Forside:Slektshistorie

Om Slektshistorie Slektsrekke fra Haug på Toten. Slektshistorie (genealogi, slektsforskning, slektsgransking) er en hjelpedisiplin innen historiefaget som går ut på å dokumentere sentrale begivenheter i personers livsløp (som fødsel, ekteskap og død) og slektskapsbånd mellom forskjellige personer. I Norge er det heller få som driver med slektshistorie på et profesjonelt nivå, men i enkelte andre land er slektshistorie en anerkjent vitenskap. Slektshistorie er imidlertid populært som hobby, og interessen har ikke blitt mindre i forbindelse med at sentrale kilder som folketellinger og kirkebøker har blitt tilgjengelige på internett. Selv om fokuset i lokal- og slektshistorien er noe forskjellig, er det mange berøringspunkter. Lokalhistorisk forskning vil ofte være personorientert vel så mye som prosess- eller sektororientert. Norge har også historisk sett et bosetningsmønster der slekt spiller en betydelig rolle; gårds- og slektshistorie er sterkt knytta til hverandre ikke minst på grunn av odelsretten. Kildegrunnlaget for lokal- og slektshistorie vil ofte være sammenfallende. De to disiplinene har derfor mye å hente hos hverandre, både gjennom overlapping og gjennom å utfylle hverandre med bakgrunnsstoff.   Les mer ...   Smakebiter Fra folketellinga 1801 for Grip på Nordmøre. Foto: Digitalarkivet Slektshistoriske kilder er kilder som benyttes i arbeidet med slektshistorie (slektgransking, genealogi). De mest brukte slektshistoriske kildene er, foruten muntlige kilder, kirkebøker, folketellinger og manntall. Dette skyldes ikke minst at kirkebøkene og mange av folketellingene er tilgjengelige på internett, hovedsakelig i Digitalarkivet. Andre kilder, som skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker kan være vel så nyttige. For 1600-tallet er lensregnskapene og fogderegnskapene mye brukt. I tillegg til disse primærkildene finnes det også mange sekundærkilder, som gårds- og slektshistoriske verk, tidsskrifter, personalhistoriske verk med mer. I artiklene om de enkelte kildetypene, som det lenkes til fra denne artikkelen, står det mer informasjon som kan være til nytte for å få mest mulig ut av kilden, bli kjent med fallgruver og så videre.   Les mer … Ole Christian Haug. Foto: Fotoarkivet på Haug Ole Christian Haug (født 3. januar 1849 på Haug i Nordlia i Østre Toten, død samme sted 1934) var gardbruker, lokalpolitiker og slektshistoriker. I ei årrekke var han også kasserer for Hekshus Brænderi, og rundt 1890 bestyrte han Bjørnsgaard Meieri. Haug vokste opp på garden Haug i Nordlia, en eiendom han ca. 1899 tok over etter faren, Even Haug (1821-94). Mora var Johanne Pedersdatter f. Narum (1825-98). Alt som 11-åring begynte Haug å skrive dagbok fra dagliglivet på garden og i grenda, og dette fortsatte han med til få måneder før han døde i 1934. I noteringsboka er det detaljerte skildringer om bl.a. arbeidsliv, værforhold, sosialt samkvem og kommunikasjonsutbygging. Ole Christian Haug har også notert mye fra det politiske livet i bygda, da han var aktiv kommunepolitiker og Venstre-mann. På 1890-tallet var Haug medlem av skolestyret i Østre Toten. Som en av de ledende skikkelsene i bygdelaget Nordlia ble han også formann i byggekomiteen for Nordlia kirke. Nedtegnelsene fra byggearbeidet ble nytta i en hovedoppgave om sosiale relasjoner i Nordlia på 1800-tallet.   Les mer … Einar Hovdhaugens gravminne på Venabygd kyrkjegard. Foto: Chris Nyborg (2015) Einar Hovdhaugen (fødd 26. februar 1908 på Hovdhaugen inst i Venabygda i Ringebu, død 1. juli 1996) var bonde, organisasjonsmann, politikar og lokalhistorikar i Gudbrandsdalen. Hovdhaugen tok over heimegarden 30 år gamal. Han hadde betydelege kulturelle og samfunnmessige interesser. Han hadde regionale og nasjonale verv både i Bondelaget og Bondepartiet, m.a. som generalsekretær for partiet i åra 1946-49 og stortingsrepresentant 1958-1969. Her sat han i kyrkje- og undervisningskomiteen og fekk der utvikle kulturinteressa. Hovdhaugen var mellom anna med i Landbruksrådet, Kringkastingsrådet, styret for Riksteateret, Teaterkomiteen av 1960, Folkeskolekomiteen av 1964, Vogt-komiteen og Nobel-komiteen.   