Sagelva (Skedsmo)

Sagelva er 2,3 kilometer lang innenfor Lillestrøm kommunes grense. Den har sine hovedkilder i Elvåga og Losbyvassdraget som ligger i Østmarka. Derfra renner elva gjennom Lørenskog, der den heter Fjellhamarelva, inn i Skedsmo ved Fjellhamarveien, videre gjennom Sagdalen før den munner ut i Nitelva. Innenfor Skedsmo har elva et totalt fall på 45 meter som er fordelt på flere mindre fossefall. Langs hele vassdraget er det registrert navn på i alt 49 sagbruk. Tettest lå sagbrukene i Sagelva der det i første halvdel av 1800-tallet på det meste fantes 30 sagbruk og fem møller. Det finnes egne artikler om disse emnene:

Utløpet av Sagelva. Skjærvasaga til høyre.

Foto: Akershusbasen/Postkort.

Da vannsagene ble fortrengt av dampdrevne sagbruk fra omkring 1860, ble det etter hvert opprettet annen industri i Sagdalen og i Strømmen som utviklet seg til et tettsted.

Flaenfossen i Sagelva.

Foto: Steinar Bunæs.

Navnet Sagelva

Kilde: Halvor Haavelmo Fra bondegårder til by.

Elva har hatt flere navn. I middelalderkilder finnes navnet Skjærva og i senere kilder Saugdøla. I kilder knyttet til sagbruks- og mølledriften brukes navnet Sagelva. I 2009 benytter mange navnet Sagdalselva etter dalen den renner gjennom. Langs Strømmens Værksted ble den i mange år kalt Verkstedelva, eller Værsteælva på dialekt. Dette navnet gikk nokså raskt ut av bruk da Strømmens Værksted fikk nye eiere.

Sagelvas industrihistorie

Vannføringen i elva har drevet møller siden middelalderen og oppgangssager fra omkring 1520. Gårdene Stalsberg, Bråte, Ryen og Vestby hadde vannrettighetene i elva, og gårdeierne satte opp gårdskverner og bondesager eller bygdesager her. Store deler av trelasten ble fra 1570-åra fraktet til Christiania og eksportert til flere europeiske land. Dermed økte virksomheten, og vannsagene masseproduserte trelast. Sagbrukene langs Sagelva representerte dermed en viktig protoindustriell (førindustriell) virksomhet lenge før det egentlige industrielle gjennombruddet kom.

Krise i sagbruksindustrien

Det oppstod en krise i sagbruksnæringen i 1670- og 1680-åra. Grunnen var for stor produksjon i forhold til etterspørselen, og derav fulgte synkende priser og lav lønnsomhet. På denne tida fantes det 20 sagbruk langs Sagelva. Myndighetene, de store sagbrukseierne og trelasteksportørene slo seg sammen for å løse sagbrukskrisen, og samarbeidet mellom dem førte til sagbruksprivilegiene av 1688. Loven sa at et stort antall sagbruk ikke skulle sage for eksport, men kunne fortsette som bygdesager for å dekke det lokale trelastbehovet.

Myndighetenes offisielle argument for inngrepet i næringen var frykt for avskoging, men argumentet hadde ikke sammenheng med virkeligheten. Det reelle motivet var frykt for at en ny overproduksjon skulle oppstå. De kongelige privilegiene medførte at byborgere nå overtok driften av sagbrukene i Sagelva. Bøndenes kapitalmangel til nye investeringer, til mer effektiv drift og dermed enda høyere transportkostnader gjorde at de var dømt til å tape kampen mot byborgerne som hadde kongen som medspiller, og som så økte inntekter i trelasttollen. Alle gårdene og sagbrukene langs elva kom i hendene på de største trelasteksportørene.

Sagbrukene i Sagelva fikk fortsette

I 1680 var det 20 sager ved Sagelva, og da sagbruksprivilegiene ble innført, fikk alle sagene fortsette sin produksjon for eksport. Av de 213 sagene på Romerike fikk 97 sager privilegium. Sagelva forble dermed ett av tyngdepunktene i sagbruksindustrien på Romerike, og en hovedgrunn var at stedet lå sentralt til for de rike borgerne i Christiania.

