Oslos vannforsyning

Oslos vannforsyning er pr. 2014 basert på at det hentes drikkevann fra fire vann i Oslomarka. Det viktigste er Maridalsvannet, som står for omkring 90 % av forbruket. Elvåga står for rundt 10 %, og resten er fordelt på Langlivannet og reservevannet Alnsjøen. I 2008 lå gjennomsnittlig vannforbruk per døgn på 94,6 liter. Dette tilsvarer 440 liter per innbygger, men inkluderer næringsvirksomhet, lekkasjer, brannslokking med mer. Det er beregna at det personlige forbruket ligger på omkring 200 liter i døgnet.

Omkring nitti prosent av Oslos drikkevann går gjennom Oset renseanlegg ved Maridalsvannet.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Allerede på 1600-tallet kunne man betale for private rørledninger til gårdsplassen, men de fleste måtte hente vann fra offentlige vannposter. Denne vannposten fra Enerhaugen var i bruk inn på 1900-tallet, og står nå på Norsk Folkemuseum.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Aker herred hadde fram til sammenslåinga med Oslo kommune 1948 eget vannverk. Detalj fra inntak ved Steinbruvann.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005).

Vannet i Oslo er allerede før det går gjennom vannverk svært rent. Dette skyldes dels at vannene ligger i områder med lite forurensning, og dels at det er strenge restriksjoner på menneskelig aktivitet ved vannene. Det brukes klorgass for å drepe eventuelle skadelige bakterier i vannet før det går ut i nettet.

I 2019 ble det vedtatt en plan for å skaffe vann fra Holsfjorden med inntak ved Vefsrud i Lier kommune og nytt vannbehandlingsanlegg på Huseby.

Historie

I middelalderens Oslo var vannforsyninga basert på brønner i de enkelte bygårder. Det var av hensyn til brannberedskapen påbudt å ha egen brønn. Den første offentlige vannforsyninga kom etter grunnleggelsen av Christiania i 1624. Det ble lagt et inntak i Akerselva nedafor Vøyen, omtrent der Griffenfeldts gate og Maridalsveien krysser hverandre nå og like ved Vøyenbrua. Fra dette ble det lagt en vannledning av uthula tømmerstokker med innvendig diamter på fire tommer. Ledningen gikk forbi Schultzehaugen til Akersgata, og så over Øvre Slottsgate til Christiania torv. På torget sto ei fontene, eller en «vannkunst» på datidas språk, hvor borgerne kunne hente vann. Det gikk også en ledning videre til festningen.

Rundt 1680 ble det lagt en ledning til fra samme inntak. Denne gikk til Storgata med en gren gjennom Brugata. Det ble satt opp en vannpost der Stortorvet ligger nå, kalt Kjerringposten. I 1720 ble det så lagt ledning over Hammersborg til Akersgata, med flere avgreninger. Den fortsatte så over Bukkebjerget der det var avgrening til Pipervika, til Rådhusgata med avgrening til Skippergata. I 1833 kom en ny hovedledning over Stortorvet til Kongens gate, også den med flere avgreninger. Slottet fikk en egen ledning fra Akerselva over Stensberggata. Dermed hadde byen fire hovedledninger: Festningsrennen, Gammelverksrennen, Mellemverksrennen og Nyverksrennen.

Vannet i disse rennene var alltid i bevegelse, og det var derfor spillvannrenner ut til fjorden. At det var i bevegelse førte til at vannet ikke frøs om vinteren. Det var allerede fra 1600-tallet mulig å få en avgrening inn til egen gårdsplass, mot at man betalte en avgift. I 1858 er det registrert 335 slike private avgreninger.

I åra 1852–1854 gjorde kommunen avtale med Nordmarksgodset og brukseierne ved Akerselva og bygde en dam ved utløpet fra Maridalsvannet, slik at vannstanden kunne reguleres. 1858–1860 ble det lagt et nytt inntak over Treschows mølle, og dammen måtte bygges om noe. Flyttinga av inntaket var dels betinga av at vannkvaliteten var dårlig, og dels at man oppnådde å flytte inntaket fra 50 moh. til 80 moh. og dermed fikk bedre trykk i ledningene. Det ble lagt to nye hovedledninger med diameter på 305 mm, det vil si omkring tre ganger så mye som de eldste tømmerstokkene. Disse var av støpejern og Christiania magistrat bestemte i 1859 at man måtte ha offentlig autorisasjon for å kunne legge hoved- og stikkledninger for vann. De første årene ble disse av den grunn lagt av tre rørleggere innvandret fra Tyskland, som Christian Blunck fra Kiel, Johann Werner og Wilhelm Nessler, begge fra Hamburg som hadde kommet til Christiania for å legge ledningsnettet til Christiania Gasværk da landet ikke hadde fagutdannede rørleggere. I åra fram til 1871 ble de gamle treledningene bytta ut slik at også de eldre hovedledningene fikk økt kapasitet. I mellomtida hadde man også innsett at industrien i Akerselva førte til for dårlig vannkvalitet. Særlig sagflis var et stort problem; vannet var fullt av råtten flis fra sagene langs elva. Ettersom Brekke Brug lå helt oppe var utløpet fra Maridalsvannet måtte man flytte inntaket opp over dette i 1867. Det ble i 1875 oppført et drikkevannsreservoar på St. Hanshaugen slik at man fikk bedre trykk, noe som var nødvendig etterhvert som det kom stadig flere private forgreninger.

