Forside:Industri og handverk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Industri og handverk
Ei skipsdør blir til på Marcussens Metallstøperi i Harstad.
Foto: Ukjent, fra Arne Markussen
(1980-åra)

Industri og handverk er et vidt begrep. Vi bruker det her for å dekke all produksjon av gjenstander eller varer i en mer eller mindre organisert form - fra de tidligste handverkere som produserte tregjenstander, sko, stoff og annet og fram til moderne produksjonsindustri. Dermed berører vi også en rekke andre temaer, som organisering fra laug til arbeiderbevegelsen, økonomisk historie og lokal næringslivshistorie, personhistorie om handverkere, industrigründere og andre og mye mer. Industri- og håndverkshistorie forteller noe mer enn en enkelt bedrifts eller handverkers historie, den kan ofte forklare utviklinga i ei bygd, en by eller en region - og til og med et helt land, som når oljeindustrien omskapte Norge på 1900-tallet.

Viktigheten av å bevare de kulturminner aktiviteten har etterlatt seg har kommet sterkere i fokus i senere år. Kulturminnevernet på dette området har lidd særlig under to ting: Kravet til fornyelse for å være lønnsom har ført til at anlegg ofte blir revet eller ombygd, og anleggene har ofte ikke noen estetisk verdi for de fleste. Det er lett å forstå hvorfor vi skal ta vare på en vakker kirke eller et herregårdsanlegg, men nyttebygninger oppfattes ofte rett og slett som stygge og uten verdi. Med et økt fokus i kulturminnevernet på viktigheten av å ta vare på også denne typen kulturminner er det endring å spore. I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv en del av verdensarven, og dermed stoppa en prosess hvor svært mange industribygninger har forsvunnet.   Les mer ...

 
Smakebiter
Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre.
Foto: Svein Erik Ski

Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Vang sentrum/Ellingbø gard ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt.   Les mer …

Timms Reperbanes bygninger fra 1876, med Strømsveien i forkant med to personer, og Helsfyr gårds jorder bak de to personene, jorder som i 1895 ble Østre gravlund. Østre Aker kirke i bakgrunnen til venstre.
(1880)

Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene.

Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring.   Les mer …

Signe Tveiten på kursutstillinga 1981.
Foto: Vest-Telemark Blad (1981)
Signe Tveiten (fødd 1906 i Fyresdal, død same staden i 1995) vart fødd på Trudvang i Folkestadbyen i Fyresdal kommune. Signe har sers tydeleg markera seg som tradisjonsformidlar innan vev, både pedagogisk og praktisk. Ho gjekk på Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1920 åra og fekk arbeid og praksis i Husfliden.   Les mer …

Askertallerkenen 1974. Næs Bro. Baksidetekst: Motivet, Nes bru i Asker er tegnet av keramikeren Leif Heiberg Myrdam. Nes bru skriver seg fra år ca 1800. Drammensveien gikk da over Neselva på denne brua. Nes bru er en av de få hvelvede steinbruer vi har igjen i Norge. Hvelvingen er av gråstein, minutiøst føyet inn i hverandre. Pil og ask vokser langs elvebredden og speiler seg i vannflaten og danner et lite stykke idyll fra gammel tid.
Askertallerkenen er en tallerken laget av Civitan Club, Asker hvert år siden 1974. Tallerkenens motiv, som varierer fra år til år, er fra forskjellige steder i Asker og er tegnet av Asker-kunstnere.   Les mer …

Ølbolle fra Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner.
En ølbolle, tidligere også kalt ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut, svarva eller dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig rosemaling. Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både bronsealder og jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I vikingtida er man på noe sikrere grunn, for sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som husflidsprodukter, både til dekor og til bruk.   Les mer …

Eksempel på vinsj bygd ved KMV i 1983. Dette var en av flere som skulle snu Aleksander Kielland-plattformen som kantret i 1980.
Foto: John H. Berthung

Kaarbøs Mek. Verksted A/S (KMV) var en forlengelse av Harstad Mek. Verksted (HMV) som ble grunnlagt 1895 med oppstart 15. januar 1896 med slippsetting av D/S «Vaagar» tilhørende Haalogalands Dampskibsselskab. Verftet ble aksjeselskap i 1932 og ble en betydelig arbeidsplass for Harstad frem til det gikk konkurs i 1988.

Da Rikard Kaarbø anla HMV i 1895, var det allerede et rikt miljø av små smedverksteder i Harstadsjøen. Blant dem var Olai Hansens Smedforretning i Strandgata 11. Han ble verksmester for Kaarbø og var den som i begynnelsen hadde den faglige ledelsen av bedriften. Han bygde bolighus i Fjordgata 14 i 1918 (like ved verkstedet). Da Rikard Kaarbø døde i 1901, kjøpte sønnen Reidar Kaarbø, som var utdannet maskiningeniør, bedriften og overtok den daglige ledelsen. Verkstedet kom nå inn i sterk vekstperiode, og Reidar Kaarbø hadde mange forretninger gående og ble en rik mann. Blant annet kjøpte han i 1907 Bodø Skipsverft, som hans bror, Agnar Kaarbø (1881-1962), som også var ingeniørutdannet, ledet til 1915.

Det var behovet for reparasjoner av dampbåter HMV hadde særlig kompetanse på og som ga bedriften et fortrinn foran liknende bedrifter i Bodø og Tromsø, som hadde basert sin kompetanse på trebåter. I årene 1898-1901 ble gjennomsnittlig 75-80 skip med opptil 160-165 fots lengde, tatt på land.   Les mer …
 
Kategorier for Industri og handverk


 
Andre artikler
 
Nyeste artikler