| Om Industri og handverk
|
 Ei skipsdør blir til på Marcussens Metallstøperi i Harstad. Foto: Ukjent, fra Arne Markussen (1980-åra) Industri og handverk er et vidt begrep. Vi bruker det her for å dekke all produksjon av gjenstander eller varer i en mer eller mindre organisert form - fra de tidligste handverkere som produserte tregjenstander, sko, stoff og annet og fram til moderne produksjonsindustri. Dermed berører vi også en rekke andre temaer, som organisering fra laug til arbeiderbevegelsen, økonomisk historie og lokal næringslivshistorie, personhistorie om handverkere, industrigründere og andre og mye mer. Industri- og håndverkshistorie forteller noe mer enn en enkelt bedrifts eller handverkers historie, den kan ofte forklare utviklinga i ei bygd, en by eller en region - og til og med et helt land, som når oljeindustrien omskapte Norge på 1900-tallet.
Viktigheten av å bevare de kulturminner aktiviteten har etterlatt seg har kommet sterkere i fokus i senere år. Kulturminnevernet på dette området har lidd særlig under to ting: Kravet til fornyelse for å være lønnsom har ført til at anlegg ofte blir revet eller ombygd, og anleggene har ofte ikke noen estetisk verdi for de fleste. Det er lett å forstå hvorfor vi skal ta vare på en vakker kirke eller et herregårdsanlegg, men nyttebygninger oppfattes ofte rett og slett som stygge og uten verdi. Med et økt fokus i kulturminnevernet på viktigheten av å ta vare på også denne typen kulturminner er det endring å spore. I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv en del av verdensarven, og dermed stoppa en prosess hvor svært mange industribygninger har forsvunnet. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Interiør fra Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen Foto: Fra boken Richter, J.: Det gamle og det nye Trondhjem, Oscar Andersens Bogtr. (Kristiania, [1906?] (trolig fra eldre tysk: Reiferbahn, senere: Reeperbahn), også kalt tauvinne var repslagerens verksted hvor en snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser. Det var en «bane» i den forstand at repslageren gikk frem og tilbake under tilvirkningen av rep.
Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene, og antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860. De ulike reperbanene kunne være av ulik størrelse, fra ganske små familiebedrifter til støre bedrifter med over 100 ansatte. Noen hadde også tilknytning til annen maritim virksomhet som verft og mekaniske verksteder. På grunn av de til dels store arealene banene la beslag på, ble reperbanene gjerne anlagt litt utenfor bybebyggelsen, men også nærme sjøen og havnene. Les mer …
 «Søljer» bundet av tæger. Vest-Telemark ca 1975. Tågarbeid er et bindingsarbeid og en utbredt håndverksteknikk både i Norge og i andre land.
I Norge er nesten all kurvbinding utført med tæger av kløvde bjerkerøtter. Det er mulig å bruke røtter av gran, furu, einer eller or, men disse er ikke så smidige som bjerk. Enkelte landsdeler kan ha sine særtrekk og teknikker.
Bjerkerøttene finner en lettest i gamle torvmyrer, men kan også finnes i sandbanker ved sjøkanten, i sagflishauger og lignende. Innsamlingen av røttene foregår helst tidlig på våren når barken svår lett av, men de kan sankes helt til frosten kommer. De sterkeste tegene sankes på ettersommeren og høsten. Røttene må barkes, renses og oftest( splittes) kløves. Tægene kløves fra den tykkeste enden og frametter. Det er en fordel at røttene er så lange som mulig. Les mer …
 Ivar Høyvik i arbeid med treskjæring. Foto: Ukjent/Balestrand kommunes fotosamling, faksimile fra Urtegaard 1991:Balestrand bind II. Gards- og ættesoge.  Stol, skrin og brett laget av Ivar Høyvik. Stolsete og åkle vevd av Eli Høyvik Foto: Siri Iversen Ivar Hansson Høyvik (født 18. august 1881, død 19. august 1961) kom opprinnelig fra Gulen men var bosatt i Balestrand fra 1905 til sin død. Han var treskjærer og møbelsnekker, og var gift med Eli Sætre fra Voss. Høyvik gikk i lære hos Magnus Dagestad på Voss.
Ivar Høyvik er mest kjent for interiøret i Høyviksalen i Kviknes hotell i Balestrand hvor møbler, speilrammer og portaler er rikt dekorert i dragestil. Eli vevde åklær i tradisjonelle mønstre.
Den tyske keiseren Wilhelm II var ofte på besøk på Kviknes hotell under sine Norgesbesøk, han satt etter sigende i en av stolene i Høyviksalen da han fikk budskapet om utbruddet av første verdenskrig. Dette står skrevet under stolsetet. Les mer …
 Foto: N. Westby-Knutsen/Mjøsmuseet. er et industrikonsern som ble etablert i 1832 av Hans Skikkelstad. Han bygde opp i 1832 Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik på Brusveen i Vardal, like ved den seinere kjøpstaden Gjøvik. Under etterkommerne Ole og Hans Mustad ble bedriften en av landets største, ikke minst gjennom sine tidlige utenlandsetableringer. Mustad bygde fra 1890-tallet opp fabrikker utenlands, og regnes som Norges første multinasjonale selskap. Bedriften har hatt et mangfoldig produktsortiment, men er særlig kjent for sine fiskekroker.
Sjøl om Mustad alt fra slutten av 1800-tallet bygde opp produksjonsavdelinger både i Oslo-området og utenlands, var den lenge den største i Gjøvik-distriktet. På 1970-tallet var antall ansatte på Gjøvik oppe i ca. 1200, men seinere utflagging til Asia gjør at Mustad i dag ikke lenger er noen hjørnestein i byen. I 2009 sysselsetter bedriften rundt 100 personer på Gjøvik. Mesteparten av de gamle lokalene på Brusveen leies bort, ikke minst til Telenors store Gjøvik-avdeling. Les mer …
 Helmer Husebys Meieri ble bygget i 1898 og ble en viktig bedrift langs Kvernveita. Den ble anlagt tvers over kanalen i likhet med nabobygningen Juliefoss mølle(Hedmarksmuseets fotoarkiv) historie er Brumunddals historie: Først kom veita, så kom byen! Kvernveita var en ca. 2 kilometer lang kanal med vanntilførsel fra Brumunda. Langs veita vokste det etter hvert fram omkring 30 bedrifter som hentet energi herfra. - Vi inviterer til en tur langs Brumunddals viktigste industrielle kulturminne!  Bilde:Nedre del av Kvernveita
Et preindustrielt miljø vokser fram i andre halvdel av 1800-tallet: Kvernveitas verdi som energikilde speiles i alle bedriftene som ble anlagt langs veita, og i andre halvdel av 1800-tallet var Kvernveita et etablert industristed med betydelig samfunnsmessig verdiskaping.Gamlegata vokste fram langs Kvernveita og ble et pulserende sentrum i det raskt voksende tettstedet Brumunddal.Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.Etter at Kvernveita ble lagt ned høsten 1974 lever den videre i brumunddølenes omdømme, og det snakkes mye om å anlegge et friluftsområde i veitas øvre del. Det er ikke for sent å ta vare på betydelig fysiske deler av veita. Les mer … |
|
|
| Kategorier for Industri og handverk
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
| Nyeste artikler
|
|