Les mer … Andreas Holmsen. Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1924 (1952) Andreas Holmsen (født 5. juni 1906 i Kristiania, død 20. februar 1989 i Bærum) var professor, lektor og historiker. Holmsen regnes som en av Norges mest fremstående historikere på 1900-tallet og blant dem som nådde videst ut med sin forskning. Han spesialiserte seg på middelalderen, med utgangspunkt i de sosiale og økonomiske forholdene i bondesamfunnet, og ettervirkningene av Svartedauden. Samtidig var Holmsen en engasjert lokalhistoriker som gjorde bidrag til denne vitenskapen både faglig og organisatorisk. Til tross for at han vokste opp i Kristiania hadde Holmsen sine røtter på Romerike, noe som viste seg i hans faglige prioriteringer. I 1924 tok han examen artium og studerte deretter filologi ved universitetet i Oslo, med fagkretsen norsk, fransk og historie hovedfag. Etter en tid som huslærer hos en norsk dommer i Egypt og et studieopphold i Frankrike kom han tilbake til Norge og ble cand. philol. i 1931, lektor ved høyere skoler i Oslo og Aker fra 1932 til 1933. Han var assistent ved Institutt for sammenlignende kulturforskning fra 1933 til 1934 og ble her vitenskapelig medarbeider fra 1943. Holmsen var så konsulent i historie ved Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo 1934 til 1940 Han var professor i historie ved Universitetet i Oslo 1955-1975. Fra 1947 til 1962 var han leder for forskningsprosjektet Garden i norsk samfunnshistorie og ledet Det nordiske ødegårdsprosjektet fra starten i 1968 og frem til 1971.   Les mer … Peter Andreas Ravn Sollied (født 15. mai 1869 i Bergen, død 11. september 1955) er kjent som slektshistoriker. Han var utdannet kjemiingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1891 og var ansatt som overlærer ved de tekniske skolene i Bergen, Trondheim og Oslo. Mellom 1918 og 1921 var han direktør i Statens Fettdirektorat. Videre var han stifter, første formann og senere æresmedlem av Vernepliktige Offiserers Forening.   Les mer … Gravminne, Stian Herlofsen Finne-Grønn, Vestre gravlund i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) Stian Herlofsen Finne-Grønn (født 31. august 1869 i Risør, død 1. november 1953 i Oslo) var arkivar, slektsforsker og museumsdirektør, og også interesserte seg også for lokalhistorie. I tillegg til å være en av landets best kvalifiserte arkivarer så var han en ekspert på ikonografi og virket som direktør for Oslo Bymuseum i en årrekke, men det var hovedsakelig for sitt slektshistoriske arbeid at Finne-Grønn ble kjent. Som lokalhistoriker gjorde han seg mindre bemerket, med kun en bygdebok om Elverum. Foreldrene hans var amtsingeniør Samuel Grønn (1838–98) og Jacobine Finne (1845–1912), og han ble den 29. oktober 1900 gift med Margrethe Borchgrevink (1873–1963), som var datter av premierløytnant Hans Fredrik Leganger Borchgrevink (1839–77) og skolebestyrer og bystyremedlem Sofie Borchgrevink (1846-1911).   Les mer …		Se også Bibliografi:Slektshistorie Slektshistorieverksted (videoer fra Nasjonalbiblioteket)   Kategorier for Slektshistorie Slektshistorie Slekt Slektshistorielag Slektshistorikere Slektshistoriske tidsskrift   Andre artikler Delgobes samling Norske Slægter Adopsjon Slektskapsterminologi Ukjent arving Grenland Ættehistorielag Samfundet for dansk-norsk Genealogi og Personalhistorie Ski slektshistorielag Rogaland Historielag Moss ættehistorielag Vestoppland slektshistorielag Eidskog slektshistorielag Historielag i Hedmark Historielag i Oslo Voss ættesogelag Gjesdal historie- og ættesogelag Nord-Karmøy Historielag Stian Herlofsen Finne-Grønn Johan Carl Louis Lengnick Andreas Holmsen (1906–1989) Simen Bleken Cornelius S. Schilbred Ole Christian Haug Carl Johan Anker (1835–1903) Martha Østensvig Odd Ivar Nøis Olsen Per Braastad Bergljot Holte Bjørkenes Johan Fredrik Elster (1888–1962) Einar Jansen