| Om Industri og handverk
|
 Ei skipsdør blir til på Marcussens Metallstøperi i Harstad. Foto: Ukjent, fra Arne Markussen (1980-åra) Industri og handverk er et vidt begrep. Vi bruker det her for å dekke all produksjon av gjenstander eller varer i en mer eller mindre organisert form - fra de tidligste handverkere som produserte tregjenstander, sko, stoff og annet og fram til moderne produksjonsindustri. Dermed berører vi også en rekke andre temaer, som organisering fra laug til arbeiderbevegelsen, økonomisk historie og lokal næringslivshistorie, personhistorie om handverkere, industrigründere og andre og mye mer. Industri- og håndverkshistorie forteller noe mer enn en enkelt bedrifts eller handverkers historie, den kan ofte forklare utviklinga i ei bygd, en by eller en region - og til og med et helt land, som når oljeindustrien omskapte Norge på 1900-tallet.
Viktigheten av å bevare de kulturminner aktiviteten har etterlatt seg har kommet sterkere i fokus i senere år. Kulturminnevernet på dette området har lidd særlig under to ting: Kravet til fornyelse for å være lønnsom har ført til at anlegg ofte blir revet eller ombygd, og anleggene har ofte ikke noen estetisk verdi for de fleste. Det er lett å forstå hvorfor vi skal ta vare på en vakker kirke eller et herregårdsanlegg, men nyttebygninger oppfattes ofte rett og slett som stygge og uten verdi. Med et økt fokus i kulturminnevernet på viktigheten av å ta vare på også denne typen kulturminner er det endring å spore. I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv en del av verdensarven, og dermed stoppa en prosess hvor svært mange industribygninger har forsvunnet. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Interiør fra Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen Foto: Fra boken Richter, J.: Det gamle og det nye Trondhjem, Oscar Andersens Bogtr. (Kristiania, [1906?] (trolig fra eldre tysk: Reiferbahn, senere: Reeperbahn), også kalt tauvinne var repslagerens verksted hvor en snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser. Det var en «bane» i den forstand at repslageren gikk frem og tilbake under tilvirkningen av rep.
Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene, og antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860. De ulike reperbanene kunne være av ulik størrelse, fra ganske små familiebedrifter til støre bedrifter med over 100 ansatte. Noen hadde også tilknytning til annen maritim virksomhet som verft og mekaniske verksteder. På grunn av de til dels store arealene banene la beslag på, ble reperbanene gjerne anlagt litt utenfor bybebyggelsen, men også nærme sjøen og havnene. Les mer …
Drømtorp Bruk lå ved Kjeppestadveien like øst for Ski sentrum i Follo. Her ble det drevet sagbruk, høvleri og teglverk i flere tiår midt på 1900-tallet.  Foto: ukjent. Kilde: Ski bibliotek
De første som etablerte en industri i dette området var Kristiania Renholdsverk.  Her ser vi ledelse og arbeidere foran den første fabrikkbygningen ved teglverket en gang på slutten av 1930-tallet. Fra venstre står: Leif Hagen, Harald Hoff, ukjent, Johan Jarhusen, Arne Bøhler, Asbjørn Juelsen, Kristoffer Juelsen, ukjent, Harald Hoffslien, ukjent, Knut Syversen, Leif Jørgensen, Leif Johnsen, ukjent, Einar Hagen, Niels Juelsen og en ukjent. De lave langhusene til høyre er tørkehytter. Der ble produktene tørket før brenning. Foto: Ukjent. Kilde: Ski bibliotek I 1897 kjøpte de 187,1 mål av gården Drømtorp og startet en såkalt pudrett her. Dette var en fabrikk der innholdet fra de mange doene i Kristiania ble omgjort til gjødsel ved at de tilsatte torvstrø eller kalk. Bøndene kunne så komme hit og kjøpe gjødsel. Etter hvert som mer moderne fasiliteter ble vanlig i hovedstaden, forsvant behovet for pudretten i Ski og virksomheten ble nedlagt.
I 1929 kjøpte Kristoffer Juelsen (1877-1946) og Johan Berg, under firmanavnet Berg & Juelsen A/S, tomta fra Oslo Renholdsverk. I første omgang anla de sagbruk og høvleri på eiendommen.
Firmanavnet eksisterte bare en kort tid. Våren 1932 døde Johan Berg etter kort tids sykeleie, bare 40 år gammel. Firmaet skiftet da navn til Drømtorp Bruk A/S. Les mer …
 På geitbåtar går esingen tradisjonelt langs alle rorsromma, men ikkje i skottane. Merk at esingen følgjer ripa heller enn bordovergangen framme, og at 'keipskjegga går ned til esingen.Foto: Olve Utne (2011)
Ein eller ei esing (eldre nynorsk og talemålet nordafjells: æsing) er ei innvendig, langsgåande list langs øvste eller nest øvste bordet på båtsida i opne, klinkbygde båtar. Esingen tener til å avstive og forsterke båten langskips. På båtar med keipar med skjegg går gjerne keipskjegget ned til esingen, og på båtar med keipsneller er keipsnellene festa i esingen. Les mer …
 En av de gjenstående fabrikkbygningene på «Myra». Årstallet 1961 indikerer trulig byggeåret. (2009) (lokalt kalt Myras verksted eller bare Myra) lå på Sagene i Oslo, i Sandakerveien 24 c. Verkstedet blei starta av to brødre, Jens og Andreas Jensen, fra Kongsberg. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Bedriften blei flytta til Myraløkka på Sagene og var i drift der fra 1854 til 1988, da all virksomheten blei lagt til Lier. Fra 1863, da svogeren Knud Dahl gikk inn i firmaet, het verkstedet en periode J. & A. Jensen og Dahl, Myrens Verksted.
I 1883, da verkstedet het J. & A. Jensen og Dahl, ble bedriften tildelt HM Kongens gullmedalje for sine treforedlingsmaskiner, møller og motorer på Den norske Industri- og Kunstutdstilling på Tullinløkka i Christiania.
Verkstedet på Sagene var «fabrikkenes fabrikk». Det leverte produksjonsutstyr til andre industribedrifter. Bedriften var gjennom hele sin historie spesialist på sagbruks- og høvlerimaskiner, senere også slipemaskiner til treforedlingsindustrien. De bygde blant andre Kongssagene Brug og Embretsfos Fabrikker på Modum og Hoffsaga på Gjøvik. Turbiner var et annet viktig produkt. Les mer …
|
|
|
| Kategorier for Industri og handverk
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
| Nyeste artikler
|
|
