Sigmund Ove Førde (født 23. mars 1915 i Vikebygd, død 12. april 2015) var bonde og generalmajor.
Han var sønn av sparebankkasserer og gårdbruker Thomas Johannesen Førde (f. 1876) og Serine Simonsdatter Førde f. Oue (f. 1870). Opprinnelig var navnet hans Sigmund Oue Førde, altså moras pikenavn Oue og ikke mannsnavnet Ove. Dette ble endra på et senere tidspunkt.
Han tok befalsskolen i Artilleriet i 1937. Under andre verdenskrig var Førde elev ved Krigsskolen. Etter at de norske styrkene kapitulerte, tjenestegjorde Førde i England, blant annet som bataljonssjef. Vinteren 1944/45 leda han et kompani i Finnmark som var med på frigjøringa av fylket. 19. oktober 1945 ble han tildelt St. Olav-medaljen for «personlig innsats for Norge under krigen».
I 1955 ble Førde utnevnt til oberstløytnant, og året etter drog han til Bonn som norsk forsvarsattache. Seinere var han blant annet stabssjef ved Luftkommando Nord-Norge (fra 1960) og sjef for Luftforsvarets stab (fra 1964). I 1971 ble han sjef for den norske militærmisjonen ved NATOs hovedkvarter i Brussel. Les mer …
Stord er den nest største øya i Hordaland, er delt mellom Stord (sørøstre del) og Fitjar (nordvestre del) kommuner. Den ligger i den ytre delen av Hardangerfjorden, nord for Bømlafjorden. Øya er på 241,2 km², med noe under 20 000 innbyggere (2006).
Tettest befolkning finner man i sørøst, der mer enn halvparten av øyas befolkning bor i tettstedet Leirvik. Øya er skogkledd og frodig.
Navnet kommer fra norrønt Storð, hvis betydning er usikker. Det kan ha sammenheng med ster-, «rage opp», og i så fall viser det nok til de høyereliggende delene av lya, som Stovegolvet (703 moh.) og utsiktspunktet Storhaugen, hvor Håkon den godes menn oppdaga fienden før slaget ved Fitjar i 961. Les mer …
Jens Tvedt (fødd 1857 i Kvinnherad, død 1935) er ein av dei store heimstaddiktarene i norsk litteratur. Få har skildra bygde- og bondeliv på Vestlandet på same vis som han. «Han var en folkelivsskildrer av rang, ekte i sin kjensle og trøysom i sin fortellermåte. Ingen vil angre på å lese ham», skreiv Knut Hamsun om han. I tillegg var Jens Tvedt ein pioner innan det offentlege bibliotekvesenet, som sjefsbibliotekar ved Stavanger bibliotek i ei årrekkje. Jens Tvedt vart fødd i Omvikedalen i Kvinnherad, som son av fanejunker Johannes Tvedt (1817-1918) frå Tveito og Kristi Jensdotter Lund frå Øye på Snilstveitøy. Begge foreldra skal ha vore gode forteljarar, men samstundes rådde pietismen i heimen, som elles i heimbygda. På den andre sida abonnerte faren på fleire aviser og tidsskrift, som den første i bygda, og kjøpte dessutan bøker, og ettersom han ikkje dreiv gard slapp Jens Tvedt unna det daglege slitet i oppvoksteren. Les mer …
 Kvinner frå Tysnes i Sunnhordland med svarthuve. Biletet er teke ca. 1920- eller 1930-åra. Gyri Vevatne (1856-1936) og søstera Anna (1860-1937). Svarthuve, også kalla Tysnes-huve, var eit hovudplagg for kvinner som var mykje nytta på Tysnes i Sunnhordland på 1800-talet og fram til ca. 1930-åra. Huva vart brukt til kvardags og helg. Huvene var laga av ulltøy, klede eller vadmål, og fôra med lerret, ullflanell eller anna stoff. Til stor stas kunne det vera fløyelshuver.
Huva er sett saman av eit nesten rundt bakstykke og eit fasongskore framstykke. Breidde bak kunne vera frå omlag 26 til 36 cm. Fram- og bakstykket er sydd saman med maskin, eller med atterstyng for hand på dei eldste huvene. Sårkanten er synleg inni huva. Huva er kanta nede med eit smalt band, som også er løpegang for snor til å regulera vidda på huva. Les mer …
Mange som bur i Sunnhordlandsbygdene er etterkomarar frå dei norske storættene, eller adelsættene, som levde i denne landsdelen for 500–600 år sidan; Sunnhordlandsættene. Det er ætter som har sine røter langt tilbake, nokre heilt tilbake til den gamle lendermannstida. I Sunnhordland Årbok 1939 kommenterer Rasmus Høyland i ein artikkel som denne artikkelen byggjer på:
«Dette synest også i stor mun å ha sett sitt merke på mange ættegreiner ned gjenom tida. Og me kan vel sjå her òg noko av det verde som både arv og ættekjensla har å segja for folk.»
Ikkje minst for ein ættegranskar kan det vera stor stas og gje status i miljøet om han eller ho kan knyta slekta si til desse gamle adels- eller bondeættene. Les mer … | 
.jpg)
