Joronn Housken (fødd 2. november 1917 i Stavanger, død 4. desember 1993 same stad) [1] var filolog og lektor ved Stavanger katedralskole.Housken var filologistudent då ho blei arrestert 9. november 1943. 4. november deltok ho på eit illegalt møte i Stavanger, der mellom anna motstandskvinnene Helga Stene og Aasta Stene var tilstades. Dei var omtrent ti personar på møtet, og etter møtet blei ein av deltakarane tatt av Gestapo og torturert. For å ikkje røpa viktigare ting fortalte han om møtet. Dei fleste som hadde vore på møtet blei arresterte, blant dei Housken.Ho blei overført frå Stavanger til Grini, der ho kom 1. desember 1943. 6. juli 1944 sendte dei Housken vidare til konsentrasjonsleiren Ravensbrück nord for Berlin, der ho fekk fangenummeret 45623. Seinare hamna ho i utekommandoen Altenburg under Buchenwald, ein konsentrasjonsleir i nærleiken av Weimar, der dei hadde mangel på arbeidskraft. Fangar frå andre leire, som Ravensbrück, blei sende dit, og Housken arbeida med produksjon av ammunisjon på våpenfabrikken Hugo Schneider AG. Les mer …
 Nils Grotnes ca. 1950. Foto: Ukjent (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945. Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer …
 Ivar Knutson fotografert ca. 1930. Foto: Ukjent/Oslo Museum. (født på Frogner i Kristiania 20. februar 1902, død 1. juli 1981) var pedagog, skolemann og lokalpolitiker ( Ap). Ivar Knutsons vei på Nordstrand i Oslo er oppkalt etter ham. Knutson var medlem av herredstyret i Aker for Arbeiderpartiet 1935-47 (fram til kommunesammenslåingen med Oslo), deretter i bystyret i det sammenslåtte Oslo. Han var 1946-47 den siste formann for Aker skolestyre. Under andre verdenskrig ble han arrestert under Læreraksjonen i 1942 og satt fengslet på Grini og i Kirkenes. Les mer …
 Leif Bothner, legendarisk ordfører i Harstad. Hans «regjeringstid» fikk den positive betegnelsen «Bothner-perioden» Foto: Sør-Troms Museum, avd. Trondenes. (født 7. mai 1905 i Torsken kommune på Senja, død 6. februar 1986) var lokal Milorg-leder under andre verdenskrig og ordfører i Harstad i 12 år fra 1952 til 1963, innvalgt på Harstad Høyres liste. Denne epoken er i ettertid blitt kalt «Bothner-perioden» i Harstad, og betegner et tidsrom med sterk vekst og gjennomføring av flere monumentale byggeprosjekter som speiderhus, soldathjem, samfunnshus, svømmehall, kirke og kino, hvor de to siste var blant de fineste i landet. Han representerte Harstad Høyre i bystyret og var også Troms Høyres 1. varamann til Stortinget i perioden 1961- 1965. Han var gift med Anna Bothner, født 1. september 1911, død 30. august 1993. Les mer …
Poteten, også kjent som potatos, potetes o.a. i eldre kilder og som jordeple i enkelte dialekter, er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel å dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel. I Norge ble den et viktig våpen mot hungersnød både under napoleonskrigene og andre verdenskrig
Poteter ble først brakt til Europa i 1567, men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den først ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av 1700-tallet, ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.
I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge av Peder Harboe Hertzberg, utgitt i 1763. I tredje utgave fra 1774 skrev han at det var vanskelig å få anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro — blant annet en forestilling om at poteter kunne gi spedalskhet. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige 1770-årene, da potetene reddet livet til mange. I 1770 hadde kaptein von Dragebolt potetåker i Ælshaugen, og var den første til å dyrke potet i Klæbu. Såkalte potetprester, sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om nøden var det som virkelig utløste overgangen. Les mer …
| 
