Modum kommune
Modum kommune ligger i Viken fylke (før 1. januar 2020 i Buskerud). Den grenser i nord til Krødsherad og Ringerike, i øst til Hole og Lier, i sør til Øvre Eiker, og i vest til Sigdal.
| Modum | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 3047 |
| Fylke | Viken |
| Kommunesenter | Vikersund |
| Areal | 517.18 km² |
| Areal land | 468.34 km² |
| Areal vann | 48.84 km² |
| Folketall | 13 880 (2018) |
| Grunnlagt | 1837 |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
| |
| Modum kommune | |
Modum har gjennom tidene vært ei jord- og skogbruksbygd. Helleristningsfeltene i Geithus er cirka 6000 år gamle og vitner om tidlig bosetting. I gamle kilder finnes det spor etter et elvenavn Moða. Navnet sikter til et bosted ved den «store elva» og legger en til endinga heimr (hjem, bosted, oppholdssted) får en bygdenavnet Moðheimr som etter hvert er blitt til Modum.[1] Drammenselva kalles lokalt fortsatt for Storelva.
Modum ble kommune i 1837 (innført med formannskapslovene). Kommunegrensene, som fortsatt er intakte, ble satt på basis av grensene for Modum prestegjeld som den gang besto av sognene Heggen, Snarum og Nykirke og som nå er slått sammen til Modum sogn. Før reformasjonen (cirka 1536) var Nykirke under Sigdal prestegjeld, men hørte til Modum fra senest 1575. Modum prestegjeld hørte til Tverrdalene prosti i Hammer biskopdømme (belagt 1512). Prosti-tilknytningen ved tiden nest etter reformasjonen er uklar. I 1575 hørte prestegjeldene til Bragernes prosti.[2] Modum prestegjeld er nå i Eiker prosti under Tunsberg bispedømme.
Buskerud gård
Gården Biskupsruð, «Biskopsrydningen», senere Buskerud, tilhørte i det 14. århundre hamarbiskopen. Gården er trolig ryddet på 1000- eller 1100-tallet og ligger sør i Modum og ved Dramenselvas vestside. Eiendommen kan ha vært krongods under kong Håkon IV Håkonsson (1217–1263). Eiendommen grenset blant annet til Døvika ved Døvikfoss hvor det var et meget godt laksefiske som kongen i 1224, og senere også biskopen, mente tilhørte eiendommen. I 1309 måtte Paven dømme i en strid om rettighetene til laks ved fossen. Også i 1336 ble det ingått er forlik mellom kirken og Ogmund på Verp, grunneieren på motsatt side av elva (Eiker-sida) ved at abbeden på Hovedøya kloster solgte halvparten av fisket til Ogmund.
Etter reformasjonen overtok kongen alle kirkens eiendommer og gården kom derfor i kongens eie og ble bosted for konges fogder. Fram til 1657 var det 16 kongelige fogder på Buskerud. Gården hadde svære privilegier, så som skattefritak, og fritak for verneplikt, både for eierne og de som arbeidet på gården. Gården hadde førsterett på tømmerkjøp i fire mils omkrets og også retten til laksefiske i Døvika. Ikke alle nøyde seg med den betalingen de fikk for jobben med å drive inn skatter og avgifter. Mange av dem drev med handelsvirksomhet med trelast, skoghandel og gårdhandel. Ikke minst drev de pantsetting av gårdsbruk som hadde dårlig økonomi. Mange av fogdene så at laksefisket i Døvika var vel så lønnsomt som selve gårdsdriften.
Kongens økonomi gjode at han måtte selge gården. De mest kjente eierne var Collett-familien. Peter Collett kjøpte gården i 1762 og den var i familiens eie fram til 1883. Gården har gitt navn til Buskerud fylke og er nå benyttet som skole.
Industri
Trelast
Modum gikk stadig mer i retning av å bli ei industribygd. Buskerud gårds privilegier gjorde at de kontrollerte all tømmerhandel og videreforedling av tømmer. De føste sagene så trolig dagens lys allerede i biskopens tid på Buskerud. Ved Kongsfoss ved Kongssagene (ved elva Simoas utløp i Drammenselva) ble det i sin tid anlagt flere sager. Disse var, som navnene antyder, kongens foss og kongens sager. Ved Haugfoss, noe lenger opp i Simoa, var det også en rekke sager. Der var det en periode rundt 1650 syv flomsager, seks på søndre side og en på nordre side av fossen. Ved Kongsfoss ved Kongssagene var det på samme tid fire sager; to på hver side av fossen.
Papir
Modum hadde også en betydelig papirindustri i mange år. Ved Kongsfossen ved Kongssagene ble det i 1870 bygget et tresliperi, Kongssagene Brug. Et annet tresliperi, Embretsfos Fabrikker, ble igangkjørt ved Embretsfoss i 1874. Haugfossen fikk sitt tresliperi, Haugfoss Træsliberi, i 1894, fire år før virksomheten ved Blaafarveværket ble avsluttet for godt. Haugfoss Træsliberi ble nedlagt etter brann i 1926, Kongssagene Brug innstilte driften i 1938. Embretsfos Fabrikker utvidet sin produksjon til å gjelde cellulose og papir og var fram til nedleggelsen i 1971 en viktig arbeidsplass i Modum. Viktige arbeidsplasser var også Katfos Cellulosefabrik (1898 - 1980), Drammenselvens Papirfabrikker (1876/1878 - 2006) og Ramfos Træsliberi (1889 - 1928).
