| Om Industri og handverk
|
 Ei skipsdør blir til på Marcussens Metallstøperi i Harstad. Foto: Ukjent, fra Arne Markussen (1980-åra) Industri og handverk er et vidt begrep. Vi bruker det her for å dekke all produksjon av gjenstander eller varer i en mer eller mindre organisert form - fra de tidligste handverkere som produserte tregjenstander, sko, stoff og annet og fram til moderne produksjonsindustri. Dermed berører vi også en rekke andre temaer, som organisering fra laug til arbeiderbevegelsen, økonomisk historie og lokal næringslivshistorie, personhistorie om handverkere, industrigründere og andre og mye mer. Industri- og håndverkshistorie forteller noe mer enn en enkelt bedrifts eller handverkers historie, den kan ofte forklare utviklinga i ei bygd, en by eller en region - og til og med et helt land, som når oljeindustrien omskapte Norge på 1900-tallet.
Viktigheten av å bevare de kulturminner aktiviteten har etterlatt seg har kommet sterkere i fokus i senere år. Kulturminnevernet på dette området har lidd særlig under to ting: Kravet til fornyelse for å være lønnsom har ført til at anlegg ofte blir revet eller ombygd, og anleggene har ofte ikke noen estetisk verdi for de fleste. Det er lett å forstå hvorfor vi skal ta vare på en vakker kirke eller et herregårdsanlegg, men nyttebygninger oppfattes ofte rett og slett som stygge og uten verdi. Med et økt fokus i kulturminnevernet på viktigheten av å ta vare på også denne typen kulturminner er det endring å spore. I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv en del av verdensarven, og dermed stoppa en prosess hvor svært mange industribygninger har forsvunnet. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Interiør fra Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen Foto: Fra boken Richter, J.: Det gamle og det nye Trondhjem, Oscar Andersens Bogtr. (Kristiania, [1906?] (trolig fra eldre tysk: Reiferbahn, senere: Reeperbahn), også kalt tauvinne var repslagerens verksted hvor en snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser. Det var en «bane» i den forstand at repslageren gikk frem og tilbake under tilvirkningen av rep.
Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene, og antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860. De ulike reperbanene kunne være av ulik størrelse, fra ganske små familiebedrifter til støre bedrifter med over 100 ansatte. Noen hadde også tilknytning til annen maritim virksomhet som verft og mekaniske verksteder. På grunn av de til dels store arealene banene la beslag på, ble reperbanene gjerne anlagt litt utenfor bybebyggelsen, men også nærme sjøen og havnene. Les mer …
 Ein typisk Olaviuskniv Foto: Narve F. Birkeland født 19. januar 1860, død 5. september 1927, kom til Volda frå Hatlelid, Førde i Sunnfjord, og markerte seg som ein knivmakar utanom det vanlege. Han kom ved århundreskiftet 1800/1900, der han sette opp eit hus ved elva, eit stykke frå annan busetnad. Som betaling for tomta gjorde han ein del arbeid på garden som eigde området. Elles livnærde han seg med ein del jakt og fiske. Men mest med å vere knivmakar. Les mer …
 Staskniv av Gunnar Omdal, krokslirkniv av kvalrosstann. Foto: Vest-Telemark Museum. (1901–1984). «Knivkunstnaren» frå Omdalsgrend som laga stasknivar det vil gå gjetord om til alle tider. Gunnar er blant kremen av knivmakarane frå øvre Telemark og har mykje ære for at stasknivane frå Vest-Telemark er vidgjetne og står til overmåls i eiga særklasse – det skal halde hardt om nokon slår desse. Det er alle seriøse knivsamlarar sin våte draum å ha ein Omdalkniv i samlinga si. Desse stasknivane er i dag særs verdifulle og er vanskelege å få tak i.
Gunnar kom til verda den 22. september 1901 på garden Sudistog Omdal i Tokke kommune. Der voks han opp, men då han vart vaksen overtok og dreiv han, i lag med den eldre broren Nils, garden Uppigard Mjaugedal. Der blei han buande resten av sine dagar. Berre heilt på det siste var han på Helseheimen nede på Dalen, og der slokna han den 9. november 1984.
