Lokalhistoriewiki:Hovedside
Smakebiter fra artikleneMange, spesielt blant de som var unge under krigen, var involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige. Arthur Stornes (født 1922) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet da krigen brøt ut. Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene. - Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde. Verva til kurer- Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han. Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige. Med pakker- På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen. Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren. Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han. - Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig. RazziaTurene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare. Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter. Mange turerJeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang. En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det. Møte på fjelletEn gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover. Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk. Fra EnglandEn gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han. Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange. RisikabeltÅ passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert. Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard. Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket. Sender ved Tustervatnet- Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre. - Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige. Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel. Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt. Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen. Bar senderen tilbakeArthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret - blant annet de tunge bilbatteriene - tilbake til Sverige igjen. I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag. Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv. Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått. - Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din? - Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes. Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie. Erling Tustervatn forteller: - Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år). - Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest. På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen. I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim. Motstandsfolk arrestertNoen organisert motstandsbevegelse av betydning kan man neppe si det var i Hemnes-distriktet, men det fantes noen passive grupper med tilknytning til Heimefronten. I februar 1945 ble bokhandler Øystein Jenssen fra Hemnesberget arrestert, sammen med fleire motstandsfolk i Hemnes, Sør-Rana og Korgen. - Bakgrunnen var at jeg var med i ei motstandsgruppe som ble oppretta i 1941, med Per Valla som leder. Oppdraget ble gitt av kaptein Arne Pedersen fra Mo som da hadde rømt over til Sverige. Det ble danna fleire grupper mellom Vesterfjellet og Saltfjellet. Oppgava var å tilslutte oss Heimefronten, forteller Øystein Jenssen (født 1918). - I denne gruppa var Leif Seljelid sjef og jeg nestkommanderende. De andre medlemmene var Sigurd Stensen, Ragnar Stensen, John Skjæran og Kristoffer Alterskjær. Alterskjær ble med fordi han hadde greie på karttegning. Gruppa vår kunne nemlig komme til å få i oppdrag å kartlegge steder for flyslipp. Var passiveI 1941 var det ikke så enkelt å plukke ut dem som skulle være med i ei slik gruppe, for man kunne ikke vite hvordan folk var innstilt. Man gikk ikke rundt og demonstrerte standpunktene sine, verken for eller imot. Man måtte ta med folk som man kjente personlig og som man stolte på. Vi skulle få våpen etterhvert, men dette ble aldri noe av. Vi var heilt passive heile tida. Per Valla fikk en del utstyr fra Sverige, noen armbind som vi skulle bruke under ei eventuell frigjøring eller kamper. Dette ble aldri utlevert, for det ble beslaglagt da Per ble arrestert. Dessuten ble det delt ut tre små lomme-radiomottakere. I vår gruppe var det bare Leif Seljelid som fikk en slik. Til gjengjeld holdt han oss underretta om hva som skjedde ute i verden. OpprullingDet er ikke blitt hundre prosent bekrefta hvordan motstandsgruppene i Hemnes, Korgen og Sør-Rana ble opprulla i januar/februar 1945. Den forklaringa som det festes mest lit til, er at det skyldtes en person som ble arrestert i en annen sammenheng. I redsel oppga vedkommende trolig i hvertfall navnene Emil Fjelldal, Hans Skjæran og Per Valla. Dermed rakna etterhvert fleire av gruppene, sjøl om