| Om Båtbygging
|
 Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side. Foto: Magnar Høydal Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.
På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Snekkerverkstedet i Harstad Mek. Verksted, med Johan L. Markussen, bakerst – med skalk, som var formann her. (1916) Johan L. Markussen var født i Medkila, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune den 6. april 1874 som fjerde barn av Markus Johan Hansen (1839-1932) og Anna Kristine Walberg Kristensdatter (1840 - 1883) fra Fauskevåg. Tirsdag 13. juli 1897 ble Johan viet til sin Kirsten Marie Tobiasdatter (1874-1957) fra Nordvik i Sørvik i Nidarosdomen. Hvorfor vielsen fant sted i Trondheim er det (foreløpig) intet som kan fortelle oss om. En teori, god som noen, kan være at troen hadde gode vilkår i vår region i denne perioden, og da «hoveddelen av skjelettet etter Olav (Digre) trolig er gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen», ble vel dette en mer enn god nok begrunnelse for å reise til Trondheim for å inngå i «den hellige ektestand», - når man ellers hadde muligheten for det. Mye tyder på at han fikk en oppvekst med god skolering i båtbyggerfaget, noe som senere ledet ham inn på snekkerverkstedet på Harstad Mek. Verksted hvor han ble formann, før han starta egen virksomhet innen faget i det vi nå kjenner som Seljestadfjæra, hvor etterkommerne seinere fikk etablert Marcussens Metallstøperi.
Allerede i 1910 ser vi at Johan Markussen engasjerte seg i stedets sosialpolitiske liv. På generalforsamlingen i Harstad Arbeidersamfund den 6. mars ble han en av fem varamenn til «bestyrelsen» av «Samfundet». Året etter skjer det samme, men da er han 1. varamann, mens han i 1912 velges til revisor. På den langt mer konfronterende generalforsamlingen i 1913 ble han innvalgt i styret med 70 stemmer, som er det høyeste stemmetall noen er innvalgt i Samfundets styre med. Et ytterligere prov på at han nøt stor tillit er at han var en av tre som signerte protokollen ved dette årsmøtet.
Arbeiderklassens organer hadde mobilisert til møtet; det skulle bygges kjeller under huset, som i neste omgang blant annet skulle huse «partiets avis». Dette vet vi gikk bra. Folkeviljen kom flyttende fra Sjøvegan i januar 1917. Les mer …
 Ranaspisse. Tegning av Ulf Mikalsen, Kjerringøy er som oftest bygget i gran. Ranaspissa kjennetegnes ved at stevnene er festet oppe på kjølen. Spissa er relativt langkjølet uten lot, med en markert vinkel mellom kjøl og akterstevn. Dette bidrar til å gjøre spissa retningsstabil. Ripekonstruksjonen er særegen for distriktet. Les mer …
 Nybygd aurgjeldsfyring. Foto: Olve Utne (2017) eller aurgjeldgeit, òg kalla aurgjeldsbåt og rett og slett aurgjelding, er den nordligaste av dei tre geografiske hovudtypane av geitbåtane. Dei skil seg ut frå dei to andre hovudtypane ved at dei er noko smalare; dei har lengre kjøl og brattare stamnar; og dei er rigga enten med symmetrisk råsegl eller med lårsegl («geitbåtsegl»), i motsetning til søfjordingen og romsdalsgeita, som normalt allveg er rigga med lårsegl. Med unntak av dei mest alderdommelige båtane har dei gjerne fleire trekk frå dei nyare åfjordsbåtane enn andre geitbåtar har, inkludert vaterbord, rorkult (i staden for styrvol) og festbetar. I nyare tid er aurgjeldsgeita typisk for det gamle Aure prestegjeld, inkludert Rodal og Engdal og Stemshaug, så vel som Vinjefjorden innover mot Vinjeøra i Heim kommune, men i eldre tider (føre kring 1800) ser dette ut til å ha vore den tradisjonelle båttypen i store delar av Trøndelag òg. Les mer …
 M/K «Liljen». Foto: Hortenstangen kystlag M/K «Liljen» ble bygget på Bjørkedalen på Sunnmøre som klinkbygg i 1909. Seilte under navnet «Rapid». Eier i 1920 er Patr. Andreas Haavik. Båtens kjennemerke var SF 63 S, hjemmehørende i Selje merkedistrikt. Rykter, som ikke er verifiserte, forteller at båten deltok i «Englandsfarten» under krigen. Båten ble solgt til Gunnar Fjellby, Hareid, etter krigen og er i 1948 oppført med navnet M/K «Reform».
Fram til 1939 hadde skuta en 11 hk Gideon - maskin, deretter en 15 hk Union til 1948 da den fikk en 22 hk Volda. På 1960 - tallet gikk båten som legebåt og fraktbåt på Tysnes, og hadde mange år på fiske i Sund kommune.
Fra ca 1976 er «Liljen» i Bergen Krets av Norsk Sjøguttspeiderforbunds eie. Da blir båten i 1981 gjenstand for en omfattende renovering, og maskinen blir byttet ut i en 6 sylindret Ford Saabb - motor med PRM - gear og 100 hk. Hydraulisk styremaskin blir også installert. Ny stavn, ny innredning og radio og ekkolodd blir montert ombord. Fra ca. 1994 er båten hjemmehørende i Skudeneshavn og har fått navnet «Karmøyfjord». Les mer …
L/L Vik Båtbyggeri vart etablert som lutlag (aksjeselskap) i Høydalen i Volda i 1946 av brørne Rasmus J. Høydalsvik (1910-2005) og Håkon J. Høydalsvik (f. 1922) og nokre mindre aksjonærar. Minst to generasjonar før desse to brørne frå Jakobgarden i Høydalsvikane dreiv med båtbygging i kombinasjon med gardsdrift og vinterfiske.
Utover 1900-talet dreiv dei med båtbygging både under stabburet og i kjellaren på våningshuset i Jakobgarden. Det var helst færingar dei produserte. Rasmus Høydalsvik arbeidde ved Brastads Skipsbyggeri i Brattvåg frå 1937 for å lære å bygge større båtar, og da krigen kom flytta han attende til Høydalen og begynte å bygge båtar i naustet på garden. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Båtbygging
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