Ungane, som voks opp i fjellbygdene på fyrste halvdel av 1900 - talet, dreiv på med arbeid og leik. Skulegang blei det ikkje så mykje av og formell utdanning seinare var heller uvanleg. Men for å klare seg i livet, var det mykje som måtte lærast. Ungane måtte tidleg vere med i det daglege gardsarbeidet og ved at generasjonane arbeidde saman, blei læringa ein naturleg del av kvardagslivet. Særleg det å vere sjølvhjelpt var overmåte viktig.
Gunnar Omdal var ein bygdekustnar av det rette slaget. Han var særdeles nøyen i alt han gjorde. Kor lang tid arbeidet tok fekk så vere, men resultatet måtte vere fyrsteklasses. Det skulle vere solid, fint og skikkeleg gjort. Kvalitet var langt viktigare enn kvantitet for denne karen. Han var treskjerar, smed, knivmakar, sylvgravør, mekanikar, tømrar og gardbrukar. I slekta hans finnast fleire dugelege handverkarar og bygdekunstnarar, så han hadde det nok i blodet. Alt som liten gutunge, blei det lagt merke til hans gode evner og handlag innan handverk. Han fekk det liksom til – alt som fanst. Les mer …
Drømtorp Bruk lå ved Kjeppestadveien like øst for Ski sentrum i Follo. Her ble det drevet sagbruk, høvleri og teglverk i flere tiår midt på 1900-tallet.  Foto: ukjent. Kilde: Ski bibliotek
De første som etablerte en industri i dette området var Kristiania Renholdsverk.  Her ser vi ledelse og arbeidere foran den første fabrikkbygningen ved teglverket en gang på slutten av 1930-tallet. Fra venstre står: Leif Hagen, Harald Hoff, ukjent, Johan Jarhusen, Arne Bøhler, Asbjørn Juelsen, Kristoffer Juelsen, ukjent, Harald Hoffslien, ukjent, Knut Syversen, Leif Jørgensen, Leif Johnsen, ukjent, Einar Hagen, Niels Juelsen og en ukjent. De lave langhusene til høyre er tørkehytter. Der ble produktene tørket før brenning. Foto: Ukjent. Kilde: Ski bibliotek I 1897 kjøpte de 187,1 mål av gården Drømtorp og startet en såkalt pudrett her. Dette var en fabrikk der innholdet fra de mange doene i Kristiania ble omgjort til gjødsel ved at de tilsatte torvstrø eller kalk. Bøndene kunne så komme hit og kjøpe gjødsel. Etter hvert som mer moderne fasiliteter ble vanlig i hovedstaden, forsvant behovet for pudretten i Ski og virksomheten ble nedlagt.
I 1929 kjøpte Kristoffer Juelsen (1877-1946) og Johan Berg, under firmanavnet Berg & Juelsen A/S, tomta fra Oslo Renholdsverk. I første omgang anla de sagbruk og høvleri på eiendommen.
Firmanavnet eksisterte bare en kort tid. Våren 1932 døde Johan Berg etter kort tids sykeleie, bare 40 år gammel. Firmaet skiftet da navn til Drømtorp Bruk A/S. Les mer …
Tjura spikerbruk i Grue i Solør ble etablert i 1798 ved elva Tjura eller Tjuråa, nær utløpet i Gardsjøen. Det var et hammerverk som hadde kapasitet til å produsere en halv million spiker årlig. Det er uklart hvor lenge spikerproduksjonen foregikk. En periode mot slutten av 1800-tallet ble det produsert landbruksredskaper der, men både dette og spikerproduksjonen må ha opphørt før 1900.
Det var også annen virksomhet knyttet til bruket. Helt fra begynnelsen av var det drevet landhandel, og dette fortsatte lenge etter at produksjonen var stoppet opp, langt inn på 1900-tallet. Eiendommen som verket lå på, utgjorde også et gardsbruk. Nesten fra starten av var det bygget opp et sagbruk på stedet, og dessuten kvernbruk. Det oppstod et karakteristisk lite brukssamfunn, og stedet ble da også omtalt som «Bruket» enda i 1940-åra. Les mer …
|
|
|
| Kategorier for Industri og handverk
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
| Nyeste artikler
|
|
