 Nils Grotnes ca. 1950. Foto: Ukjent (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945. Les mer …
 Panikkdagen 10. april 1940 på Lillestrøm - flere av de som delte sine minner om krigen snakker nettopp om frykten for bombing. Foto: Ukjent/Akershusbasen I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene.
Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.Astrid Bakkefjord (f. 1932):
Vi evakuerte til Gjerdrum på et nedlagt lite gårdsbruk. Der var det trist for meg med bare voksne mennesker, med mor som var syk, som bare lå i sengen og en bestemor og en tante. Resten av farnilien var hjemme på Strømmen for å være i arbeid. En gang i uken kom min eidste bror til oss, da ble det en tur i butikken. Det var langt å gå. Det var en stor opplevelse. Les mer …
 Oscarsborg sett fra sørvest Foto: Kjetil Lenes Oscarsborg festning er en kystfestning på Kaholmene i Drøbaksundet. Beliggenheten er militærstrategisk viktig, da dette er det smaleste stedet i Oslofjorden og dermed et naturlig sted å legge forsvarsverker for å stoppe fiendtlige skip på vei mot Oslo. De første festningsverkene kom på plass på 1600-tallet, mens dagens festning ble åpnet i 1848. Festningen er særlig kjent for senkningen av «Blücher» den 9. april 1940. Den militære aktiviteten er nedlagt, og festningen drives nå som museum og forvaltes av Nasjonale Festningsverk. Den 9. april 2014 ble festningen freda.
Den eneste gang festningen har vært i kamp var den 9. april 1940. Det kom varsler om at fremmede skip var på vei innover fjorden, og at de ikke stoppet for varselskudd. I en situasjon som var svært uklar valgte kommandanten, oberst Birger Eriksen, å bemanne kanoner og torpedobatteri. I tillegg til festningen ble batteriene på landsiden i Drøbak også bemannet. Eriksen kommanderte selv ildgivningen fra festningen, og han kjente avstanden til alle landemerker rundt festningen. Skuddene fra de gamle kanonene, «Moses» og «Aron», traff slagkrysseren «Blücher», det tyske flaggskipet. Det brøt ut flere branner ombord, og skadene var svært alvorlige. Da det i tillegg ble avfyrt to torpedoer som traff skipet fikk det slagside og begynte å synke. Skipet gikk ned ved Askholmene litt innenfor Oscarsborg. De andre skipene måtte snu og sette i land styrkene i Son, hvor de hadde en lang marsj foran seg. Ombord på «Blücher» var hele ledelsen for angrepet mot Oslo. Omlag tusen mann omkom. Mange druknet i det kalde vannet, og det var også mange som omkom da olje fra skipet tok fyr. Senkningen bidro dermed til at man i Oslo fikk langt bedre tid til å områ seg enn man ellers ville hatt, og konge, regjering og Storting klarte å komme seg ut av byen. Les mer …
 Denne scenen i Moelv må ha utspilt seg mange steder i landet. Den 8. mai kom fellesavisa Oslo-Pressen, og man kunne sitte under et norsk flagg og lese nyheter som ikke var sensurert av nazistene. var aviser som ble gitt ut i den første tida etter frigjøringa den 8. mai 1945. De ble utgitt gjennom samarbeid mellom forskjellige aviser rundt om i landet, etter ordre fra Hjemmefronten. Hovedgrunnen til at dette ble gjort var at man ønska at de avisene som hadde blitt stengt av okkupasjonsregimet ikke skulle ble akterutseilt av de som hadde tilpassa seg sensurkrav og dermed hadde fortsatt utgivelsen gjennom krigen.
Avgjørelsen om dette var tatt en tid før frigjøringa, og de som ble redaktører i avisene var utvalgt av Hjemmefronten og orientert på forhånd. Dermed kunne de første avisene komme ut allerede på formiddagen 8. mai. Den første som ga seg var Oslo-Pressen, som ga ut niende og siste nummer allerede 12. mai ettersom hovedstadsavisene ble utgitt som normalt fra 14. mai. Andre steder ble avisene utgitt lenger, som i Harstad hvor Fellesavisen kom ut med siste nummer den 30. juni. Les mer …
 Foto: Olav Momrak-Haugan (2011). Fire russarar var fangar på gamle Gimle skule i Fyresdal på slutten av krigen 1940-1945, døydde her og vart gravlagde på Moland nye kyrkjegard.
Til Fyresdal kom tyskarane med over hundre russiske fangar våren 1944. Gimle skule og området rundt blei okkupert. I skulehuset blei fangane innlosjerte medan dei tyske vaktene heldt til i den nærliggande distriktslækjarbustaden Gardar. Eit nærliggande losje-hus vart teke til lagerbygning. Rundt skulehuset vart det satt opp høge dobbelte piggtrådgjerde.
Den fyrste tida fekk ein lov til å gå ned til gjerdet rundt Gimle og framom leiren. Dei russiske fangane var uvanleg flinke songarar og om sundagen då dei ikkje arbeidde i skogen samla dei seg ute og laga eit meisterleg songkor. Bygdefolket samla seg her og lydde til den fine songen. Men etter ei tid synest visst tyskarane at folk vart for nærgåande og det vart satt opp ein bom eit stykke unna, men ein kunne likevel høyre songen deira.
Fangane arbeidde i skogen med tømmerhogst og dersom ikkje vegen var for lang til arbeidsområdet marsjera dei til og frå. Då la ofte bygdefolk ut matpakker til dei i vegkanten, noko fangane såg etter med ørneaugo. Enkelte av dei tyske vaktene greip inn, men andre oversåg dette. Ein del av tyskarane gjekk rundt i heimane og tala med folk og dei tok då med seg matpakker til fangane i byte med ymse saker russarane hadde laga. Det kunne vere stråarbeid, trearbeid, graverte dåser, messingringar og anna. Bygdefolket synest det var gildt at det fantes medmenneske blant fienden. Les mer …
 Vidkun Quisling i arrest på Akershus festning, sammen med en av soldatene som sto for vaktholdet. Foto: Ukjent / Riksarkivet Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landssvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.
I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini som a hadde endret navanet til Ilebu fengsel. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.
Det var store utfordringer knyttet til etterforskningen, både det store antallet saker i seg selv på kort tid, men også ved at dette kom samtidig med en total omorganisering av politiet, hvor mange politifolk, særlig i ledende posisjoner var avsatt eller selv under etterforskning. Videre skulle både handlinger før frigjøringen etterforskes, men også mulige hevnaksjoner, attentater og andre aksjoner i samtiden og videre framover for å stille rettsoppgjøret i vanry måtte etterforskes. Dels ble dette søkt løst ved midlertidige ansettelser etter korte introduksjonskurser i etterforskning, men gjorde nok likevel noe med kvaliteten i en del av arbeidet som ble lagt ned. Den store bruken av den tidligere frontkjemperen og Sipo-mannen Bernt Gustav Somdalen i 1945/1946 ble i ettertid skarpt kritisert.
Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere. Les mer … | 
