 Familie samlet til hageselskap foran et hus på Nærsnes 8. august 1908. Huset lå på det som nå er Nærsnestangen 4. Dengang var eiendommen eid av Hjalmar Erksen, senere solgt. Foto: Albert Løkke/Røyken Historielag er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2013 med tittel Gjestfrihet. Utsendar var Kari Telste. Les mer …
 Grunnlaget for å få et godt produkt er ikke dyrt utstyr og flotte lokaler til ysting og lagring av osten, men først og fremst kunnskap og erfaring. Ysting er en prosess for å fremstille ost. I senere tid blir dette hovedsakelig gjort i moderne ysteri men også ved gårdsproduksjon.
Melken som brukes er nysilt eller skummet. Ved ystingen taes det vare på melkens næringsrike bestanddeler, mest av alt eggehvitestoffene som får melken til å koagulere. Man kan enten bruke søtmelk eller naturlig surmelk. Ysting med søtmelk skjer ved at melk, fløte eller en blanding varmes opp og tilsettes løype (et enzym fra f.ek. reins-, kalve- eller svinemagen) ( kymosin) . I surmelk er det er det selve melkesyren som fremkaller koaguleringen. Man skiller derfor mellom surmelks- og løypeoster. Les mer …
 Bilde 1. Forløperen for Gammelbrygga var et trelastlager som måtte vike plassen da Gammelbrygga ble bygd på tomta. er et kjent landemerke sentralt i havnemiljøet i Harstad. Men bryggas historie har det vært rettet liten oppmerksomhet mot fra historieskrivere. Således er den ikke omtalt, men bare nevnt som et mat- og vinhus i Harstads store historiebok Ved egne krefter ( 2003). De nyeste generasjoner vil sannsynligvis forbinde Gammelbrygga med akkurat det. For tidligere generasjoner gikk den under navnet «Mikkelsen-brygga» etter agent Johan K. Mikkelsen (1865-1923) og deretter sønnene Hans Agnar (1894-1948) og Ellif Mikkelsen (1901-1967). Brygga har hatt mange bruksfunksjoner.
Den har vært spesielt mye omtalt etter 2010 fordi det har pågått en aksjon for å bevare den fra riving. Tidligere lå den i et samlet bryggemiljø, mens utviklingen etter hvert førte til at de andre bryggene ble revet og at den seinere kom under press for videreutbygging av boligområdet. Kommunen eide brygga, men solgte den til et eiendomsselskap som planla å rive eller flytte den for å benytte tomta til en boligblokk.
I 2010 ble det opprettet en støttegruppe, Gammelbryggas venner, med formål å bevare brygga mot riving. Gruppen tok utgangspunkt i en udokumentert teori om at bryggas opprinnelse var fra 1870-åra og at den opprinnelig ble flyttet fra Gibostad på Senja til Harstad.
I 2019 var det ennå ikke kommet noen avklaring på spørsmålet fra kommunens side, og brygga har ikke blitt vedlikeholdt i mellomtiden. Les mer …
 Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner. Foto: Andreas Åkre Solberg (2007) eller mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.
Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.
De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av Anne Haav på Rusthågå i Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles gudbrandsdalsost. Les mer …
 Kjøttkaker med poteter, brun saus, kålstuing og tyttebær servert på Restaurant Lorry i Oslo. er en del av gammel norsk tradisjonsmat. Basis for kjøttkakene er kjøttdeig som spes, krydres og blandes for senere å bli formet til kaker som stekes i stekepanne. Kjøttkakene blir som oftest lagt i en brun saus for å trekke frem til servering.
Før 1950-tallet var det også vanlig at man brukte hermetisering av kjøttkaker som konserveringsmetode. Fersk kjøttdeig hadde man bare etter at man hadde slaktet, slaktinga foregikk som oftest bare om høsten. Mest mulig av dyret ble konservert til mat og skulle vare til neste høst, derfor var ikke kjøttdeig noe man hadde tilgjengelig hele året.
Det er store variasjoner i oppskriften på kjøttkaker, spesielt i forhold til hva man sper med. Disse variasjonene kan i liten grad defineres geografisk, men er heller basert på at den beste kjøttkakeoppskriften alltid er den mor bruker eller brukte; «mors kjøttkaker» er et uttrykk for det sikre, hjemmekoselige og tradisjonelle i livet. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)
.JPG)