Bergverk
Modum er rikt på mineraler og det har vært flere større eller mindre skjerp og gruver i området. Mange av de registrerte skjerpene ble aldri drevet. De mest vanlige mineralene i Modum er kvarts, feltspat, glimmer og hornblende. Disse fire mineralene er hovedbestanddel i det meste av berggrunnen vest for Tyrifjorden og Drammenselva, samt på toppen av Øståsen.
Jern
Registrerte jernmalmskjerp som aldri har vært drevet tyder på at det er jernholdig berg over det meste av Modum, men ikke på nordre del av Øståsen.
Kong Frederik III av Danmark-Norge underskrev i 1649 et privilegiebrev som tillot at det ble anlagt et jernverk sør i Modum. Gruvene der jernet ble utvunnet lå i en ås ved gården Hassel på Modum. Derfor fikk hele verket navnet Hassel jernverk, men selve jernverket lå ved gården Daler på Eiker. Kanoner og kanonkuler var noe av det første som ble laget på Hassel jernverk, men det var ikke særlig vellykket - kanonene revnet når en skjøt med dem. Seinere ble det først og fremst produsert fredelige ting som gryter, steikepanner og vaffeljern. Det Hassel jernverk var aller mest kjent for, var imidlertid kakkelovner av støpejern. Produksjonen ble holdt i gang fram til 1870-tallet [3].
Kobolt
I 1772 fant skjerperen Ole Witloch kobolt i Skuterudsåsen på Modum. Dette førte til at Kongelige Modumske Blaafarveværk ble stiftet fire år senere. Selve fargeverket ble lagt til sletta nedenfor Haugfossen. Verkets storhetstid var før 1848, og verket var i sin tid Norges største arbeidsplass (cirka 1900 ansatte rundt år 1840). Blaafarveværket avsluttet driften i 1898. Der hvor fargeverket til hjørnesteinsbedriften lå er det i dag er utstillinger og museum.
Ved gården Langerud på Snarum ble det under navnet Snarum Koboltverk drevet gruvedrift i perioden 1822 - 1849 (også omtalt som Snarum Blaafarveverk eller Snarum Verk). Sammenlignet med det gamle Blaafarveværket har dette liten plass i Modums historie, selv om arbeidsstyrken i gruvene var over 250 mann i verkets glansperiode i 1830-årene.
Sink
I 1870 ble det igangsatt forsøksdrift på sinkblende ved Glomsrudkollen på Øståsen i søndre Modum. Fire-fem mann drev dette året med brytningsvirksomhet, og i løpet av en måned frembrakte de 110 tonn sort malm. Noe videre drift ble det likevel ikke. I 1899 forsøkte et belgisk selskap seg på forsøksdrift, og de hadde et mannskap på 20 mann som utvant 286 tonn erts med 30 - 50 prosent sink. Driften ble allikevel stanset ved årets utgang. I 1907 ble det nok en gang startet prøvedrift og 28 mann var sysselsatte med brytningsarbeid. Året etter ble driften trappet opp til 56 mann, det høyeste antall sysselsatte ved Glomsrudkollen. I 1909 ble det i statsråd gitt konsesjon til drift av Glomsrudkollen zinkgruver til et tysk selskap. Konsesjonen ble gitt på 82 år og gruvene skulle ved fristens utløp tilfalle den norske stat vederlagsfritt. I løpet av de om lag 20 årene som selskapet satt med rettighetene til sinkforekomstene, kom de aldri lenger enn til forsøksstadiet.
Glimmer
Glimmer har vært benyttet som isolasjonsmateriale, og vært gjenstand for gruvedrift i Modum. Det ble tatt ut ganske store mengder glimmer fra åsene ved Sandaker og Overn på Vestre Spone i årene omkring 2. verdenskrig.
Magnesitt og serpentin
Modum er også kjent for store forekomister av magnesitt og serpentin. Dette har vært råstoffer for ildfaste stein og isolasjonsmateriale.
Den største forekomsten er øst for Morud, men det har vært store forekomster også på vestsida av Snarumselva ved Langerudgårdene og Nes. Likeså har det vært drevet ut både magnesitt og serpentin fra gruver i Overnmarka på Vestre Spone. Driften av magnesitt og serpentin gav mange arbeidsplasser i Modum fra 1905 og til cirka 1950. Etter dette har spesielt serpentin vært benyttet til produksjon av fargerike steinheller og mørtel ved Morud Bruk A/S. Forekomstene av tilstrekkelig ren serpentin er nå på det nærmeste oppbrukt.
Annen industri
Tekstil
I mange år ble det drevet ullvarefabrikk i Vikersund. Den kan dra sin historie tilbake til 1859 da farveren Erik Eriksen fra Jevnaker startet et farveri ved Hovdetjern i Vikersund. Fabrikken endret i 1909 navn til Vikersund Uldvarefabrik og senere til Modum Ullvarefabrikk.
Annet næringsliv
Kommunen har eget vinmonopol på Vikersund.
Media
Lokalavisa Bygdeposten kommer ut i Modum.
Artikler
- Thure Lund (1993) «Storgården Buskerud» – Gamle Modum, Årsskrift for Modum Historielag.
Kilder
- Roar Tank (1952) Modums Historie, del I – Modum Sparebank, Modum.
- Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.
- Thure Lund (1988) Naturen i Modum – Modum kommune med bidrag fra Modum Sparebank, Modum.
- Faktaark fra Kartverket finnes.