 Dyrskuplassen ved 50-års jubileet for Dyrsku'n i Seljord i 1916. Foto: Ukjend/Vest-Telemark Museum eller Seljordutstillinga Dyrsku'n er ei årleg landbruksmesse som blir arrangert over tre dagar den andre helga i september på Dyrskuplassen i Seljord i Telemark. Dyrsku'n vert arrangert og drifta av Dyrsku'n Arrangement AS som eigast av stiftinga Seljordutstillinga Dyrskun, der Seljord kommune og Telemark Landbruksselskap er stiftarane.Dyrsku'n hadde sine røtar i fesjåa som vart avvikla på ein rekkje stader i heile Vest-Telemark på 1850-tallet. Fesjåa hang saman med fedriftene som gjekk frå Setesdalen og austover. I Telemark var statsagronom Johan Lindeqvist som tok initiativ til fesjåa. Han hadde reist rundt i fylket for å undersøke korleis det stod til i husdyrbruket, og fann at det stod dårleg til. Han ville setje fokus på fôring, reinhald og avl. På fesjåa møtte bøndane fram for å handle og selje dyr, og dette var eit ypperleg høve til kunnskapsformidling. Det var ikkje uvanleg at 4-500 dyr var for sal under fesjåa. Les mer …
Drømtorp Bruk lå ved Kjeppestadveien like øst for Ski sentrum i Follo. Her ble det drevet sagbruk, høvleri og teglverk i flere tiår midt på 1900-tallet.  Foto: ukjent. Kilde: Ski bibliotek
De første som etablerte en industri i dette området var Kristiania Renholdsverk.  Her ser vi ledelse og arbeidere foran den første fabrikkbygningen ved teglverket en gang på slutten av 1930-tallet. Fra venstre står: Leif Hagen, Harald Hoff, ukjent, Johan Jarhusen, Arne Bøhler, Asbjørn Juelsen, Kristoffer Juelsen, ukjent, Harald Hoffslien, ukjent, Knut Syversen, Leif Jørgensen, Leif Johnsen, ukjent, Einar Hagen, Niels Juelsen og en ukjent. De lave langhusene til høyre er tørkehytter. Der ble produktene tørket før brenning. Foto: Ukjent. Kilde: Ski bibliotek I 1897 kjøpte de 187,1 mål av gården Drømtorp og startet en såkalt pudrett her. Dette var en fabrikk der innholdet fra de mange doene i Kristiania ble omgjort til gjødsel ved at de tilsatte torvstrø eller kalk. Bøndene kunne så komme hit og kjøpe gjødsel. Etter hvert som mer moderne fasiliteter ble vanlig i hovedstaden, forsvant behovet for pudretten i Ski og virksomheten ble nedlagt.
I 1929 kjøpte Kristoffer Juelsen (1877-1946) og Johan Berg, under firmanavnet Berg & Juelsen A/S, tomta fra Oslo Renholdsverk. I første omgang anla de sagbruk og høvleri på eiendommen.
Firmanavnet eksisterte bare en kort tid. Våren 1932 døde Johan Berg etter kort tids sykeleie, bare 40 år gammel. Firmaet skiftet da navn til Drømtorp Bruk A/S. Les mer …
Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane.
Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer …
 Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass. Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) ( Blaafarveværket) (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. Les mer …
 Bilde er frå kulturvandring 11. september 1994. Tema var mellom anna båt. Denne spantveggen som er oppsett er dimensjonert som ein båt på 60 fot. Plankane er skalma på. Nokre naglehol vart bora, og her ser ein naglen vert slått inn. Håkon Berg svingar mokkerten. Foto: Magnar Høydal er eit dobbelt spant. For folk langs kysten er dette truleg eit kjent begrep. For innlandsbefolkninga seier det kanskje ingen ting. Kort forklart, det er ein tradisjonell byggeteknikk for kravell bygde båtar. Det er bygt av to tømmer med same dimensjon. Tømmer i denne samanheng er den eine delen av det doble spantet. Det eine tømmeret har rot ned på kjølen, det skapar heil binding mellom begge sider. Her kjem gevinsten ved dobbelt spant inn, sefterane overlappa skøytane i spantet. (Sjå legge saman spant lenger ned i stykket.) Lengste enden på rota vender skiftevis til styrbord og babord. På båtar i størrelse 60 – 70 fot er det 6 -7 toms breidde på kvart tømmer. Lengste enden på rota er oftast frå 1,5 meter til opp mot 2 meter. Kortenden mellom 0,7 meter og oppmot 1 meter. Les mer … | 