Også Sognsvannsbekken ble en tid brukt som drikkevannskilde. Et privat selskap la ledning derfra i 1850-åra, og i 1876 ble den tatt over av byen. Inntaket lå ved Gaustad, og ledningen forsynte de vestlige bydelene. Også her opplevde man forurensing av vannet, og etter en tyfusepidemi ble inntaket i 1881 flytta opp til Sognsvann. Det gamle inntaket ble fordelingsstasjon, og derfra ble det i 1887 lagt en ny hovedledning til Kirkeveien. I 1902 ble det så anlagt et reservoar på Ullevål for å bedre trykket. I åra 1885–1886 la kommunen tre nye ledninger fra Maridalsvannet til Sandaker. Derfra gikk det en høytrykksledning til et reservoar på Kampen. Det kom også et reservoar på Ekeberg i 1903.

Allikevel var kapasiteten sprengt, og i 1899 inngikk kommunen avtale med Akerselvens Brugseierforening om overføring av vann fra Ørfiske, Trehørningen og Gjerdingen til Maridalsvannet. Tunnelene som førte vannet ned ble anlagt i åra 1907 til 1909. Kommunen begynte også å kjøpe opp eiendom ved Maridalsvannet, og per 2014 eier Oslo kommune fortsatt store deler av jordeiendommen der. Flere gårder ved vannet drives som forpakterbruk, slik at kommunen har full kontroll over bruk av kjemikalier og annet som kan forurense drikkevannet.

Utdypende artikkel: Aker vannverk

Alt som er fortalt så langt om vannforsyninga gjelder Kristiania by, som fram til 1948 var langt mindre enn den er i dag. I Aker herred var det lenge ikke noe kommunalt vannverk, men i stedet flere private aktører. Det ble tatt vann fra Hovinbekken, Frognerdammen, Hoffselva, Sognsvannsbekken og Årvollbekken. Først i 1896 så Aker herred seg tvunget til å gripe inn. Årsaken til dette var at villastrøkene i deler av Vestre Aker og på Bekkelaget, Nordstrand og Ljan ikke fikk god nok forsyning. Kommunen kjøpte eiendommer den da avdøde Thomas Johannessen Heftye hadde eid ved Nøklevann og Lutvann i Østmarka. 1899–1902 ble det Nøklevannsdammen bygd, og det ble lagt hovedledning fra Rustadsaga til Sæter. Et midlertidig vannverk ved Svarttjern ble anlagt i 1900 for å forsyne Grorud. I 1901 ble det inngått avtale med Kristiania om uttak av vann fra byens nett ved behov.

Det ble også lagt ledning fra Rustadsaga til Alna og videre til Strømsveien og Grefsen. På Grefsen ble det bygd et reservoar, og fra dette gikk det ledning videre forbi Blindern og Grimelund til Skøyen med avgreninger til Bygdøy og Bestum. Aker herred bygde i åra som fulgte også reservoarer på Ullernåsen, Grefsenåsen, Besserudhøgda og Holmenkollen. På Ris og Holmenkollen ble det anlagt pumpestasjoner. I 1918 sto så et nytt hovedinntak fra Lutvann ved Trosterud ferdig. Et reservoar med pumpe på Brannfjell sikra fra 1929 vann til Bekkelagshøgda.

I 1930 kom så det neste store løftet. Da ble et vanninntak ved Alnsjøen tatt i bruk, og dette tok imot vann fra Alnsjøen, Breisjøen og Aurevann. I 1936 ble så Steinbruvann kobla til. I løpet av 1930-åra ble også dam med en 38 meter høy betongdemning ved Langlivannet og inntak ved Kjelsås i Sørkedalen. Vannet derfra blir pumpa opp til reservoaret på Holmenkollen. Først i 1942 var dammen helt ferdig. En tunnel fra Elvåga til Nøkkelvann var ferdig i 1941, og 1955–1957 ble en ny tunnel ført fra Elvåga til inntak ved Skullerudåsen. I 1948 var Aker herred og Oslo kommune slått sammen, slik at det ikke lenger var to kommuner som opererte i samme område.

I 1953 opphørte Akerselvens Brugseierforening, og Oslo kommune tok over alle vannrettigheter i Akerselvas nedbørsfelt. I 1960-åra ble Oset renseanlegg bygd ved Maridalsvannets utløp. Det ble tatt i bruk i 1971. Dagens anlegg er nybygd, og ble tatt i bruk i 2008.

Som følge av bedre effektivitet i vannforsyninga kunne man etterhvert frigi flere vann. Sognsvann ble frigitt i 1967, Steinbruvann i 1971 og Nøklevann i 1983. Lutvannsinntaket ble nedlagt i 1974. Dette betydde at disse vannene ble åpna for bading og fiske.

Restriksjoner ved drikkevannskilder

 
Etter at Sognsvann ble frigitt ble det et viktig badested for Oslofolk.
Foto: Ukjent / Oslo museum (1970).

For å sikre best mulig kvalitet på drikkevannet, og dermed minimal kjemisk behandling av det, er det lagt strenge restriksjoner på friluftsliv ved drikkevannskildene. Dette gjelder de fire vannene som er bruk, inkludert reservevannet Alnsjøen, samt neste vann oppover vassdraget og elvene mellom disse. For Maridalsvannets vedkommende betyr det at i tillegg til selve Maridalsvannet er også Skjersjøelva og Skjersjøen, Dausjøelva og Dausjøen samt Gryta er underlagt restriksjoner. Det er også noen mindre vann som har tilsig til Maridalsvannet som er skjerma.

Restriksjonene som gjelder er:

  • Forbud mot bading.
  • Forbud mot fiske.
  • Forbud mot å slå seg ned nærmere enn femti meter fra drikkevannskilden.
  • Forbud mot telting ved vannet og i åssider med avrenning til drikkevannskilde.

Galleri

Kilder