Sagbruksarbeiderne var husmenn

Folketellingen 1801 viser at det lå 72 husmannsplasser med jord under de fire gårdene, mange av disse kunne nok like gjerne kalles sagmester- eller møllerboliger. På 64 av dem bodde det sagmestre og sagdrenger, fem av plassene var utleid til møllere, to til smeder og en til en sagbygger. Alle hadde arbeidsplikt på gårdene, plassene gav dem mat og bolig og arbeidet på sagbrukene sørget for inntektsgivende arbeid. Sagbrukene var sesongdrevet, og mellom sesongene jobbet husmannen på plassen og på gården. Arbeidsordningen ga stabil arbeidskraft for sageieren, og for husmannen ga sagbruksarbeidet en sikker pengeinntekt.

Skjenkestua Borrebækken hadde mye besøk av plankekjørere.

Foto: Litografi etter maleri av P.N.Arbo.

Hver sag hadde en sagmester og en til to sagdrenger, og de sto for alt arbeidet ved sagbruket. Tømmeret ble dratt i land fra Nitelva ved hjelp av hester og transportert videre på vinterføre opp Sagdalen til sagbrukene. Denne tømmertransporten ble organisert av bøndene, men sannsynligvis var det husmennene som utførte jobben. Fra sagbrukene ble trelasten fraktet på vinterføre av plankekjørerne til Christiania.

Trelasttransporten

Bøndene stod for trelasttransporten fra sagbrukene til Christiania. Siden det meste av denne transporten fra Romerike gikk gjennom Skedsmo, kunne det bli en sammenhengende kø fra Strømmen til Christiania. Transporten forutsatte et betydelig større hestehold enn jordbruket krevde. Myndighetene klaget likevel over at hestebruken i trelastnæringen gikk ut over jordbruket. Plankekjøringa ga betydelig inntekter for bøndene, og var derfor et naturlig valg for dem. Kjøringen ga dessuten et stort bidrag til næringsgrunnlaget på Romerike. Da veiene ble utbedret i 1840-årene, ble det også kjørt trelast i sommerhalvåret.

Området som i dag kalles Mølleparken slik det så ut i 1970. Hesteskosmia i forgrunnen, bak fra venstre Gisledal mølle, Stalsberg mølle og Spinneriet. Sagmesterboligen Taarnet i bakgrunnen.

Foto: Ukjent fotograf og kilde

Jernbanen overtok trelasttransporten

For å lette på trelasttransporten mellom Romerike og hovedstaden ble det på slutten av 1700 og i første halvdel av 1800 utarbeidet planer for kanalprosjekter mellom Romerike og Christiania, men ingen ble påbegynt. Jernbanen løste transportproblemene. Da Hovedbanen kom i 1854, ble det fraktet trelast på hele strekningen fra Eidsvoll til Kristiania. Fra Strømmen stasjon som ble åpnet i 1852, ble det lagt sidespor til sagbrukene langs Sagelva.

Da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, sto det første dampsagbruket klar til bruk ved Nitelva der Lillestrøm ble til. Lokaliseringen av sagbruksvirksomheten kunne nå endres fordi sagbrukene ikke lenger trengte å bli drevet av fossekraft. Sagbruksprivilegiene og dampmaskinen førte til at alle de 30 sagbrukene langs Sagelva ble borte, og virksomheten ble flyttet til Lillestrøm. En over 300 års vannsagepoke var over. Tømmeret ble nå tatt inn i sagbruket rett fra elva, planker og bord ble lastet direkte på jernbanevogner og plankekjøringen opphørte. Samtidig ble transportomkostningene kraftig redusert.

Gisledal Mølle i 1920-åra.

Foto: Akershusbasen.

Ny industri fra 1870-åra

Ny industriell virksomhet av ulik størrelse ved og i nærheten av Sagdalen ble etablert her da vannsagepoken var slutt. Fra omkring 1875 innledet bedriftene her den moderne industriperioden ved Sagelva og i Strømmen.

De største bedriftene ved Sagelva har fra 1875 vært disse:

Videre nevnes

Ryen Fabrikker var en overbygning for flere andre virksomheter:

I tillegg fantes virksomheter som handelsmenn, sydame, racketfabrikk, tekstilindustri, frisørsalong, garveri, vaskeri, produksjon av skismurning og lakkeringsverksted.