de ikke innbyrdes visste av hverandre. Fjelldal og Skjæran var med i ei gruppe som stod for kurerforbindelse til og fra Sverige. De var aktive heile tida, og stod i forbindelse med Einar Klæboe som var i Sverige. Når han var i Norge, bodde han hos Hjalmar Favnli ved Favnvatnet. Anders Bygdås hadde forbindelsen fra Favnvatnet til Hans Skjæran på Hemnesberget. Bygdås og Arne Tuven i Bleikvasslia var de eneste i denne gruppa som kom seg i sikkerhet til Sverige da de andre ble arrestert. Tortur- Per Valla og Emil Fjelldal ble utsatt for meget hardhendt tortur. Gestapo så meget alvorlig på gruppene. De ville ikke tro at vi ikke hadde våpen. Først var vi i forhør hos Gestapo i Mosjøen i en bunkers bak det gamle ungdomslokalet. Der var vi i tre-fire dager. Så ble vi sendt i kuvogner med jernbanen. Da var vi blitt 10-12 stykker. Vi var bundet sammen to og to med snøre. Leif Seljelid fikk mye juling på toget sørover, forteller Øystein Jenssen. - I Trondheim var vi en tur innom Misjonshotellet. Men vi fikk ikke komme inn, måtte stå i gangen og vente. Derfra gikk vi oppover til Vollan, hvor vi ble putta i celler i brakka. Enmanns-celleDet var enmanns-celler, men vi var seks stykker på det meste, så det var ikke mye snuplass. Det gikk nå på et vis, men det var forferdelig mye lopper og lus der. Vi fra Hemnes ble plassert i ulike celler. Sjøl satt jeg i celle nr. 10. Jeg var så heldig å bli sittende sammen med Hjalmar Favnli. Vi ble gode venner. Vi måtte være forsiktige når det kom nye fanger inn på cella. I cella ved siden av oss fikk de inn en nazist som hadde gjort et eller annet galt. Han gikk til tyskerne og fortalte hva de hadde snakka om i cella. Vi hadde god forbindelse mellom cellene. Med banking fikk vi forbindelse med nabocella som formidla beskjeder videre til andre celler. På den måten holdt vi rede på hvordan det gikk med kameratene våre. TrangtVi var trøtte og glade til når de ropte "Slafen Gehen!" Vi la oss to og to i bredd på golvet, med føttene oppå skuldrene til hverandre for å få plass. Men vi sov til vi ble vekket klokka seks: "Aufstehen!" Maten bestod for det meste av salt sild og annen salt fisk, og havregraut en gang i veka. Til frokost og kvelds fikk vi et par brødskiver og litt kaffeerstatning. Man åt det man fikk. Ei tid satt jeg sammen med tre trøndere fra Haltdalen. De åt ikke fiskeskinnet, så vi "som kunne spise fisk" fikk skinnet til å spe på med. JulingVi fikk juling når vi gjorde noe feil. En gang tok jeg feil dør da jeg skulle ut og tømme dobøtta. Døra til WC var den midterste av tre dører. I den første døra stod en tysk vakt. Jeg trengte meg forbi ham og inn gjennom døra bak ham, i det jeg sa "Bitte verbeigehen zu dürfen!" Dette ble betrakta som et angrep på vakta, og jeg fikk straffe-eksersis. Øystein Jenssen forteller at det ikke var vindu i cellene, men øverst oppe var det ei glugge med sprinkler. Rett overfor brakka lå det som ble kalt "Loftet", en sal hvor det var fanger som av tyskerne ble betrakta som mindre farlige. Fra glugga under taket kunne man se rett mot vinduene på "Loftet", hvis man stod på en brisk. Morsesignaler- En dag så jeg noe som blafra i vinduet på "Loftet", noen som snudde på et lite papirark. Det gikk opp for meg at det var morsesignaler som jeg hadde lært da jeg var speider. På cella satt en jernbane-telegrafist, men han så for dårlig til å oppfatte signalene. Jeg fikk ham til å repetere morse-tegnene, og klarte å ta imot meldingene og sende svar. Mange av fangene på "Loftet" var ute på arbeidskommando om dagen, og snappa opp nyheter som de på dette viset sendte videre til oss. Blant annet fikk vi ferske nyheter da Roosevelt døde og Truman overtok. De siste dagene før kapitulasjonen var det nesten ikke noe vakthold, så da kunne vi få med oss enda mer nyheter. I begynnelsen av mai fikk vi inn en trondheimsmann. Han var tatt for å ha feira frigjøringa for tidlig, da det rundt 1. mai gikk rykter om at krigen var slutt. På Bakke Bru hadde han skutt et gledesskudd i lufta, og sa heiv han pistolen i elva. Han ble arrestert og havna på cella hos oss. Han ble veldig plaga med straffe-eksersis. Fri 8. maiJeg var den første som slapp ut på Vollan, om morgenen 8. mai. Jeg venta en time eller to på kompisene fra Hemnes. Vi ble sendt heim med det første av de såkalte Fangetogene. Det eneste som ikke var bra med den turen, var at vi stoppa på nesten alle stasjonene og fikk mat. Folk tålte maten dårlig etter fangenskapet. Det ble kø på toalettene. Vi reiste med toget til Elsfjorden, hvor vi ble henta med båt til Hemnesberget. Ikke alle fangene kom samtidig. Vi fra Vollan kom med første tog, mens de som var på Falstad og Grini kom seinere.
