt 10. mai. Våronna på Ner-Kallrustad var ferdig 19. mai, da Anna ble konfirmert. På Øver-Kallrustad vart det tromle ta 24. mai; samme dag ble det målt 26,7 grader på Apelsvoll.

Og varmen fortsatte. 2018 ble et av de heiteste - og tørreste - åra i manns minne. Avlingene ble derfor dårlige, men kornet ble fort modent. Treskinga på Øvre begynte alt 3. august (det først sådde bygget), og den 21. var den overstått (havren). For første gang på flere år ble også halmen tatt vare på; den ble pressa av en bonde fra Gausdal. Halmen kompenserer litt for elendige grasavlinger. Noe av det graset som ble slått i de gamle engene her, ble bakketørka og gitt bort som heste- og kaninfôr. I år var det flere herover som tok opp att tradisjonen med lauving, ikke fordi de var kulturhistorisk interesserte men fordi alt potensielt dyrefôr måtte tas vare på.

2019

Engelia 9. november. Snø i lufta, vinteren begynte. I januar og februar var det så mildt at jordene ble bare att.

Sykkelsesongen begynte tidlig i år, alt siste uka i februar, fordi mildvær smelta snøen i brattbakken og på hovedvegene. I mars kom det mer snø, men rundt vårjevndøgn var det bare veger att.

Samtidig ble mesteparten av den gjenværende Nordskauen på Askjum hogd ned, altså den delen som grenser mot Kallrustad. Ble Hamar-utsikt for mange, men for oss står noen graner i dalen i vegen [men disse ble tatt ned vinteren 2021].

Våronna 2019 blir den første for de nye brukerne her. Eierskifte 1. februar. Onna begynte bra, såing 15. mai på de første 17 måla. Etterpå ble det så vått at det drøyde til 31. mai før såmaskinene kunne brukes på Kallrustad-jorda att (både øvre og nedre). Før åkeren kom opp att, fikk vi også tordenvær med styrtregn som vaska vekk mye matjord. Ferdige i Ringstad/Ringelien 11. juni, og da var det fortsatt flere usådde jorder i Nordlien. Potetsettinga i Askenga foregikk også den 11.

Melding fra park- og rekreasjonsvesenet: Ny sti (noe av tråkket er gammalt) i Kallrustadberget, mellom Dælinvegen og Skattumstigen.

Akkurat som våronna var også skurdonna av den vanskelige sorten. I slutten av oktober var det ennå mye korn og potet som sto att på jordene. Mesteparten kom allikevel inn til slutt, blant annet takket være tørka på Groset.

2019 slutta med et klassisk mildvær i romjula, noe som førte til snøsmelting og hålke. Nesten bart nede ved fjorden og pilegrimsstigen. Nyttårseftan var det et par plussgrader, men sur vind fra nordvest. Juletreet fra Kraby-Dælin får vel stå til trettendedagen?

Bloggens unoter

  1. I 1959 var det 76 slike sprøyter i kommunen, se Totens bygdebok III (1968), s. 709.

En lang epilog?

Vinteren 2020 ble det en ny sti rundt sjølve dalen på Dælin (Kraby-). Er det denne dalen som garden har navn etter? Stien henger i hop med det andre stisystemet i området. [men brukes lite pr. 2022]

Omtrent samtidig var det oppstart for Den store landnåmssoga for Østertoten.

12. august 2021 begynte byggtrøskinga på Øver-Kallrustad. Slåttonna var da omtrent halvvegs, og fire sekker med knusktørt høy var henta.

9. mai 2022 ble de ferdige med våronna, ganske tidlig i år. Ny blåmerka sti Askjumlia-Kallrustadberget-Skattumbeitet-Fjellsenga-Skolen, Nordlia Turlag er stimester.