Av bedrifter i Sagelvas nærhet nevnes

De fleste av disse bedriftene er i dag nedlagt eller fusjonert.

Ryensaga var ei dampsag som ble etablert på Ryenstranda i Strømmen 1875. Foto: Akershusbasen.

Strømmen fikk også sin dampsag

Det er allment kjent at etableringen av dampsagene på Lillestrøm raskt utkonkurrerte de fleste av Sagelvas oppgangssager kort etter 1860. Dampmaskinene ga langt større effektivitet og dessuten mulighet for helårsdrift. Det er mindre kjent at Strømmen også fikk en dampsag i denne perioden. Den ble i 1875 anlagt på Ryenstranda, langs det som i dag heter Skjærvaveien.

Saga er omtalt som Ryensaga, men dette navnet er også brukt på to andre sager. Den første var en av oppgangssagene under Ryen langs Sagelva - se kartet. Den andre var en dampsag som ble lagt i Lillestrøm - se Sørumsnes Dampsag, denne saga gikk under navnet Ryensaga så lenge den ble eid av Trond Ryen. Ryensaga på Strømmen lå ved det som på folkemunne het «fleskekassa». Bildet er tatt mens saga fortsatt hadde stor aktivitet, men den fikk relativt kort levetid. Saga hadde samme fordeler som Lillestrøms sager når det gjaldt lett inntransport av tømmer på Nitelva, men manglet deres store fordel med godsspor for direkte uttransport av ferdig virke på jernbanen.

All bebyggelse etter saga på Ryenstranda er i dag forsvunnet. Det siste lille huset som ble revet for et par år siden (tilhørte Jordheimfamilien), skal ha vært et opprinnelig fyrhus for saga. Eiendommen Kvile i Bergveien var bolig for sagas bestyrer, den står ennå (2019).

Noen årstall knyttet til Sagelva

Strømmen Trævarefabrik kjøpte Braate mølle og sag i 1884. Foto: Akershusbasen.

Flaen Brug. Det var her Oluf A. Martins Møbelindustri holdt til.

Foto: Steinar Bunæs 2007

Mølleparken med Strømmenkverna, Strømmensaga og Møllesteinsmonumentet.
Foto Steinar Bunæs.

