| Om Industri og handverk
|
 Ei skipsdør blir til på Marcussens Metallstøperi i Harstad. Foto: Ukjent, fra Arne Markussen (1980-åra) Industri og handverk er et vidt begrep. Vi bruker det her for å dekke all produksjon av gjenstander eller varer i en mer eller mindre organisert form - fra de tidligste handverkere som produserte tregjenstander, sko, stoff og annet og fram til moderne produksjonsindustri. Dermed berører vi også en rekke andre temaer, som organisering fra laug til arbeiderbevegelsen, økonomisk historie og lokal næringslivshistorie, personhistorie om handverkere, industrigründere og andre og mye mer. Industri- og håndverkshistorie forteller noe mer enn en enkelt bedrifts eller handverkers historie, den kan ofte forklare utviklinga i ei bygd, en by eller en region - og til og med et helt land, som når oljeindustrien omskapte Norge på 1900-tallet.
Viktigheten av å bevare de kulturminner aktiviteten har etterlatt seg har kommet sterkere i fokus i senere år. Kulturminnevernet på dette området har lidd særlig under to ting: Kravet til fornyelse for å være lønnsom har ført til at anlegg ofte blir revet eller ombygd, og anleggene har ofte ikke noen estetisk verdi for de fleste. Det er lett å forstå hvorfor vi skal ta vare på en vakker kirke eller et herregårdsanlegg, men nyttebygninger oppfattes ofte rett og slett som stygge og uten verdi. Med et økt fokus i kulturminnevernet på viktigheten av å ta vare på også denne typen kulturminner er det endring å spore. I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv en del av verdensarven, og dermed stoppa en prosess hvor svært mange industribygninger har forsvunnet. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Fra Møllebyen i Moss. Industriområdet er restaurert, med museum, kino, bibliotek, serveringssteder og butikker. Foto: Ulf Larsen Industri har preget Moss helt siden stedet ble grunnlagt. Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1990-årene var Moss en typisk norsk industriby, hvor særlig mølleindustri, papirindustri, embalasjeindustri, og verftsindustri stod sterkt. Industrien i Moss forsynte det norske markedet med merker som Moss maltextract, regnklær fra Helly-Hansen, kjøkkentøy fra Il-O-Van, Persill såpe, Ballangrud lengeløpsskøyter, og Ving nøkler. Fra 1930-årene var sentrum av Moss preget av 15-25 industribedrifter i alle størrelsesordner, som kan ha gitt arbeid til 4000-5000 mennesker.
Tradisjonen for produksjon og endog en viss type industri går likevel lenger tilbake. Byen ble dannet rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet, hvor sagbruk og møller ble anlagt fra 1300-tallet av. I løpet av 1700-tallet ble det etablert større og mindre håndverksbedrifter i byen. I første halvdel av 1800-tallet var byen særlig preget av brennevinsproduksjon. Les mer …
 Venstre del av antependiet i Volda kyrkje Foto: Fredd Brekke/Volda Husflidslag 100 år Kunstvevaren Birte Oline Flote (1866 – 1952) voks opp på garden Flote i Folkestadbygd i Volda kommune. Ho viste tidleg interesse for veving og alt som knytte seg til dette. Gjennom skolering og eige arbeid utvikla ho seg til ein kunstvevar på høgt nivå. Ho kom til å bety mykje for husflidsarbeid i samtid og i ettertid, i Volda og mykje vidare. Les mer …
 Sauland bygdekvinnelag stilte opp til forklefotografering. Mange av forkleda som er omtala i artikkelen ser vi her. Modellane er frå venstre: Aslaug Mosebø, Bjørg Aamaas, Elsa Slaattun, Liv Tinnes Mork og Ragnhild Bekkhus. Foto: Leif Skoje / Hjartdal historielag Det ser ut til at forkledet har hørt med til kvinnekleda langt tilbake i tida. Få klesplagg er laga av så mange ulike materialer og fargar, og har så mange forskjellige utformingar, som forkledet. Sjølve hensikten med forkledet var at det skulle verne kleda, men er og var også bruka som pynt, f.eks. forkledet til bunadene våre.
Forkledet har vore bruka både i kvardag og fest. Hadde forkleda kunne fortalt om alt dei hadde vore med på, ville det blitt utallige historiar. Forkleda eg skriv om er del av ei samling på over 50 som eg har tatt vare på. Dei er velbruka av mor, født i 1901, av svigermor født i 1901, og av to tanter til mannen min, født i 1885 og 1889. Les mer …
Laup Teglverk på Stod i det som fra 1964 ble Steinkjer kommune startet sin første produksjon høsten 1897 og stengte ikke ovnen før i 1956. Da hadde flere titalls arbeidere hatt sitt virke gjennom fyrings- og produksjonssesongen fra juni til september på verket som for det meste produserte drensrør i forskjellig dimensjoner for å dekke bøndenes behov for «ny-land». Det starta som aksjeselskap, la om til andelslag etter andre verdenskrig, men avslutta i privat regi – drevet som arbeiderkollektiv. Les mer …
 Rosemalt kiste fra Sauherad i Telemark, 1835. Ukjent kunster. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Rosemaling er et navn på tradisjonell dekorativ maling i bondesamfunnet fra 1700-tallet og seinere. Den ble særlig utvikla i Hallingdal og Telemark, men også områder som Numedal, Setesdal, Vest-Agder og Valdres fikk en rik rosemalingstradisjon. Den består av rik rankeornamentikk basert på blomsterbarokkens svulmende roser og frukter. Fra 1740-åra begynte man å gå mot slankere og mer elegante former lånt fra regence og rokokko, og rundt 1750 kommer det pårvirkning fra louis-seize og noe senere empire og nyklassisisme. Man finner til tider figurer, men disse har liten betydning for rosemalinga. Målet er å fylle flater i en stil som er utvungen, med klare og kraftige farger. I begynnelsen ble rosemaling særlig brukt til dekorasjon av kister, ølboller og andre mindre gjenstander. Etterhvert begynte man også å dekorere senger og skaper, og fortsatte med vegger og tak.
Mange bygninger, både privatbygg og kirker, ble dekorert med rosemaling. Et eksempel er Rosekyrkja (Stordal gamle kyrkje) i Stordal kommune, som regnes som en av de mest dekorerte kirkene i Norge. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering. I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer … |
|
|
| Kategorier for Industri og handverk
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
| Nyeste artikler
|
|
