MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.
Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).
 MB Litleveiren set Landnota  MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora". Les mer …
 «Vieljaš» Foto: Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum Vieljaš er en rekonstruksjon av en liten tanabask. «Vieljaš» betyr lillebror. Basken er bygget som et rekonstruksjonsprosjekt etter tegning.
Oppmåling og tegning er utført av Bjørn Skauge i 2002. Den opprinnelige båten er funnet ved utløpet av Tanavassdraget, og er i svært dårlig forfatning. Det foreligger ikke informasjon om båtbygger, byggeår eller byggested. Originalen for denne Tanabasken tilhører Tana museum i Polmak.
Arbeidet med rekonstruksjon og dokumentasjon er utført av Nordnorsk fartøyvernsenter i samarbeid med Tana Museum og Varanger Samiske Museum i Deanu ja Várjjat Museasiida med støtte fra Sametinget. Les mer …
 Strandebarmer fembords færing. Foto: Carl Henrik Lampe eller strandebarmsbåt er betegnelse på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de sørvestlandske robåttypene. Den oppsto i begynnelsen av 1900-tallet. Den kan ha fra tre til fem bordganger. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.) Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere og så videre, men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv. Les mer …
Skoltesamiske båtar inkluderer skoltebask — eit namn som viser til relativt lette og korte elvebåtar for bruk i breie og rolige elvar, så vel som litt større båtar til bruk i inste fjordstrøk; og veenâs — noko større fjord- og havfiskebåtar. Skoltebåtane har til felles at bordgangane gjerne er sydd heller enn klinka, at det enkle, symmetriske råseglet, når det blir brukt, gjerne er breiare oppe enn nede, og at båtromma er relativt småe. Dei største båtane blant skoltesamar og andre austsamar så vel som russarar på Kolahalvøya var sjnjaka — store og grovbygde, opne båtar med lengd på kring 7–12 meter og éi til to mastrer, der stormastra var råsegl- eller spriseglrigga og mesanmastra, når ho fanst, var gaffelrigga. Les mer …
Saltværing er den varianten av nordlandsbåtar som tradisjonelt blir bygd frå Salten og nordover. Samanlikna med ranværingane og bindalsbåtane har dei relativt mindre spring, og framskotten er gjerne meir utlagt. Generelt har båtane nordom Saltfjellet alltid vore bygd i furu, medan ranværingane og bindalsbåtane av nyare, rettstemna type normalt har vore bygd i gran. Det er usikkert kva ulikheiter det har vore mellom båtane bygd i Salten og Ofoten på den eine sida og båtane bygd nord i Troms og Finnmark på den andre, men ein tendens er at båtar som har vore brukt opp mot Finnmark gjerne har vorte borda opp med eit ekstra omfar. Les mer …
Ein krumstemning er ein nordlandsbåt av typen som var vanlig fram til tidlig på 1800-talet, føre dei nye, meir rettstemna nordlandsbåtane vart utvikla og tok over. Krumstemningar har ein relativt runda framstamn som bøyer seg noko innover øvst; medan bakstamnen er noko mindre runda, innoverskrådd mot kjølen og utan framlutande overheng. Dei er oftast relativt langsmale og med vesentlig lågare fribord enn dei nyare nordlandsbåtane. Båtane manglar ofte vaterbord og har oftast keipar av «y-type» som er fastnagla i øvste bordet. Som på nyare nordlandsbåtar og geitbåtar, men i motsetning til åfjordsbåtar, har krumstemningane tydelige lyroddar som gjev ein runda overgang mellom øvste bordgangen og stamnane. Krumstemningane, og då særlig åttringane, fikk ord på seg for å vere utrygge i grov sjø, og den hogde konstruksjonen let seg vanskelig kombinere med industriell produksjon. Dette var to vesentlige grunnar til at den nyare nordlandsbåten med høgare fribord, vaterbord, tollpinnar og hovudsaklig saga bordgangar blei utvikla. Les mer … | 