Middelalderen: Mølledrift i Gisledal under Stalsberg.
Middelalderen: Kullmilen i "Kølabånn" antas også etablert i denne perioden.
Omkring 1520: De første vannsagene ble bygd. Dette var bondesager for gårdene Stalsberg, Bråte, Ryen og Vestby som hadde vannrettighetene i elva.
1622: Borgerskapet fikk enerett til trelasthandel i Norge, og de tok etter hvert over gårdene, vannfallrettighetene og bygde større sagbruk i Sagelva.
1670- og 1680-åra: Krise i trelastnæringen. Sagbruksprivilegier og sagkvoter ble innført.
1760: Saugdalen Brugsskole etablert som den første fastskolen i både Skedsmo prestegjeld og Akershus amt.
1852: Strømmen stasjon åpnet som den første i landet utenfor hovedstaden.
1854: Norsk Hovedjernbane åpnet til Eidsvoll. Brukseierne fikk sidespor i 1853. Plankekjøringen med hest tok slutt.
1860: Sagbruksprivilegiene ble avskaffet. Dampmaskinen konkurrerte ut vannsagene. Nye dampsager ble oppført i Lillestrøm.
1873: Strømmens Værksted ble etablert.
1884: Strømmen Trævarefabrik etablert.
1888: Gisledal Uldvarefabrik etablert.
1892: Vannverk for Lillestrøm hentet vann fra Tårnfallet (Øvre mølledam ovenfor Gisledal mølle).
1895: Hans Torgersen Vestby - mekaniker på Strømmens Værksted - konstruerte Norges første bil.
1895: Trevarelokalet blir oppført som velferdsbygg og demonstrasjonshus for Strømmen Trævarefabrik.
1902: Sagdalens Trævarefabrik fra 1902 i Sagdalen var noe eldre, men ble som aksjeselskap opprettet under dette navnet i 1902.
1907: Gisledal mølle oppført.
1908: Åmotdammen blir drikkevann for Lillestrøm og Strømmen. Dette førte til mindre vannføring i Wittenbergbekken og dermed Sagelva.
1919: Strømmen Trævarefabrik ødelagt etter en storbrann som også la Søndre Stalsberg i ruiner.
1924: Norsk Høvljernfabrik opprettet.
1927: Skjærvasaga nedlagt.
1929: Strømmen Trævarefabrik nedlagt etter konkurs.
1930: Strømmens Bygningssnekkeri opprettet.
1935: Strømmen Trevarefabrikk og Høvleri A/S opprettet.
1935: Grammofonplatefabrikken opprettet av Knut H. Ryen.
1940: Barberbladfabrikken opprettet av Knut H. Ryen.
1941: Oluf A. Martins Møbelindustri A/S opprettet.
1950: Deler av Losbyvassdraget blir drikkevann. Dette førte til mindre vannføring i Sagelva.
1972: RA2 ble etablert, og kloakken ble fjernet fra Sagelva og ført til renseanlegget under fjellet ved Strandveien.
1995: De første planene for miljø- og historiepark langs Sagelva lanseres.
2002: Sagelvas Venner opprettet. Se http://sagelvasvenner.org
2002: Kommunen vedtok planen for Sagelva miljø- og historiepark.
2007: Møllesteinsmonumentet reist i Mølleparken, hundreårsminne for Gisledal mølle.
2008: Sagstien åpnet. Sagelvas Venner tildelt Skedsmo kommunes pris for godt bygnings- og utemiljø.
2009: Strømmensaga innviet. Oppgangssag i 1700-talls utgave.
2013: Sagelvas Venner tildelt Gjertrud-prisen for å ha gjort Sagelva til et levende kulturminne.
2014: Strømmenkverna innviet av Skedsmos ordfører 3. mai.
2014: Sagelvas Venner tildelt Skedsmo kommunes byggeskikkpris for prosjektet Mølleparken med Strømmensaga og Strømmenkverna.
2014: Sagelvas Venner tildelt Skedsmo kommunes frivillighetspris.
2015: Sagelvas Venner tildelt "The Rotary Foundation Certificate of Appreciation".
2020: Jubileumsutgivelse: Sagelva 1520/2020 En fortelling om verdiskaping gjennom 500 år, fra Sagelvas kilder til Nitelvas bredd. Utgitt av Lørenskog Historielag, Skedsmo Historielag og Sagelvas Venner.

Litteratur og kilder

Folketellingen for Skedsmo prestegjeld 1801
Haavelmo, Halvor: Fra bondegårder til by. Vannsag – Storindustri. Oslo 1955. Digital versjon på Nettbiblioteket
Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2004: Sagelva med landskapet omkring gjennom fem hundre år. Hefte utgitt av Sagelvas Venner.
Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2006: Strømmen I. Historier om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
Molaug, Sonja, Kari Amundsen og Arnesen, Kirsten: Industrihistorie langs Sagelva. Den kulturelle skolesekken. Skedsmo kommune 2007.
Bunæs, Steinar 2007: Gisledal mølle. Et hundreårsminne for Strømmen. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2008: Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2009: Strømmen I. Historien om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850. 2. utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
Bunæs, Steinar 2010: Strømmensaga. Utgitt av Sagelvas Venner.
Bunæs, Steinar 2010: Trevar’n. Bygningen og livet der i mer enn hundre år. Utgitt av Trevar’ns Venner i samarbeid med Sagelvas Venner og Strømmen Vel.
Bunæs, Steinar 2013: For Strømmen i hundre år. Strømmen Vel 1913-2013. Utgitt av Strømmen Vel.
Bunæs, Steinar 2014: Sagmesterboligene i Strømmen. Utgitt av Sagelvas Venner i samarbeid med Skedsmo bygdemuseum, Huseby gårds venner og Skedsmo historielag.
Bunæs, Steinar og Ragnar Halgunset 2015: Strømmenkverna. Utgitt av Sagelvas Venner.
Bunæs, Steinar m. fl. 2020: Sagelva 1520/2020 En fortelling om verdiskaping gjennom 500 år, fra Sagelvas kilder til Nitelvas bredd. Utgitt av Lørenskog Historielag, Skedsmo Historielag og Sagelvas Venner.