Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig
Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig assosieres først og fremst med politiske fanger. Omkring 40 000 nordmenn ble arrestert i løpet av krigsårene, det vil si rundt 1,3% av befolkningen. Det eksakte tallet er ukjent, ettersom Sipos arkiver ble brent på slutten av krigen. De fleste av dem var, sett fra et norsk ståsted, politiske fanger. Den delen av historien som tidligere var lite omtalt annet enn lokalt der leirene lå, var krigsfangeleirene hvor det først og fremst var fanger fra Sovjetunionen og andre land i Øst-Europa. Disse var nærmest for dødsleire å regne, med ekstremt hardt arbeid, brutale regimer og lite mat - og påfølgende høye dødstall. Etter invasjonen tok okkupasjonsmakten over de norske fengslene. Disse ble fulle allerede i løpet av sommeren 1940. Det ble reist flere leire på forskjellige steder i landet, og enkelte eksisterende bygninger ble tatt i bruk som fengsler. Forholdene i fengsler og fangeleire var brutale, men allikevel langt bedre enn i konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Det er viktig å skille mellom fengselssystemet der nordmenn havnet, og krigsfange- og arbeidsleire som utenlandske fanger ble sendt til.
En del av fangene ble videresendt til tukthus eller konsentrasjonsleir i Tyskland. Fra høsten 1944 var dette ikke lenger mulig, og leirene ble overfylt. Det ble derfor tatt i bruk en rekke improviserte fengsler i forsamlingshus, skoler og andre bygninger over hele landet.
Etter frigjøringen ble flere av leirene tatt i bruk som fengsler i påvente av rettsoppgjøret, og etterhvert som dommene kom var det mange som måtte sone i en av leirene. Senere har de blitt tatt i bruk til forskjellige formål, for eksempel ble Grini fangeleir til Ila landsfengsel, Falstad fangeleir huser nå Falstadmuseet og Berg interneringsleir er Berg fengsel. En del av leirene var mer provisoriske, og ble mer eller mindre fullstendig fjerna etter krigen.
Fengsler og leire
I tabellen nedafor vil man raskt legge merke til at hovedtyngden av leirene lå fra Trøndelag og nordover, med Nordland som det fylket som hadde flest. Dette henger først og fremst sammen med tyskernes behov for arbeidskraft på store anlegg som Nordlandsbanen og Blodveien.
En del av leirene i denne oversikten er utstyrt med mer eller mindre improviserte navn, av typen «Asker fangeleir». Leirene hadde offisielle, tyske navn - gjerne bestående av en standardbetegnelse og et nummer - men da disse i liten grad er kjent, og kunne bli endra underveis, virker det mer hensiktsmessig å bruke mer forklarende navn. I noen tilfeller finnes det lokale navn som er mer presise enn de som er brukt her, og disse bør heller brukes, men var ikke kjent da lista ble laget.
I typebetegnelsen er «fengsel» brukt på de anstaltene hvor norske fanger ble plassert. Fengselsbegrepet var noe annet enn dagens, så dette omfatter også internerte, gisler og andre som i kortere eller lengre tid ble holdt som fanger.
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Elvemo, Jarle: Dødsleirene på norsk jord. Utg. Norgesforlaget. Porsgrunn. 2013.