 Alfaset gravlund er en gravlund i Bydel Alna i Oslo, Nedre Kalbakkvei 99. De to gårdene Arveset og Grav ble kjøpt inn av Oslo kommune i 1950, med tanke på å anlegge en gravlund der. To år etter ble de tyske krigsgravene på Ekeberg krigskirkegård flyttet dit. Det skulle så gå tyve år før man tok i bruk resten av gravlunden; først i 1972 kom de første bisettelsene. Flere menigheter i Groruddalsbydelene sokner til gravlunden. Alfaset kapell ligger på gravlunden, oppført 1969, arkitekter Blakstad og Munthe-Kaas. Tilknyttet kapellet ligger Alfaset krematorium. På gravlunden er det egne seksjoner for ahmadiyya-muslimer og romabefolknigen. Minnelunden AlfasetparkenAlfasetparken er en minnelund. Nicolaus Wiederbergs skulptur Silhuetter står nederst i parken, som også er dekorert med vannrenner og runde bassenger omkranset av blomsterbed. KrigskirkegårdenDet var etter andre verdenskrig ønskelig å flytte de tyske gravene på Ekeberg krigskirkegård. Det ble besluttet å flytte dem til Alfaset, noe som ble gjennomført i 1952 og 1953. Gravene følger det vanlige mønsteret for tyske krigskirkegårder, med like graver der det er begrensninger på hvor mye blomster man kan sette ned. Krigskirkegården er atskilt fra resten av gravlunden med høye grantrær, og ligger på den sørlige delen av lunden, ned mot Strømsveien. På Ekeberg var det satt opp såkalte mønekors over gravene. Disse ble erstattet av grupper av steinkors, der ett stort kors ble flankert av to mindre. Disse var lite egnet, fordi navneplatene sank ned i jorden. I 1980-årene ble de erstattet av nye steinkors. Det er 3207 graver på krigskirkegården, hvorav 2956 er flyttet fra Ekeberg. Den tidligste dødsdatoen man finner er 8. april 1940, dagen før angrepet på Norge. Dette dreier seg antagelig om soldater som omkom da «Rio de Janeiro» ble torpedert og sank utenfor Lillesand. De siste som ble gravlagt, var 39 soldater som ble lagt i fellesgrav etter at de omkom i en eksplosjonsulykke på Grønlibrygga den 17. august 1945, det vil si mer enn tre måneder etter den tyske kapitulasjonen. Fellesgraven har forøvrig beholdt de originale steinkorsene som ble satt opp i 1952/1953. I tillegg til gravene er det et minnesmerke utformet som et mausoleum. De falnes navn er skrevet inn på veggene. Galleri
Kilder og litteratur
Koordinater: 59.93363° N 10.85819° Ø Les mer …Det amerikanske bombeangrepet på Kjeller fant sted 18. november 1943. Det var det andre bombardementet som ble rettet mot Kjeller flyplass under andre verdenskrig. Tyske Luftwaffe hadde en større nærforsvarsøvelse på Kjeller denne torsdagen i november. De fleste norske arbeiderne ved verkstedene på flyplassen hadde derfor fått fri fra jobben. Les mer …
Hverdagslivet under andre verdenskrig var preget av smalhans, kontroller og frykt for hva framtida ville bringe. Men krigstid vekker også kreativitet hos folk, i forhold til alt fra matlaging til motstandskamp. Allerede før krigen kom til Norge den 9. april 1940 hadde man begynt å rasjonere noen varer: Mel, kaffe og sukker. I løpet av det første krigsåret ble denne lista lenger, og omfattet alle importerte matvarer, brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup og kaffeerstatning. I løpet av den andre krigsåret ble det også rasjonering på kjøtt, flesk, egg, melk og meieriprodukter, og sommeren 1942 begynte man å rasjonere poteter og alle typer grønnsaker. Den beste måten å sørge for bedre mat på bordet var å drive matauk selv. Mens man mange steder sultet under krigen var det stort sett nok mat i Norge. Det var riktignok slik at man stadig måtte gå til sengs sultne, men underernæring var det lite av. Dette skyldes først og fremst poteten og kålrota, som er svært rike på vitaminer og som kan gi gode avlinger på små haveflekker. De fleste som hadde en hageflekk spadde den opp for å dyrke poteter og andre grønnsaker. Allerede den 9. april 1940 kom det ordre fra tyskerne om at blending skulle gjennomføres, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Man måtte skaffe spesielle blendingsgardiner. Disse tykke, sorte gardinene ble festet i vinduskarmene, slik at ikke noe lys slapp ut. Brudd på forskriftene førte til bøter på fra tyve til femti kroner, et betydelig innhogg i lommeboka. Les mer …
|
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 73 430 artikler og 210 425 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
